TIBIRKE PÅ NORDSJÆLLAND. Jeg skrev en bok om Nordsjælland i Danmark. På kirkegården til Tibirke kirke, et par mil fra mitt lille paradis Tisvildeleje, traff jeg en kirkegårdsgraver, en riktig veteran i bransjen. Han fortalte en underlig begravelsesskrøne. Ved et uhell datt kisten i bakken, og den døde våknet opp. Hun hadde vært skinndød. Så gikk det tre år…
DANMARKSMINNER. Jeg er sjelden i Danmark uten å besøke den helbredende kilden til Sankt Helene og pilegrimskirken i Tibirke. Tradisjonen tro besøkte jeg Tibirke kirke og Sankt Helene denne gangen, også.
På kirkegården traff jeg en kirkegårdsgraver, en riktig veteran i bransjen. Fortell en god historie, forsøkte jeg meg. Han lot seg ikke be to ganger.
Nesten seksti års arbeid på kirkegården hadde forvandlet denne gamle mannen til en bitter kyniker som fnøs foraktelig av de etterlattes fromme håp om å møte igjen sine kjære på den andre siden.
Jeg har gravd opp og gravd igjen alt for mange graver for å tro på eventyr, sa han. Og så fortalte han at han hadde en hodeskalle hjemme i uthuset. Den kroppen begravde han i 1960. Tror du denne karen noen gang er blitt en engel? Tull og tøys, han er ingenting!
Den beste historien dro han femten år tilbake, da jeg jobbet med boken Dejlige Danmark. Jeg hadde satt meg ned på gravkanten, dinglet med bena og viste tydelig at jeg var oppriktig interessert i det han hadde drevet på med i en mannsalder. De fleste historiene han fortalte, var både interessante og sanne. Men noen var ren og skjær løgn. Som denne historien, tror jeg:
En av kvinnene i landsbyen var kjent for å være en ordentlig furie, et skikkelig rivjern, en ren pest og plage for omgivelsene. Hun var en stor utfordring for de fleste, og nå var hun på vei til Tibirke kirke. En av hennes nærmeste skulle foreta den den siste hvile tre fot under. Det var så lenge siden at de brukte kjerre og vogn, og bak på hestekjerren lå kisten pent pyntet med blomster og kranser. Ingen tar veien til den siste hvile yten velmente blomster.
Enkemannen satt ved siden av kusken. Bak dem lå kisten pent pyntet. Plutselig kjørte det ene vognhjulet over en stein og kisten hoppet av og datt i bakken. Den døde våknet opp. Hun hadde vært skinndød.
Tre år senere var det begravelse igjen. Landsbykvinnen hadde dødd for annen gang. På nytt var hestekjerren på vei mot gravstedet. Men da de kom til stedet hvor ulykken skjedde sist, vendte enkemannen seg til kusken og sa: for Guds skyld, ta det forsiktig. Det var her den forrige ulykken skjedde.
Danmarks hellige kilder, underlige pilegimskirker og rare danske historier og legender fascinerer meg. Den mest berømte kilden ligger i Tisvildeleje, Sankt Helenes kilde. Den svenske prinsessen Helene ble, etter å ha blitt kastet på havet av noen svenske røvere på den andre siden av sundet, skylt i land på stranden ved Tisvilde. Der hun ble båret i land, sprang det ut en helbredende kilde.
For de syke og døende var det trøst og helbredelse ved denne kilden. De haltet og vaklet seg frem til kilden og drakk av det hellige vannet. Mange ble friske og kastet både krykker og bandasjer. Under restaureringen av det som ble pilegrimskirken i Tibirke, ble det funnet mange krykker og helbredelseskluter i kirketårnet.
Søren Kirkegaard skrev i et reisebrev da han besøkte Sankt Helenes kilde: … jeg hører så at sige de lidendes skrig, deres bøn til himmelen”. Den dag i dag har Sankt Helenes kilde ry på seg for å helbrede svaksynte.
Jeg blir aldri trett av å høre på kirkegårdsgravere i Danmark og uoffisielle historier og legender om hva som kan skje på vei til og fra en pilegrimskirke.
TEKST: ØYVIND RISVIK.