SKIEN. Vårherres glade jubelgutt døde 29. november 1987. Han ble 73 år gammel. Nå kommer endelig den glade jubelgutten på sokkel. Skapt av sangeren og poeten Gunstein Draugedalen. Onsdag 30. november kl. 12.00 kan du legge kafebesøket til Ramstad baker i Skien og være med på den historiske avdukingen.
MINNER OG MENNESKER. Jeg husker godt den novembermorgenen da NRK Dagsnytt meldte; "Predikanten Aage Samuelsen er død". En fargerik Bakken-ramp, en «fyllik» som fikk oppleve Gud og ga han videre i en drakt mange foraktet. "Ingen kan lage så fine sangær som mæij vettu", sa han. "Bare vent te jæ ær dau, da skal de spelle sangane minne da...." og han fikk rett.
Aage ville ha en byste av seg utenfor Skien Likningskontor. I stedet ble det på Gulsetsenteret i Skien.
Nå er bysten laget av kunstner og sanger Gunstein Draugedalen fra Kviteseid som i unge år møtte Aage og ble preget av det han formidlet. Både Aage og Gunstein var blant de mest spilte på NRK "Ønskekonserten" og begge har dype Telemarksrøtter. Ingen andre sangforfattere fra Telemark kan måle seg med disse to som på hver sin måte formidler tro, håp og sårbarhet gjennom ord og toner.
I min tid i ukepressen har jeg selv truffet Aage Samuelsen mange ganger. Han var et yndet intervjuobjekt. Jeg var sikker på å få rare overskrifter og underlige historier.
Første gang jeg opplevde ham var i Drammen på slutten av 50-tallet.
Han kunne umulig visst hva han gjorde, far min, da han dro sønnen med på et møte i velferdssalen på jernbaneverkstedet på Sundland i Drammen. Det var det største lokalet som kunne oppdrives i Drammen. Kristenfolket i byen hadde store forventninger om at predikanten Aage Samuelsen skulle sette lyrikeren Arnulf Øverland kraftig på plass, i det jeg minnes må det ha vært en runde i lyrikerens utspill Kristendommen - den tiende landeplagen.
Folk kom i hopetall for å oppleve at Aage Samuelsen skulle sett Øverland på plass. Det ble et spetakkel av en annen verden. Skrik og skrål og hojing og en og annen tungetale. Jeg ble livredd.
Hva resultatet ble, husker jeg ikke, men i dag er jeg en stor beundrer av både Øverland og Samuelsen. Arnulf Øverlands dikt er noen av det flotteste jeg vet om, og Aage Samuelsens sanger er en sangskatt av og fra en annen verden.
Han var sønn av fabrikkarbeider, smed og rallar Karl Hjalmar Samuelsen og Anna Hansen som var renholdsarbeider og fagforeningskvinne. Han giftet seg i 1938 med Elisabeth Olsen («Lisa») og de fikk fem barn.
Aage var den tredje av i alt åtte søsken, og vokste opp i trange kår i bydelen Bakken i Skien. Som barn var han mye syk og lærte seg først å gå i fem-seksårs-alderen. Moren var musikalsk og kjøpte gitar til ham da han var 15 år. Aage lærte seg å spille både munnspill og gitar. Han sang og komponerte sanger hele sitt liv. Som 18-åring var han med og startet danse- og jazzband som reiste rundt og spilte, blant annet med Excelsior Band. Aage hadde i perioder problemer med alkoholmisbruk.
Sommeren 1944 ble han med i pinsebevegelsen, i menigheten Tabernaklet Skien.
Aage vakte oppsikt med sin uformelle, personlige, humørfylt og direkte stil. Han holdt på sin personlige stil, var ikke redd for å uttale seg. Han deltok også i humoristiske innslag, blant annet i radioprogrammet Har du lyst, har du lov, der han sang sammen med Leif Juster en selvironisk vise på melodien til Vi var arbeidskamerater, frøken Johansen og jeg.
Aage Samuelsen selv mente det var han som var modell for hovedpersonen i spillefilmen «Broder Gabrielsen» fra 1966, og tok seg svært nær av dette.
Hans kontroversielle måte å opptre på og hans syn på helbredelse, skapte splid blant pinsevennene. Det kom til en åpen konflikt og brudd med pinsebevegelsen i 1957. Etter dette stiftet han sin egen menighet med navnet Maran Ata. Senere ble det brudd også mellom ham og Maran Ata, og han dannet Vekkeropet Maran Ata, som imidlertid aldri ble noe annet enn en tilsynelatende organisasjonsmessig forankring for personen Aage Samuelsen.
Jeg intervjuet Aage Samuelsen mange ganger. Jeg har vært på hans elleville møter i Maran ata i Turnhallen i Oslo og hjemme hos ham i Skien flere ganger. Siste gangen jeg møtte dette underlige, men flotte mennesket, var på Dalen Hotel i Telemark.
Dette er en litt tragisk og ulykkelig historie om et helt spesielt menneske. Det var høsten 1986. Han hadde ofret alt han eide på å bygge opp Dalen hotell for å kunne bli Norges største turistattraksjon. Prosjektet gikk ikke så bra. Det ble rett og slett en tragedie for Aage Samuelsen.
Lån fikk ikke denne Herrens hurragutt, selv om han ble lovet 14 millioner hos en uredelig kar i Athen.
Ikke fikk han oppmuntrende, vennlige og velvillige klapp på skulderen, heller. Han satset alderspensjonen og helsa. Han fikk slag flere ganger og ble lam, men ingen hvitkledd sykepleier fikk lov til å eksperimentere med ham.
Han ble slått konkurs og hånet, aller helst av sine egne.
Vi satt på benken utenfor hotellet. Han gråt av fortvilelse, og søkte trøst hos hundene sine.
Han sa: jeg hadde ikke våget å bli frelst dersom jeg den gang i 1944 hadde visst hvilke forferdelige prøvelser og lidelser jeg skulle gjennomgå. Heldigvis skjulte Herren det for mine øyne. Aage Samuelsen døde som en lutfattig og ulykkelig mann i dag for 33 år siden, bare et halvt år etter at jeg besøkte ham i Dalen.
Han var profesjonell der han sto på trappen til Dalen Hotell. Han var en nedbrutt mann, men da fotoapparatet ble tatt frem ble han en jublende og profesjonell kar.
Vi skulle ha behandlet ham som den mannen han var, en kjernekar, en underlig, uberegnelig og rar kjernekar. Det var det få som gjorde. Herrens hurragutt ble 73 år.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.