OSLO. Arne Scheie angrer ikke på noen ting. - Jeg skulle kanskje ha valgt en helt annen vei enn jeg gjorde. Men så viser det seg at livet ble til mens jeg gikk. Arne Scheie fyller 80 år 7. januar. Jeg møtte en kar jeg respekterer og beundrer aller mest.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
-----
MINNER OG MENNESKER.I 40 år var Arne Scheie aldri hjemme i helgene eller nyttårsaften. Enten kommenterte han hopprenn, landskamper i fotball eller tippekamper. Nå er han vært pensjonist i flere år og trives best hjemme. - Jeg gjør mine ting, kona Ellen gjør sine, og hvis vi finner på noe felles, er det fantastisk.
Arne Scheie fyller 80 år 7. januar. Han er en kar jeg respekterer og beundrer. Gratulerer med dagen, Arne.
Kona fleiper med at det er fint for henne at hun kan gå på jobb i NRK og komme hjem til ferdig middag, fortalte Arne under en enkel lunsj på en kafeterie på Majorstue i Oslo. - Men hun har faktisk ikke fått en eneste middag ennå. Hun lager den fortsatt, selv om jeg i gåseøyne «går hjemme og slenger». Det skyldes ikke at jeg ikke kan lage middagen, men hun lager den det så mye bedre enn meg.
Ellen Landsverk Scheie har til alle tider visst og godtatt at NRK har vært ektemannens arbeidsplass. - Hun har levd godt med at jeg alltid var borte på nyttårsaften og i helgene, sier Arne Scheie. - Hun fikk tilbud om å være med meg en gang, men fant fort ut at det ikke var noen fornøyelsesreise vi var på. Vi forflyttet oss fra sted til sted hele tiden, og da ble det ikke tid til privatliv og kos.
- Da var det bedre for henne å være hjemme, sier Arne Scheie. - Hun har i 40 år forstått at jeg har en viktig jobb å gjøre, og da ønsket hun å ikke plage meg. Hun lever godt med at jeg vært på jobb under hvert eneste hopp-, landskamp, tippekamp eller fotballmesterskap.
Arne Scheie var med på to hoppuker før han giftet seg med Ellen. – Totalt fikk jeg med meg førtito hoppuker før det var slutt. Jeg har med andre ord vært gift med Ellen i førti hoppuker. Jeg har ikke feiret en eneste nyttårsaften i Norge siden 31. januar 1971.
- Vi har et svært bilde hjemme, der står det noe som er viktig: Jeg gjør mine ting, du gjør dine, og hvis vi finner på noe felles, er det fantastisk! Jeg fikk dyrke mine ekstreme interesser, hun hadde sine, da fungerte samlivet
Arne Scheie liker ikke den nye dataalderen. Han er kjent for alltid å notere alt som skjer ned på papir - Det var en påkjenning å ha en direktesending, sier han, - det var masse forberedelser, det var et stress under og etter sending. Når alt var over var jeg helt utkjørt. Når jeg var ferdig med Nyttårsrennene, husket jeg knapt hvem som ble nummer to, tre, fire og fem. Hoppuken var intens konsentrasjon. Da var det viktig å holde deg i fysisk og psykisk form.
Trimme gjør Arne Scheie fremdeles. Aller helst på sykkel – med hjelm.
- Jeg har jeg alltid vært opptatt av å holde meg i form. På mitt nivå er jeg ganske flink til å komme meg ut. Jeg driver på med litt rolig jogging i Frognerparken og Oslomarka. Og så er jeg en av dem som sykler mye. Ikke fordi jeg får så mye trim, men det er en viss helseeffekt i det, og jeg viser meg frem som litt miljøbevisst, og ikke minst, det lett å parkere. Jeg sykler over alt, og i alle år syklet jeg på jobben.
Arne Scheie ble 68 år før han virkelig gikk på trynet. - Jeg skulle på jobb i november, og det må ha vært glatt. Plutselig lå jeg midt i veien. Da jeg fikk nøstet opp i saken, fant jeg ut at Norge ikke er et så brutalt samfunn som mange tror. Det kom en annen syklist forbi, som fikk meg opp på benene. Han fortalte at jeg hele tiden maste om at jeg måtte på jobb, de måtte ikke stoppe meg, jeg hadde liten tid. Så kom det en mann med bil forbi, de fikk plassert meg i baksetet, jeg må nok ha besvimt da. De kjørte de meg av sted i full fart. På sykehuset våknet jeg igjen.
- Det gikk heldigvis bra, jeg fikk bare en kul i hodet og knakk noen ribben. Det gikk lenge før jeg kunne ligge og sitte skikkelig. Det var en skikkelig lærepenge. Etter mange mange år på sykkel, skaffet jeg meg endelig hjelm.
