OSLO. Jeg henter frem et langintervju jeg hadde med Artur Arntzen og avdøde Odd Børretzen for noen år siden. Det vekslet mellom latter og dype tenkerynker da de møttes over en kopp kaffe og noen delikate smørbrød i Bibliotekbaren på Bristol.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
-----
MINNER OG MENNESKER. Livets alvor hadde herjet med dem begge. Og de var begge bevisst den evige sannheten: Om ikke latteren føyer år til våre liv, så føyer den liv til de årene vi lever.
(Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon. Arthur Arntzen er født 10. mai 1937. Odd Børretzen er født 21. november 1926 og døde 3. november 2012).
Intervjuet fortsatte slik: Odd Børretzen nippet forsiktig til sitt rødvinsglass, nikket nesten umerkelig når kjentfolk gikk forbi bordet vårt på Grand Cafe i Oslo. Arthur Arntzen skålte høylydt i farris og jublet begeistret ved alle kjente ansikter. Stadig vekk spratt han opp av stolen og ga fra seg kameratslige klaps på utallige skuldre.
Odd Børretzen gjemte seg bak menykortet og visket at han skulle ønske han kunne være litt mer slem. Arthur Arntzen klarete ikke å holde sitt buldrende nordnorske lynne i sjakk, godt hjulpet av sjarmerende lesping – og frekkasen Oluf.
Vi over 60 hadde satt de to humorister i møte. De hadde leste hverandres bøker, lyttet til plater og sett hverandre på TV og konserter. Nå var det første gang de møttes til en prat om livets morsomme sider. Men samtalen tok en annen vei.
Uheldigvis ville ingen av dem oppfattes som humorister lenger, de var mer opptatt av alvor og livets kompliserte skyggesider. Livserfaring, kalles det.
Vi over 60s utsendte hadde forberedt seg på en lykkelig stund med de aldrende herrer. Etter kort tid ble forberedte spørsmål kastet. Det ble heller hektisk leting i deres siste bøker for der at finne gode stikkord for en fornuftig samtale.
I boken ”Min barndoms verden” skriver Odd Børretzen: Lenge trodde jeg at jeg egentlig var gæærn. At alle andre visste det, men ingen ville si det til meg.
I boken ”Det latterlige alvor” skriver Arthur Arntzen: Når jeg først maktet å flire av meg selv og min ubehjelpelighet, så gjorde det ingenting at andre flirte av meg.
Det vekslet mellom latter og dype tenkerynker da to gode venner og kolleger dukket ned bak humorens ytre kulisser. De smilte mye, de lo ofte. Men sårheten trengte seg på. Flyttet latteren ofte til side.
- Sykdommen har fått meg til å tenke mer på livet enn på døden, sa Odd Børretzen.
- Den fineste humoren er tuftet på det dypeste alvor, fortsatte Arthur Arntzen. - Det tok meg mange år å erkjenne at tungsinnet også var den del av meg.
Hva kommer det ut av to slike åpningsreplikker?
KLIKKANNONSE VÆRTSHUSET BÆRUMS VERK
Arthur Arntzen grep ordet, og beholdt det. Han dukket ned i en barndom som kunne være både flokete og komplisert. Men heldigvis var moren der hele tiden, hun var avgjørende for oppfatningen av at livet også har lyse sider. Selv når faren var alvorlig syk.
Han lette etter gode historier i sin bok og ropte glad: Se her hva jeg fant!
- Det minnet som har brent seg inn i meg, er nok de mørke omstendighetene under pappas sykdom og død. De gikk voldsomt inn på meg. Han døde av kreft like før jeg fylte 18. Bare noen timer før han døde, ropte han oss bort til senga. Med voldsom anstrengelse forsøkte han å reise den radmagre kroppen opp på albuene, men maktet det ikke.
