HVALER. I 1989 kjøpte billedkunstneren Eva Lange og forfatteren og oversetteren Erik Frisch det majestetiske og 26 meter lange huset Knatten på Asmaløy. De overtok et legendarisk hus etter to legendariske personer, Johan og Annemarta Borgen.
MINNER OG MENNESKER. Knatten ligger romantisk til mellom gammeldagse blanke svaberg, med utsikt mot en nymotens bro over Asmaløysundet, porten som skiller hav fra skjærgård. En snekke tøffer bedagelig forbi. Og midt i blomsterbedet utenfor Knattenveggene ligger måkemor og ruger på det som skal bli hennes kjære små.
(Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
Veggene er fulle av historie. I 1989 flyttet Eva Lange fra Oslo med samboer Erik Frisch til Hvaler og «Knatten», eiendommen etter forfatterparet Annemarta og Johan Borgen. Her levde og arbeidet hun de tre siste tiårene av sitt liv. Foruten å drive «Pinseutstillingene på Knatten», et årlig evenement med billedkunst, poesi og musikk, etablerte hun Hvaler Kunstforening og ledet det internasjonale skulpturprosjektet «StenKunst Hvaler» i Ytre Hvaler nasjonalpark.
Annemarta og Johan Borgen fylte Knatten med ømhet, hengivenhet og raseri
Johan Borgen kjøpte Knatten i 1968, for pengene han fikk fra Nordisk Råds litteraturpris året før, og han flyttet inn sammen med tre store og ulvelignende hunder tre år etter.
Kalveklova het stedet opprinnelig, men Annemarta syntes navnet klang dårlig. Hun kalte eiendommen Knatten.
HØR HER: Johan Borgen om sildefiske.
Det var her Annemarta anla sin berømte urtehage, fortalte Liv Lange. - Med et utall velsmakende urter, roser, trær og busker.
Her på Knatten serverte Annemarta Borgen veldige måltider og mengder med vin. Hun var raus og gjestfri, men også lunefull og utfordrende. Mange fikk sitt pass påskrevet om de skulle komme på kant med dronningen av Knatten. Det ble diktet og drukket og ranglet, og de overdådige festene var legendariske. Det var dårlig vann på Knatten, men det gjorde ikke noe, det ble drukket rødvin isteden, i mengder.
Knatten er omkranset av blomsterpotter, bedene bugner, rosene klatrer viltert opp veggene.
- Det var ganske forfallent da vi kom hit, fortsatte Eva Lange. - Taket var lekk og det var råte i treverket. Vi følte det som både en forpliktelse og glede å bevare dette kulturstedet. Vi har ikke forandret noe, ut over å tilføre huset en terrasse som åpnet huset mot sjøen, og bygd inn et atelier i annen etasje. Ut over det har vi bare reparert.
HØR HER: Johan Borgen og Barndommens rike.
- Vi visste at vi overtok et kjempeansvar da vi kjøpte huset, sa Eva Langes samboer, Erik Frisch. - Det var ikke hvem som helst som hadde bodd her. Det startet med at vi var på besøk til en venninne som hadde et småbruk på Asmaløy, like i nærheten av Knatten. Vi ble kjent med Espen Borgen, Johan og Annemartas sønn. Vi tilbød å hjelpe ham med å selge eiendommen. Da vi kom inn i huset første gang, var det et forfallent hus som møtte oss. Vi tok kontakt med Gyldendal, Johan Borgens forlag, Dagbladet og Forfatterforeningen. Men de ville ikke ha noe med Knatten å gjøre.
Da tok Eva Lange og Erik Frisch ansvar. Det kjøpte Knatten!
Da Annemarta Borgen skrev sitt testamente var hun tindrende klar, fortalte de. - Hun ønsket at skapende kunstnere skulle ha forkjøpsrett til huset. Espen Borgen sa det på sin særegne måte: det er sånne gærninger som dere mamma ville skulle bo her.
