DRAMMEN: Det var som å kjøre et fly, det var bare noen sekunder før den lettet ned Lierbakkene og forsvant ut over Drammensdalen. Heldigvis dro jeg inn «vingene» i tide. Med min russebil, en Ford Lincoln Mercury, en rød russelue og deretter en kølsvart duskelue, var det som å eie hele livet.
17. MAI-MINNER. Jeg døpte russebilen min for Stig, etter en fransklærer uten sans for humor. Stig åndet ut midt på bybroen, under russetoget 17. mai, og endte sitt liv på Lindum fyllplass. Fred med dere, min røde russebil og russelue, dere vil aldri bli glemt.
Dagen etter kjøpte mine foreldre en sort studentlue, en såkalt duskelue.
Nei, så nydelig du var, sa kona da hun så bildet, og jeg ante den umiskjennelige ironien. Men det var jo slik vi ville være, vi som hadde kranglet oss gjennom mange år på ungdomsskolen og Drammen gymnas. Vi som etter endt slit, leste til forberedende og ville bruke flere år på universitetet, på fagene historie, geografi og norsk. Læreryrket var fremtiden. Det ble det aldri noe av.
Åtte år tidligere. I Parken i Drammen 1962. Kompisen Tore foran, med mørk jakke og flagget til værs. Jeg etter med dobbeltspent frakk med stramt belte og usikkert blikk mot fremtiden, og begge hadde vi moderne tversover og noen underlige skyggeluer.
Vi var to hakk-i-hæl-kompiser.
En mannsalder etter sa kong Harald i sin tale under Kongeparets hagefest i Slottsparken:
Når vi synger «Ja vi elsker dette landet», skal vi huske på at vi også synger om hverandre. For det er vi som utgjør landet. Derfor er nasjonalsangen vår også en kjærlighetserklæring til det norske folk.
Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre.
At vi skal bygge dette landet videre – på tillit, fellesskap og raushet.
At vi skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk.
At Norge er ett.
Tilbake til duskeluen. Jeg var vel i begynnelsen av 20-årene, klar til å erobre verden og livet. Men først et møte med fotograf Harry Sønstrød, iført studenterluen, før håret ble skulderlangt og skjegget nedpå knapphullet. Jeg gjorde det nok mest for foreldrenes skyld. Bildet ble hengt opp på skryteveggen ved inngangsdøren. Det var vel ikke annet å skryte av for en fiskehandlerfamilie. Det skulle bevises at sønnen hadde en sikker fremtid.
Heldigvis er denne tradisjonen utdødd. Det er ikke det plagget jeg skryter mest av. Men eksklusivt er det, på grensen til det komiske...
Den sorte studentluen, den vi kalte duskeluen, var obligatorisk hver 17. mai, eller om vi skulle finne på å synge i mannskor. Den forsvant sakte, men sikkert i begynnelsen av 70-årene.
Allerede på 1920-tallet ble det ved en kongelig resolusjon vedtatt å innføre en studentuniform med tosnutet hatt. Den var et frivillig symbol på godt opparbeidet status og at fremtidshåpet var tilstede. Etter hvert ble den et obligatorisk statussymbol.
En av de som bar studentuniform var Henrik Wergeland, og under Torgslaget i 1926 ble uniformen ødelagt av en sabel. Da fikk han nok, og leverte inn uniformen fordi han mente den ble «skjendet» av Kongens menn.
Først tyve år etter ble studentluen vanlig.
Tradisjonen med egne russebiler oppsto omkring 1950. Gamle personbiler ble malt røde og utstyrt med frekke tekster og senere med reklame. I 1950-årene flere tiår gamle biler foretrukket. Russebilene var opprinnelig først og fremst paradekjøretøyer i russetoget 17. mai.
I dag ruller russebilene i millionklassen rundt i landet.
I 1972 slet min slitne og røde Ford Lincoln Mercury åttesylindret 1950-modell seg gjennom Drammen, kjøpt for seks hundre kroner, finansiert med reklame.
Den brukte seks liter på milen, forgasseren lakk som en sil, den var malt rød tross utallige veteranbilentusiasters motvilje. Det er jo en veteranbil, gud bedre, ropte de forskrekket! Man skal ikke rope slik til en russ. Da skjer det stikk motsatte.
Den var som å kjøre et fly, det var bare noen sekunder før den lettet ned Lierbakkene og forsvant ut over Drammensdalen. Heldigvis dro jeg inn «vingene» i tide.
Min Ford Lincoln Mercury stoppet to meter før toppen av tunellen Spiralen. Jeg vet hvordan det er å rulle baklengs, 1650 meter med bare innersvinger, med en skjelvende fot på clutchen.
Og klokken fire på ettermiddagen 17. mai åndet Stig ut midt på bybroen, under Drammens beryktede og usaklige russetog. Fred med ditt minne, Stig.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.