OSLO. Skøyteløperen Ådne Søndrål fra Hol i Hallingdal har vært gjennom det meste. Han har satt verdensrekorder og ble OL-mester på 1500 meter. Nederlagene har også kommet på rekke og rad. Men han har reist seg hver eneste gang. Nå er OL-legenden fra Hol kommet på sokkel.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
----
MINNER OG MENNESKER. Tidligere skøyteløper Ådne Søndrål fikk seg en stor overraskelse da det ble åpnet ny idretts- og aktivitetspark i Hol. Samtidig ble den tidligere olympiske mesteren hyllet med en statue i hjembygda, forteller nettstedet til NRK.
– Jeg skjønte det ikke før duken forsvant. Jeg så ganske fort at det var en skøyteløper og kjente jo igjen det øyeblikket. Så det var en himmelfallende opplevelse og ekstremt overraskende, sa Søndrål da han fikk se seg selv støpt i bronse.
- Jeg tar nok litt stor plass, og sikkert av og til mer enn det som er behagelig, fortalte han meg da jeg intervjuet ham for næringslivsavisen Dagens Perspektiv. Her finner du et lite utdrag av dette intervjuet.
(Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
- Jeg kan nok være krevende for mange. Jeg har tatt stor plass så lenge jeg har levd. Jeg gjorde det i barnehagen og jeg gjorde det på barneskolen. I toppidretten blir man oppdratt til å ta stor plass. Her trenger man en selvtillit som man delvis har og delvis får.
- Og så er jeg nok veldig sta.
I Nagano i 1998 vant Ådne Søndrål OL-gull med verdensrekorden 1.47.87.
- Det var en drøm fra gutteårene som gikk i oppfyllelse, fortalte han. – En OL-medalje var noe jeg hadde et inderlig ønske om å få til. Hvis man virkelig drømmer om å få til noe, og putter alt hva man har inn i det, og ikke lykkes, da blir man i hvert fall formet av det. Jeg tror at det å lykkes med det største målet i livet skaper en slags ro, trygghet og selvtillit. Klarte jeg å nå dette målet, var det mer sannsynlig at jeg ville nå andre mål i livet, også. Sånn sett har OL-gullet formet meg.
- Det er kremmerånd i oss som har vokst opp i en av dalene, enten det er Gudbrandsdalen, Valdres eller Hol i Hallingdal. De har en kultur hvor mange har det i blodet at det må jobbes hardt om man skal få resultater.
- Det var to ting det var naturlig å holde på med, fortsatte Ådne Søndrål. - Med idretten hadde jeg ikke så stort valg, sånn måtte det bli bare. Jeg har alltid vært glad i å gjøre ting med kroppen, og har alltid vært fascinert av konkurranser. Jeg er en som er riktig skrudd sammen på den måten at jeg elsker fysisk aktivitet. Jeg var tidlig sykelig opptatt av konkurranser, og da var idretten bra å vokse opp med.
- Som skøyteløper vant og tapte du hver eneste gang du konkurrerte. Stort sett var det veldig synlig det du gjorde, og det tok vel stor plass i samfunnet? Alle var interessert i deg?
- Da jeg reiste hjem fra et skøyteløp var det enten køl svart eller rosenrødt, sa Ådne Søndrål. - Jeg levde med resultatene. Da jeg la opp gikk jeg inn i en annen tilværelse hvor dagene var mer like. Nå gikk jeg ikke løp hver helg og ingen brydde seg om hvordan det hadde gått. Dagene ble gråere og likere og med mindre nyanser. Det var en forskjell som det tok tid å venne seg til og akseptere.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
Ådne Søndrål klarte ikke helt å slippe taket på sine runder på skøytebanen. Overgangen fra is til jobb var stor.
- For meg var det en stor overgang å være best på skøyter en dag og neste dra på jobb på første gang, som trainee. Det var stor overgang fra å være best i verden til å sitte nederst ved bordet og holde munn når andre pratet, og å måtte hente kaffe til den som trengte det. Det var en overgang å forstå hvor plassen min var.
- Jeg var bevisst på å ikke velge en karriere hvor det var stor fordel å spinne videre på det jeg hadde lært på idrettsbanen. Jeg startet på scratch og forsto at det var en lang vei å gå for å gjøre det som skulle til for å lykkes på nytt.
Du er bondegutt fra Hol, hallinger, de er det tæl i dem?
- Det er kremmerånd i oss som har vokst opp i en av dalene, enten det er Gudbrandsdalen, Valdres eller Hol i Hallingdal. Hjemme var de flinke til å stå på, selv om det var karrig og mange bratte bakker. Ingen ting har kommet av seg selv. De har en kultur der hvor mange har det i blodet at det må jobbes hardt om man skal få resultater.
- Jeg har vokst opp med folk rundt meg som har hatt mye krefter, og applaudert evnen til å stå på. Jeg oppfatter at det er en generell kultur i Hallingdal.
Ådne Søndrål er vokst opp med en far som har en enorm arbeidskapasitet. - Han har aldri drevet på med næringsliv, men vært lærer og bonde og jobbet mange og lange dager. Det verdsetter jeg høyt. Jeg har vokst opp med hesjing og ljåslått. Goffa, far og jeg konkurrerte i å slå like mye gress - og like lenge.
Alle mennesker bør holde seg i god form, da har det bedre med seg selv. Det er vi vel alle enige i. Er Ådne Søndrål fremdeles i god form?
- Alle kropper trenger fysisk aktivitet og trim er bra for hodet også, sa han. - Jeg har ikke behov for å gå Birken. Jeg liker best å konkurrere der jeg vinner, og i Birken har jeg ingen mulighet for å vinne. Jeg trenger ikke å være med for å bli nummer 2034.
- Men Birken er fint for de som bruker det som motivasjon for å holde seg i form. Men alt til sin tid, mener jeg. Det var en tid der jeg ville kan trene 24 timer i døgnet, men i mitt liv nå er det ikke tid for å trene så mye som jeg skulle ønske. Familie og jobb tar mye tid, og dette er den prioriteringen som kjennes riktig nå.
- Det å være gründer er slitsomt for alle som prøver seg på det, forklarte Ådne Søndrål. - Jeg har som de fleste hatt noen søvnløse netter og kniven på strupen i perioder.
- Jeg presterer aller best under litt press, når jeg blir presset. Heldigvis er jeg god til å organisere tanker og beholde roen og gjøre de riktige tingene. Jeg kan bli trigget av følelsen av at jeg virkelig lever og at mye står på spill. Jeg tror jeg er god til å beholde roen i perioder der jeg er presset.
- For meg er mye av meningen med dette livet å være på vei mot noe, avsluttet Ådne Søndrål. - Familien det viktigste, men ser jeg bort fra den, er det å være på vei mot et eller annet, mot noe jeg skal få til, det viktigste. Jeg er ikke så god på å feire eller klappe meg selv eller andre på skuldrene. Men jeg har stor entusiasme når jeg braser mot noe nytt. Noe som aller helst er litt større enn det forrige.
TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: ØYVIND RISVIK OG HARALD REITAN.