DRAMMEN. Arnardo var min barndoms forbudte eventyr. I min lille verden var det ikke lov med kino, fotballkamper, restauranter, teater - eller sirkus. Da jeg lurte meg inn i sirkusteltet, på Marienlyst i Drammen i 1963, inn i teltet til selveste Arne "Arnardo" Otto Lorang Andersen, var det som å komme inn i en ny verden, i en fabelverden, inn i et eventyr med lys, glans og intense farger.
MINNER OG MENNESKER. Han var 70 år gammel og hadde vært veldig syk. Han ble rammet av hjerneslag under en turne på Otta, og ble dessverre lam i hele høyre side og mistet taleevnen.
Billettinfo: 48 30 44 50 (kl. 12-17)
Administrasjon: 48 11 00 01
Postadresse: Cirkus Arnardo, Nyberg 5, 4780 Brekkestø
E-post: cirkuspost@arnardo.no
Men fysioterapeutene så sin ære i å stable ham på beina igjen. Det var en møysommelig affære. Men de lyktes. Det var under det arbeidet jeg altså møtte Arnardo på sykehuset. - La ikke dette bli en begravelseshistorie eller et minneord om meg, sa han. - Jeg er fremdeles full av arbeidslyst, pågangsmot og humør. Sykdom skal ikke knekke en gammel sirkushest som meg.
Arnardo beholdt humøret og helsa i 12 år til. I 1995, under en forestilling på Tøyen i Oslo døde cirkuskongen.
Sønnen Arild, som i realiteten allerede hadde drevet cirkuset i flere år valgte å følge farens ønske. Forestillingen skulle fortsette selv om “kongen” var død.
Arnardo var min barndoms forbudte eventyr. I min lille verden var det ikke lov med kino, fotballkamper, restauranter, teater - eller sirkus.
Da jeg første gang lurte meg inn i sirkusteltet, på Marienlyst i Drammen, inn i teltet til selveste Arne "Arnardo" Otto Lorang Andersen, var det som å komme inn i en ny verden, i en fabelverden, inn i et eventyr med lys, glans og intense farger.
Det var klovner, elefanter og hvite hester som virvlet opp sagmuggen.
Det var akrobater oppe under teltkuppelen, det var trompetfanfarer og smell fra pisker. Det var svevende damer og gebrokkent norsk.
Det skulle egentlig bli et intervju med moro, latter og eventyrlige historier, sammen med en for meg udødelig legende av en mann.
Men så vrei samtalen seg over til å handle om avholdsmennesket Arnardo.
Jeg har ikke bedre vett enn det jeg har bruk for, og de hjernecellene jeg har, vil jeg ikke drepe med alkohol, sa han. - Men jeg har ikke vært totalavholdende bestandig. Min siste brennevinsflaske drakk jeg på en nyttårsfest på Grand hotel for mange år siden. Klokken 23 sa jeg: Nå river jeg i min siste runde.
Jeg bestilte tre flasker champagne og drakk rett fra flasken. Klokken 24 var alle flaskene tomme, og jeg kastet den siste bort over bordet og ryddet det fullstendig. Så ropte jeg: Jeg har ikke smakt alkohol i det nye året.
- Det løftet har jeg siden fornyet hvert år. Det har spart meg for mange utgifter. Men jeg er ikke fanatiker. Jeg har brennevin i huset for dem som vil ha.
Kan jeg spørre hva slags forhold Arnardo har til religion?
- Av frykt for å fornærme noen, tør jeg ikke svare, svarte han. - Presser du meg, svarer jeg at det er bedre å tro på noe enn ikke å tro og så ta feil.
Arnardo tok fem en liten amulett som han rundt hals. – Mitt lykketall er 13, sa han, - det er det eneste jeg tror på.
Er det fordi du startet din sirkuskarriere da du var 13 år?
- Jeg opptrådde første gang da jeg var fire år, sa han. – Jeg hadde klippet ut noen små figurer av et ukeblad. Med dem laget jeg et dukketeater. Jeg tok ett øre i inngangsbillett. Premieren var så spennende at en av de små tilskuerne gjorde i buksen. Vi måtte avbryte forestillingen på grunn av vond lukt.
Hvorfor sirkus, Arnardo?
- I 1912, året før jeg ble født gikk mine foreldre til en sigøynerdame for å bli spådd. Hun sa at de ville få en gutt som ville bli berømt over hele Norge. Og spådommen gikk i oppfyllelse, ikke sant?
- Joda, for vi vet jo alle at det bare var to konger i dette landet: Kongen og Arnardo?
Selv om Arne Arnardo etter hvert ble en gammel mann sluttet han aldri å følge sitt kjære Cirkus Arnardo. Livet i og rundt teltet var hans liv, og til tross for flere slag ble den folkekjære cirkusdirektøren med til det aller siste. De siste årene vinket han til publikum fra sin rullestol ved ryttergangen.
TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: TOR T. GULLIKSRUD.