- Vi valgte å ta det som en kompliment, og angrer ikke på at vi var så gale å kjøpe Knatten. Vi har renovert eiendommen, men beholdt mye av det gamle inventaret. Annemartas ”det blå kjøkken”, er nesten uforandret, hennes samling av gamle stekepanner henger der fremdeles. Der står også husuglen som sjekker alle som går forbi med sitt skarpe skråblikk, slik han gjorde for over 40 år siden.
HØR HER: Johan Borgen om den norske sommeren.
- Etter hvert fant vi mange av Johan Borgens etterlatenskaper. Vi sikret hans manuskripter. Det var hauger med gamle ting under trappa, gamle briller og gamle skrivemaskiner. Vi kom den private Johans Borgen helt inn på klingen.
- Vi lever i Annemarta og Johan Borgens hjem. Men synes ikke det er plagsomt. Det er blitt vårt hjem, våre rom. Vi liker at minnene etter Annemarta og Johan lever. Med de gamle møblene, de særegne fargene og alle bøkene – og en og annen gang hører vi noen rusle rundt i huset…
Huset sjel er blitt godt tatt vare på. - Det er viktig at det blir holdt en harmonisk balanse mellom egne liv og Knattens historie. Minnene fra Annemarta og Johan Borgs tid er levende til stede. Knatten er over 450 kvadratmeter, og full av kultur og historie, mange rom – og minner etter sanseløse fester. Det er en arv som må leve videre.
HØR HER: Johan Borgens Oslo.
Gjestene var mange, og Annemarta vartet opp med fantastiske måltider som hun krydret med urter fra egen have. Nesten hvor langt ut på morgenkvisten festen varte, så hørte man Johan Borgens knatring på skrivemaskinen i arbeidsværelset. Han hamret ekstra hardt hvis han hadde lagt seg før de andre og hadde fått nattesøvnen forstyrret.
Johan Borgen døde i 1979 og Annemarta ni år senere. Eva Lange og Erik Frisch møtte aldri ekteparet Borgen. De nærmeste var med da Annemartas urne ble støpt ned i fjellet ved siden av ektemannen. Men ingen hadde husket støpeskje. Men Eva Lange var snartenkt og praktisk. Hun fant en slikkepott på kjøkkenet, og med den ble minneplaten murt fast over urnene. - Jeg tror hun ville ha elsket å vite at vi brukte slikkepott, Annemarta elsket å være på kjøkkenet og lage mat, sa Synne Skauen. Hennes far, Arne Skouen og Johan Borgen var gode venner og hun hadde tilbrakt mange somrer her på Knatten.
Johan Borgens ånd lever både i, omkring og over Knatten. En byste troner i stuen og Eva Langes karakteristiske portrett av ham viser en ærbødighet som er forfatteren verdig. Hans skjeve nese fikk han etter å ha blitt kastet ut av et skjenkested i Paris som 24-åring, forteller Eva Lange. Portrettet henger på bakeriet på Skjærhalden, et konditori hvor Johan Borgen ofte satt og koste seg med en kopp kaffe.
I det som var Johan Borgens gamle arbeidsrom i annen etasje, inkludert ofringen av flere gjesterom, hadde Eva Lange fått et fantastisk atelier. Hun var den første bildekunstner som bodde på Knatten.
- Vi driver aktivt som kunstnere, både Erik og jeg, sa hun. - Vi deler den kulturarven som er her, og fører den videre. Vi kan arbeide uforstyrret i disse omgivelsene. Både kunstnerkolleger og venner blir forandret når de møter atmosfæren på Knatten. De fleste blir snille av å være her. Arrogante mennesker blir myke og gode når de kommer hit. De får med seg atmosfæren, huset og bildeuttrykkene.
