TISVILDELEJE. Dette er en hyllest til det lille fiskelejet Tisvildeleje på Nordsjælland i Danmark, der hvor det blå havet og de gule åkrene er kulisser, det stedet som i en menneskealder har vært vårt lille danske paradis på jord. Her er mitt siste reisebrev fra Tisvildeleje. Mitt farvel...
MITT SISTE REISEBREV FRA TISVILDELEJE. I Tisvildeleje var vi omgitt av alle slottene, kongene og dronningene, kroene, maten, historien, brukskunsten, stranden, naturen – og den helt unike vennligheten.
Det var H. C. Andersen som skrev de berømte ordene: Å reise er å leve! Han elsket å dra fra sted til sted for å skrive eventyr og han elsket å flykte fra hverdagen. Det høres stressende ut.
Vi hadde heldigvis knekket koden. Vi hadde funnet den perfekte løsningen. Og den løsningen het Danmark utenfor «folkeskikken», eller rettere sagt, løsningen var Tisvildeleje på Nordsjælland.
Vel fremme i fiskelejet Tisvildeleje kjente vi oss fri. Den norske triste hammen befridde vi oss fra. Vi følte oss nesten løsslupne. Det var nesten som en liten pilegrimsreise hver gang vi vendte tilbake til dette vakre stedet, som vi nesten var helt alene om i vintermånedene, og som vi raust delte med tusenvis av dansker om sommeren.
Det kan godt hende jeg overdriver i min iver etter å vise frem det danske folket som det vennlige folket. Det er bare det at jeg har tatt dem til mitt hjerte – og de meg.
Det er ingen andre steder vi kunne tenke oss enn det lille fiskelejet Tisvildeleje, langt borte fra norske særinteresser, finklær og pengekrav. Her så alle ut som loffere. Her var alle født på samme planet. Her var vi like…
I Tisvildeleje var det en avslappet stemning. Her oste det av frihet og livsglede. Her var det borgerlige bohemer på sykler og sliten lokalbefolkning med badekåpe og like slitne badesko godt plantet på fortauet.
Her kunne ingen se om du tjente millioner eller bare hadde en krone i lommeboka.
Tisvildeleje var som en liten Edens hage. Plutselig var solen tilbake etter en liten regnskyll, den varme og intense danskesolen lyste opp det vakre landskapet.
Havren ringlet med sine gule små bjeller, nyperosene blinket som fargerike rubiner, stokkrosene vaiet majestetisk.
Det var gamle hus med stråtak og fargerike sommerfugler som levde sitt eget liv i den danske luften. Lerken jublet høyt i sky, og Danmark var det dejligste av det dejlige.
Kanelboller og jordbærkaker fristet i bakeriet og sandwichen inkl en kald Carlsberg og Rød Aalborg på Tisvildelejecafeen holdt mer enn nok som middag.
Stemmene ble dempet når vinden rusket høylytt i håret. Her lå de urørte strendene, her lå de folkerike. På bortgjemte plasser kunne vi være oss selv. Har kan vi kaste av oss det som tynget, enten det var klær eller kompliserte tanker. Her var strender hvor det ikke var plass for religion, politikk eller norsk kroppsangst, her er det plass for de frimodige, de som ikke tar seg selv så høytidelig - og ekshibisjonistene.
Her var det plass for uttrykk i alle former og fasonger. Passe avslappet, passe personlig og passe annerledes. Her var det ingen som brydde seg, enten du er tykk eller tynn, gammel eller ung, mann eller kvinne, homo eller hetero, svart eller hvit. Inni var vi alle like – og utenpå ørlite ufullkomne.
Det var egentlig bare plass for bølgeskvulp og saltvann og skarvens vingeslag, som hørtes hele sommerdagen. Resten var bonus…
Et vanlig innslag på den kritthvite stranden. En litt forlegen eldre kvinne og hennes datter sto foran oss. Begge med et gammeldags lommetørkle på hodet, for å skjerme seg mot sommersolen, og en liten hund i bånd, og ellers ingen ting. De snakket kav dansk, og vi forsto knapt halvparten av det de sa.