- Med klar stemme ba han oss ta vare på mamma og holde sammen som søsken. Han døde like etter. Opplevelsen ble så sterk og nær at den lammet meg på et vis. Jeg følte det så uendelig vondt at svart var gått over i svart for oss. Ville lyset igjen makte å trenge gjennom mørket jeg da følte? Det var nok en gang mamma som brakte humøret og motet i meg igjen, for det varte ikke lenge før latteren hennes igjen kom og lettet oss for alle sorgens tunge bører.
- Hvorfor jeg forteller dette? Fordi jeg aldri senere i livet har fått større visshet om hva slags voldsom kraft humoren har når de store prøvelsene i livet kommer for oss alle. For hadde mamma latt seg overmanne av slike mørke, depressive tanker som jeg bar, hadde det gått oss riktig ille.
- Når det sto på som verst, tydde mamma til latter, fortsatte Arthur Arntzen. - Hennes inderlige latter tok så ofte brodden av alvoret i tilværelsen. Det kunne jo ikke være så ille så lenge mamma flirte så hjertelig, tenkte vi ungene.
- Mammas lyse, lette sinn ga oss ungene en håpefull fremtid, fordi hun bevarte troen og motet også i oss. Derfor gjentar jeg ofte hva jeg har skrevet om henne: I unge år undret jeg meg ofte på hvordan Gud egentlig så ut, men jeg funderte aldri på hvordan englene så ut. Jeg var nemlig inderlig overbevist om at hver og en av dem bar mammas milde og glade ansikt. Hun var en jordisk engel, intet mindre!
Odd Børretzen hadde også sin lille englehistorie, og fortalte: Gud og Jesus holdt til i kirken og på søndagsskolen. Og dertil var de ”der oppe” og så ned, og ikke en spurv kunne falle til marken uten at de visste om det. Og de visste naturligvis om alt hva jeg gjorde eller ikke gjorde.
- Det er klart at de kunne ikke være tilstede, personlig, og holde øye med meg, men de hadde en mengde engler som svevde omkring og var usynlige. De het Himmelens hærskarer, og de var så mange at en av dem var på vakt til enhver tid og noterte seg alt og avga rapport til Gud og Jesus. På trinnet under Gud, Jesus og englene var politiet.
- Helt nederst var jeg.
Odd Børretzen tok en ny slurk rødvin og fortsatte stille: For åtte år siden ga jeg ut albumet ”Noen ganger er det all right”. Da kom jeg rett fra sykesengen, skral, men seierherre etter en alvorlig kreftsykdom.
- Under den neste innspillingen, av albumet Kelner, ble jeg rammet av hjerteinfarkt. Sykdom gjør noe med oss. Når man overlever en alvorlig sykdom blir man fylt med takknemlighet
- Jeg har vært gjennom depresjon, hjerteinfarkt og kreftoperasjon. Da jeg hadde det som mørkest sa legen til meg: Odd, du er inne i en depresjon. Kona avbrøt ham og spurte: det er vel ikke dødelig? Da svarte jeg henne: Kjære deg, det er bare dårlig humør, det dør man ikke av. Den humoren jeg er mest imponert over, er jødenes humor. Det er en gruppe mennesker som har lidd seg gjennom historien. Likevel har de beholdt humøret, de har en herlig selvironi og ser noe positivt i det meste. Er man fornøyd eller selvfornøyd, vil humoren aldri vise seg.
- I et langt samliv sammen med den man er glad i, er det mye som sies. Jeg tenker ofte på dette: mye kunne vært opplevd annerledes om vi hadde kunnet ledd av det. Det å få tingene ned på jorden ved hjelp av humor, er en styrke. Humor er en voldsom kraft som kan få folk på beina igjen. Den evnen har jeg, heldigvis. Og har du ikke lagt merke til det, folk er vakrest når de ler. Det skiller oss fra dyrene.
- Den fineste formen for ironi er selvironi, avbrøt Arthur Arntzen, - den som har selvironi blir tilgitt mye.