Folk strømmet til langveisfra for å nyte Eva Langes vakre malerier og Erik Frischs underfundige dikt. I tillegg er det levende musikk og god vibrasjoner. - Det å holde utstilling her betyr at jeg får et nært forhold til mitt publikum. Bilder som skapes her er fulle av følelser og lengsler. Bildene bærer håpet i seg.
- Vi holder Knatten åpent for at Johan Borgen ikke skal glemmes. Eldre mennesker har lest ham. Vi hører stemmen hans ennå. Det blir forsterket ved at de ser omgivelsene. Det betyr noe for hans ættermæle.
Naturen rundt Knatten er ikke bare svaberg, her er det gammel løvskog som fascinerer.
- Skoglandskapet opptar meg, sa Erik Frisch. - Jeg er som mannen som snakker med trær.
Trærne har en arketypisk ro som igjen er med på å gjenopprette roen i min sjel. Jeg har et direkte forhold til naturen. Jeg er oppvokst i Oslo, og ønsker meg ikke tilbake til asfaltgatene.
- Det var ganske forfallen da vi kom hit, sa Eva Lange. - Hagen var gjengrodd. Nå har vi bodd her et kvart århundre og nå begynner vi å synes at det ligner noe.
- Pulsen i havet og det spesielle lyset gir meg en ro som jeg synes er viktig. Det er liv hele tiden, en måke ligger på eggene, endene og svanene svømmer i sundet. Det er storm og det er solskinn. Jeg lever hele tiden med et naturdrama rett utenfor vinduene…
Oppdagergleden
«Og jeg kjenner disse øyer og sund – nei ikke til bevisstløshet, til ny fryd hver eneste gang, oppdagergleden.
Det er der og heter det, og det er der, her er jeg hjemme over alt, hvor gang båten runder en odde vet jeg nøyaktig hvordan alt åpner seg bak den og er likevel spent.
Det første glimt av synsranden, av havet selv, av fyret!»
Johan Borgen i novellen «Lykke til».
Hagens hemmeligheter
«Det sovende huset ventet og den gjengrodde hagens hemmeligheter lokket.
Grønn mose over steinhellene og vill vivendel gramset i grunnmurens sprekker. Vaiende hvite aruncus-fjærbusker holdt stand ved brønnen mot brenneslenes hær. Rosa og blå lupiner flammet mot grått fjell.
Dypt i villnisset rundt forblåste, forvridde frukttrær glimtet gylne maria nøkkelbånd og giftig-hvite duftende liljer og liljekonvaller. Det var Knatten.»
Annemarta Borgen i boken «Urtehagen på Knatten».
Reiste i huset
«Han sa at Knatten var det hjem han som barn hadde drømt, at han aldri behøvde å reise mer, han reiste i huset.
… Men Knatten er ikke bare hans hjem. Det var hans livsfilosofi, den som fremdeles farger veggene. Hans tale og tanker og diktning vibrerer her.»
Annemarta Borgen i boken «Deg».
Hans livsfilosofi
Kjøpet ble finansiert ved hjelp av prispengene som fulgte med tildelingen av Nordisk Råds Litteraturpris i 1967.
Annemarta utga erindringsboken Deg i 1981, to år etter at Johan Borgen var død. Der skrev hun om ektemannens forhold til hjemmet i skjærgården:
«Han sa at Knatten var det hjem han som barn hadde drømt, at han aldri behøvde å reise mer, han reiste i huset. Fra vinduene i det blå kjøkkenet og fra den korallrøde stue så han ut til havet mot syd. Fra det russiske grønne gullrommet og fra biblioteket så han rett ned i Asmalsundet mot vest. Fra biblioteksvinduene mot nord så han den langstrakte hagen med hemmeligheter. Fra østvendte vinduer så han den finseaktige fjellkammen og en gang samtidig hare og rev og rådyr.
Men Knatten var ikke bare hans hjem. Det var hans livsfilosofi, den som fremdeles farger veggene. Hans tale og tanker og diktning vibrerer her.»
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.