Ut over det, er Arne Scheie en rolig mann. Nå trives han best i lenestolen. - Etter å ha blitt pensjonist leser jeg mye mer enn før. Jeg liker spesielt krim. Nå holder jeg på med Henning Mankells bok Etter Frosten, og skal forsøke å pløye meg gjennom alle hans bøker. Jeg er ikke så flink til lese aviser på nettet, jeg vil heller ha papirutgaven. Jeg er avisoman. Ut over det løser jeg sudoku, legger kabal og knekker kryssord,
Sorgene har vært til stede i Arne Scheies liv, akkurat som hos alle andre. - Jeg husker godt da min far og mor døde, det sitter i meg fremdeles, sier han. - Jeg hadde noen fantastisk foreldre, og barndommen var god. Jeg husker godt hvor jeg var da budskapet om fars død kom. Jeg skulle referere en kamp mellom Vålerenga og Start på Bislet da mor ringte og sa jeg måtte komme hjem. Hun fikk ikke liv i pappa. Han var ute i hagen med gressklipperen da han falt om. Da jeg kom hjem, var det slutt.
Da min mor døde, var jeg på EM i fotball i Norrköping. Ingen fortalte meg noe før kampen, først etterpå sa de at jeg måtte skynde meg hjem så fort som mulig, din mor er dårlig. Hun var død før jeg kom hjem. Hun var trett av dage, så det var ikke så stort sjokk som da far gikk bort. Sånn er bare livet.
KLIKKANNONSE VÆRTSHUSET BÆRUMS VERK
Arne Scheie har en kone som han skryter uhemmet av. Til enhver tid.
- I alle livets sammenhenger er hun praktisk og flink, sier han. - Hun sier ofte: Du må ikke hause meg for mye opp, Arne. Men det har jeg virkelig god grunn til. Hun ordner opp i alt. Ordet raushet er den beste måten jeg kan beskriver henne på. Hun er raus overfor alle, familie, venner, naboer – og meg. Hun vet ikke hva godt hun kan gjøre, der har jeg vært utrolig privilegert.
- Kona er min aller beste medspiller og rådgiver når alle skulle ha en bit av meg, fortsetter han. - Hun skjønte seg på det å ikke ta helt av. Hun har fått oss begge ned der vi skal være, med begge benene på jorden.
KLIKKANNONSE VI OVER 60
- Jeg leste noe om at i Oslo er det over èn million som bor alene. Det er mange som greier seg uten en kvinne ved sin side, enten de er sterke eller svake. For meg er det vanskelig å se meg selv alene i dette livet, selv om jeg føler meg litt alene når jeg går og suller som pensjonist. Jeg kan ikke se for meg at jeg de siste årene skal leve alene, nei, det kan jeg ikke tenke meg.
Hva med medmennesket Arne Scheie?
- Jeg prøver å være noe for min neste. Faren min sa bestandig: det koster ikke noe å være snill mot andre. I den grad jeg greier det, prøver jeg å være en god venn. Om jeg klarer å leve opp til dette, får andre vurdere. Ellen sier: Jeg har aldri møtt et menneske som er så lite materialistisk som deg. Hun fortsetter når noen spør: Han har alt, han skal ikke ha noe nytt, han vil ikke ha det, han greier seg med det han har.
- Jeg tror det går på nøysomheten jeg har tatt med fra barndommen, sier Arne Scheie. - Nå tar jeg kanskje litt for store ord i min munn, men jeg er et etterkrigsbarn med alt det et etterkrigsbarn har med seg i bagasjen. Det har skjedd så mye fantastisk i Norge de siste seksti årene. Boligstandarden har ikke minst forandret seg.
- Jeg vokste opp i en i en liten leilighet mor leide på skolen hjemme i Skedsmo. Hun eide nesten ikke noe. Da vi flyttet inn i eget hus var det så jeg nesten ikke trodde det var mulig. Jeg fikk mitt eget rom, vi fikk dusj og do og varmt vann. Det er mulig at dette gjør sitt til at jeg setter veldig stor pris på alt det som kommer rekende på en fjøl. Jeg vet det ikke har vært sånn bestandig.
- For meg var det stort å få en flaske brus en lørdag. Det jeg nå kan plukke til enhver tid, var nesten uoppnåelig den gang jeg var liten.
Beste minne fra oppveksten?
- Harmonien i heimen, og den omtanken de hadde, og alle de gode minnene, følger meg. Mor var opptatt av å oppleve og av å reise i Norge. Vi var ikke opptatt av å ha egen hytte, men å reise for å se Norge. Vi hadde heller ikke bil, så vi reiste landet rundt med tog, buss og båt.
- Det var langt fra Skedsmo til Oslo. Bussen brukte en time, og den gikk veldig sjelden. Det var en begivenhet å reise til hovedstaden. Det var trygt og godt å vokse opp i Skedsmo. Her hører også favorittlaget mitt i fotball, også.
- Når man blir eldre sitter barndomsminnene bedre enn det som skjedde for fem år siden.