Det var jeg som oppdaget dem først, jeg må bare innrømme det, jeg har et eget blikk for kvinner i Evas drakt, uansett alder.
Man skal ikke le av mennesker påkledning, men det er litt norsk uvant at to ukjente mennesker kommer og snakker til oss med bare et lommetørkle på hodet og en hund i bånd. Plutselig tok de av seg lommetørkleet og tørket svetten. Bød på svale sommerjordbær. Og så gikk de videre.
Plutselig dukker en gjeng med pensjonister opp. De ropte og skrek og trodde de er midt i tenårene.
Så badet de. En etter en hoppet de uti. Uten en tråd på de gamle kroppen. Vi satt tyve meter unna og glodde unorsk forskrekket. Alt virket så selvfølgelig, så udramatisk og så naturlig.
Jeg vil også bade, sa jeg.
Jeg også, sa kona. Vi vrengte av oss. Vi måtte jo følge danske urgamle nøgne badetradisjonene.
Nå har det seg slik med sådanne spontanavgjørelser at de av og til kan være litt forhastede. Det grublet jeg over da jeg fem minutter etter sto ved vannkanten. Så kald har vinden aldri vært. Så grått og uvennlig vannet så ut. Hvorfor skulle solen gjemme seg bak en sky akkurat nå?
Jeg gjorde det eneste rette, brøytet meg frem mellom nakne pensjonister og dundret ut i vannet. Dum som jeg er, dukket jeg under og iskalde kniver boret seg inn i hodet. Aldri hadde jeg badet i kaldere vann. Det kunne umulig være mer enn null grader.
Jeg spratt opp igjen som en kenguru.
- Forferdelig, grusomt, tortur, ropte jeg.
- Men pensjonistene ser jo så glade ut, sa kona.
- De må være polfarere, svarte jeg, etterkommere av Roald Amundsen.
Kona tok virkelig noen svømmetak, og til alt hell overlevde hun.
- Jeg fikk aldri tak i hva de het eller hva de sa, sa kona da de gikk videre bortover stranden.
- Jeg har ingen anelse, svarte jeg.
- Er det ikke rart, sa kona senere på dagen. – Alle kan være seg selv når de er slik Gud en gang har skapt dem.
Tisvildeleje ligger tett på havet, det brusende havet, som er noe av det første de som bor her hører når de våkner. Det er ikke annet enn hav og natur så langt øynene rekker.
Skyene driver i hurtigtogfart over himmelen og måkene kjemper i motvind, mens skarven lufter vingene på stranden og småsel dupper opp og ned i de svake bølgene.
De vakre omgivelsene innbyr til dager på stranden, til jogge- eller sykkelturer på stiene i skogen eller rett og slett å slappe av med en god bok i en blåstripet fluktstol i ly for den evigblåsende danskevinden eller foran en knitrende høstpeis.
Mer bortgjemt er pilegrimsstedene og de hellige kildene på Nordsjælland. Disse kildene er noen av Danmarks eldste kulturminner, og de fleste har ry som helbredende kilder. Olav den Hellige har en rekke kilder oppkalt etter seg.
Noe av det viktigste i Tisvildeleje er å ta på seg en lett genser og rusle ut i den danske kvelden. En tur langs klittene, med en solnedgang som farger verden rød, er fantastisk. Jeg gjentar det gjerne, HC Andersen skriver det i sin bok Mit Livs Eventyr: At rejse er at leve.
Vi levde her i Tisvildeleje.
I 50 år har vi reist til vårt Tisvildeleje. Vi har bare ett ønske: Må Tisvildeleje bli tatt godt vare på av kommende slekter. Av de som setter pris på det enkle og ukompliserte livet. Nå er det andre dører som åpner seg. Nå er det andre steder og opplevelser som ligger foran oss.
TEKST: ØYVIND RISVIK. GAMLE POSTKORT FRA TISVILDELEJE.