- Livet har lært meg å ikke gå løs på problemene når humøret er dalende, fortsatte han, - men vente til det stiger igjen. For det gjør det alltid, om det ikke er snakk om tunge depresjoner som en må ha faghjelp for å komme seg gjennom.
Om du ikke har lagt merke til det. Odd Børretzen, en blyg mann som tenkte lange og stille tanker, møtte en ivrig og impulsiv mann som hadde like mange fakter som ord. En mann som avskydde å snakke om sitt privatliv, som møtte en mann som filosoferte høylydt om det meste, spesielt om en komplisert oppvekst. Likevel hadde de noe felles. Det gode minnet om en mor. Den blyge fortalte om en mor som var rundt og myk og han grep fatt i noe han hadde skrevet om i sin barndomserindring:
- Vi bodde på en gård på Grorud. Jeg bodde sammen med mor og far og broren min. Mor var rund og myk og så aldri helt glad ut. Hvis noen hadde fortalt meg at mor en gang hadde vært yngre, og at hun en gang hadde vært et barn, ville jeg ikke trodd det. Noen var gamle, noen var mødre. Andre var barn.
Derfor var jeg naturligvis sikker på at mor alltid hadde vært stor og myk og med glatte kinn og med et uttrykk i ansiktet som om hun var lei seg for noe. Selv om jeg ikke kunne skjønne at jeg hadde gjort noe gæærnt akkurat da, og hva skulle hun da være lei seg for? Jeg regnet jo med at alt hadde noe med meg gjøre.
Litt bitterhet, litt sårhet, litt forlegenhet. Likevel skinte Odd Børretzens lune humor gjennom.
- De aller klokeste menneskene jeg har møtt på min livsvei, har uten unntak vært de med mye ekte, lun og inkluderende humor i seg, sa Arthur Arntzen og greo humorkollegaens ballpasning. - Den som har en velutviklet humoristisk sans, er ikke bare i stand til å berike andre gjennom å skape liv og glede. Nei, humoristen i den betydning er etter min mening også i bedre stand til å få dyp menneskelig innsikt – også i seg selv.
Den nakne sannhet er jo den at mangler man humor, eller undertrykker den, ja, så savner man noe vesentlig for å kunne vise storsinn og raushet når det er nødvending. Og for å være ydmyk, varm og å vise medlidenhet når det behøves i omgang med medmennesker, enten det er i familiens skjød, i vennekretsen eller på arbeidsplassen. God humor forener oss, og den onde adskiller.
Ti sekunders stillhet.
- Humor skal brukes så mye som mulig mot en slags type mennesker, mot maktmenneskene, brøt Odd Børretzen inn.
- Mange voksne mennesker har åpenbart den merkelige oppfatning at humor er noe uvesentlig som en godt kan klare seg uten, fortsatte Arthur Arntzen. - Men humor er den beste hjelp når livet floker seg og er ”støtdemper på livets ujevne landevei”. Det tok nok litt tid før jeg skjønte at gråten var til liten hjelp for å finne igjen mot og livsgnist. Livsgleden er å la humoren utfolde seg.
- Jeg var særdeles heldig som møtte Oluf på min vei. Han fikk meg til å flire enda mer uhemmet også av meg selv. For det var jo nettopp med den evnen han hadde til å finne på moro og lage latter av sine egne svakheter at han beseiret publikum. Han skapte mest latter når han la ut om sine nederlag og tabber. Han nøt sin egen fiasko. Jo verre, jo bedre.
- Oluf største bragd for meg var at han lærte meg det, og fødte dermed den mest ekte og verdifulle latteren i meg, den av meg selv. Og jeg ble bevisst om den evige sannheten: Om ikke latteren føyer år til livet mitt, så føyer den liv til årene jeg lever.
- Sant, sa Odd Børretzen og tømte sitt vinglass andektig…
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK, SAMLAGET OG FORLAGENE.