Har Arne Scheie noen slemme sider?
- Har jeg slike sider, prøver jeg å skjule dem så godt jeg kan. Jeg er ikke flink nok til å ta i et tak i heimen. Jeg vil helst sitte for meg selv, lese og drive på mine egne ting, og aller helst ikke ta helgevasken. Men overfor venner prøver jeg å leve opp til det idealet far levde opp til: Det koster ikke noe å være hyggelig mot venner og alle andre i min nærhet.
Angrer du på noe?
- Jeg angrer ikke på noen ting. Hva var det Churchill sa, uten sammenligning for øvrig: Den gangen i Monte Carlo skulle jeg ha spilt på rødt istedenfor svart! Jeg skulle kanskje ha valgt en helt annen vei enn jeg gjorde. Men så viser det seg at livet ble til mens jeg gikk.
Hva er din styrke?
- Ellen sier jeg er relativt strukturert. Jeg liker at livet mitt har et mønster. Jeg står opp til samme tid hver morgen, jeg lager min te, smører tre knekkebrød med makrell i tomat og sitter og nyter frokosten på samme sted. Etterpå kommer jeg meg ut i frisk luft. Sånn var det da jeg jobbet, også. Jeg kom til NRK-messen til samme tidspunkt, satt ved samme bordet, med de samme kameratene. Når jeg reiste fulgte jeg de samme prosedyrene. Jeg tok de samme flyene, bodde på de samme hotellene, spiste det samme til frokost, forberedte konkurransen på samme måten. I 42 hoppuker gjorde jeg det samme. Enten det var i Oberstdorf, Garmisch-Partenkirchen, Innsbruck eller Bischofshofen. Det var struktur over alt.
Det høres ut som tvang?
- Det blir vel en slags tvang av det, men jeg tenker ikke på at det er tvang når jeg sitter ved frokostbordet med mine tre knekkebrød, eller kommer på et hotell og ikke får de knekkebrødene jeg er vant til. Bryter det mønsteret merker jeg likevel at det er noe som ikke stemmer.
- Jeg er trygghetssøkende. Jeg vil ha det sikkert og forutsigbart rundt meg. Ellen er en del av den tryggheten. Jeg har virkelig vært heldig med henne. Familie, jobben og venner er også en sikkerhet, mitt sikkerhetsnett, det er en form for trygghet jeg er avhengig av.
Har du funnet ut hva meningen med livet er?
- Det var vel Oelenschläger som sa: Hva er vel livet - et pust i sivet, som synker ned. Et spill av krefter som higer efter en evighet.
- Jeg tror det er viktig å få det beste ut av livet, livet er jo så fantastisk. Det viktigste er å vise godhet overfor våre medmennesker. Vi er ikke her alene. Noen av grunnene til at vi har det så bra er omgivelsene våre og menneskene.
Hva med den religiøse Scheie?
- Min bestefar, som også het Arne Scheie, var prost, og to onkler var prester. Jeg prøver å leve som dem, etter bibelens prinsipper, om at vi skal være gode mot våre medmennesker.
Hva med det kompliserte i livet?
- Trøkkene i livet har først og fremst vært der når jeg har mistet mine foreldre og gode venner. Det var et tungt slag da kollegene Kjell Kristian Rike, Knut Bjørnsen og Knut Th. Gleditsch døde. Det var helt uvirkelig. Det fine er at døden er noe ingen slipper unna. Jeg har ikke annet forhold til det enn at en gang vil det skje meg, også. Jeg har veldig få tanker om hva som skjer etter døden.
Hvis du skulle skrive din egen nekrolog?
- Der skulle det stått: Han gjorde så godt han kunne. Hvis jeg hadde kort tid igjen å leve, ville jeg vise takknemlighet for det jeg har opplevd, jeg ville prøve å få frem at jeg ikke har vært flink nok til å vise denne takknemligheten til familie og venner.
Hva er det beste ved å være 80 år?
- Jeg føler meg som en tyveåring innvendig. 80 år er mange år slår det meg, men de erfaringene jeg har fått med meg, håper jeg kommer så mange som mulig til gode. Jeg skal jo fremdeles ta noen valg, da, selv om det går ikke så fort i svingene lenger.
Når er du mest til stede i ditt eget liv?
- Etter en lang god joggetur, når jeg er blitt sliten, når jeg dusjer og setter meg ned i en god stol og tenker over hvor heldig jeg har vært her i livet. Da er jeg til stede.
- Er det saker og ting jeg ikke får gjort noe med, orker jeg ikke å bry meg med det. Ellen sier jeg er flink til å holde meg unna ting jeg ikke får gjort noe med.
- Er det noe jeg ikke skulle være med å påvirke, sjalter jeg det ut. Og da er jeg vel tilbake der, da, i mønsteret mitt. Der føler jeg meg hjemme.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK, PRIVAT OG NRK.