OSLO. Vi ble mobbet mye som barn, sa Arnulf Øverlands datter, Åsil. - Vi måtte ikke tro vi var noe fordi far var forfatter. Vi måtte være stille frem til middag klokken fire. Han hadde visittid mellom klokken fem og syv. 25. mars 1968 døde vår store lyriker.
MINNER OG MENNESKER. Han var en meget god far, fortalte Arnulf Øverlands datter, Åsil Øverland. – Jeg ser ham for meg, de siste årene sitter han i stolen sin, med sigarett og avis, i slåbrok og med fullskjegg. Vi døtrene var ikke så flinke på skolen at det gjorde noe. Han sukket og stønnet da han måtte underskrive karakterbøkene våre.
(Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
Under hele oppveksten hadde pappa sin arbeidstid som vi barna måtte respektere, fortsatte Åsil Øverland. - Både min søster og jeg gikk i barnehage fordi han behøvde mye tid til å skrive. Vi måtte være stille frem til middag klokken fire. Han hadde visittid mellom klokken fem og syv. Da måtte vi holde oss unna. Aller helst skrev han om natten. Likevel var han full av omsorg når vi hadde barnesykdommene. Han leste ofte eventyr for oss på sengekanten, spesielt Svenska sagor og Asbjørnsen og Moe. Pappa var en meget god oppleser og forteller.
Arnulf Øverland var en streng oppdrager – og han mislikte ”fysisk fostring”. - Vi fikk ikke lov til å sykle, vi gikk aldri på ski eller turer i skogen. Mor sa: Åsil, hvordan kan du kjede deg i et hus med så mange bøker? Heldigvis fikk vi være med venner og naboer på tur.
HØR HER: Arnulf Øverland om religion og moral.
- Pappas styrke var hans store toleranse. Det kan kanskje høres rart ut, men mange trodde han var ensporet. Mor sa til ham da jeg var 16 år gammel: Åsil har vært hos gynokolog, fordi hun tror hun er gravid. Pappa kom til meg og sa: Åsil, prøven var negativ! Det var ingen moralsk preken fra hans side. Det var jeg veldig takknemlig for, venninnene sa: det skulle vært oss. Du er heldig, Åsil!
- Han var en tolerant person overfor andre, også. Pappa hatet fundamentalister i alle retninger. Han var redd for hjernevasking. Men det var en slags mennesker som han hadde stor respekt for. De var de som ikke plaget andre, og levde etter det. Dobbeltmoral var det verste han visste.
Likevel fikk vi ikke Arnulf Øverlands døtre lov til å gå på søndagsskole. - Jeg syntes det var spennende med bøker med stjerner, sa Åsil Øverland. - Men lurte oss med i Santalen, og det var vel helst fordi det var mange kjekke gutter der. Jeg ble ofte ertet fordi jeg ikke var døpt. Derfor ville jeg ende i helvete, sa de. Jeg var redd for helvete. Jeg lå ofte på kne ved sengen og ba om at Gud skulle bevare mor og far slik at de ikke kom til dette forferdelige stedet.
HØR HER: Arnulf Øverland leser Du må ikke sove.
- Vi ble mobbet mye. Vi måtte ikke tro vi var noe fordi far var forfatter. ”Vi betaler husleia til Øverland, frøken”, husker jeg en skolekamerat sa. Vi bodde i æresbolig i Grotten. Men det var ikke noe luksus å bo der. Det regnet gjennom taket.
Åsil Øverland fikk barnelammelse da hun var liten jente. - Det irriterte meg. Jeg måtte lære å gå igjen. Jeg begynte å turne og var med på store stevner. Og jeg syntes det var dårlig gjort at mamma og pappa ikke var med for å se på hva jeg gjorde. Etter hvert lærte jeg helt å gå igjen.
Pappa hatet idrett. Da Hjallis vant et skøyteløp spurte de ham om resultatet. ”Han brakk skiene”, svarte han. Han var interessert i så mye annet enn idrett.
Arnulf Øverland var bekymret for mye. - Vi barna var ikke så flinke på skolen at det gjorde noe. Han syntes det var fryktelig at vi var så dårlige. Matematikk var det verste. Barna til vennene han var så skoleflinke. Han sukket og stønnet da han måtte underskrive karakterbøkene våre. Jeg var flink til å tegne og fant fort ut at det var min måte å gjøre det på.
SE HER: Møte med Arnulf Øverland.
Både Åsils farmor og far var gode til å male. Arnulf Øverland debuterte som maler i 1910 på Blomquist.
- Somrene våre var i Lillesand. Han bygde atelier i Homborsund i 50-årene. Han skrev og malte om hverandre. Klarte han ikke å skrive, så malte ham.
Når jeg er borte, vil du undres på,
om mennesker kan leve efter døden.
Det er slett ikke enkelt å forstå;
men kanskje fins et sted bak aftenrøden?
Ja, kanskje som en drøm, i bleknet lykke
og i et sløret vemod uten savn -?
Og du vil hviske prøvende mitt navn
og ta mig med i dagen din et stykke.
Kanhende vil du spørre, hvem han var,
den mannen, som du gikk og kalte far.
Om da du ser mig klart og uten hindring,
da lever jeg, mitt barn, i din erindring.
- Han var veldig glad i sjøen. Han ble jo født i Kristiansund, og er man oppvokst et slikt sted har man sjøluft i nesen. Jeg elsker også havet og svabergene, slik pappa gjorde, men i motsetning til ham er jeg ikke naturalist.
Den store lyrikeren hadde sine underlige vaner. Han likte å gå på brygga om natten, han nynnet og røykte. - Han nøt livet og han sa han hørte englene nynne under bryggeplankene, sa Åsil Øverland. - Han var også glad i ild og likte å lage store bål. Jeg husker mamma skrek: pass deg, nå brenner buksene dine, Arnulf! Han kjederøkte og la ofte sigarettene på bordet, hjemme var det brennmerker overalt.
Da krigen kom til Norge, spredte Arnulf Øverland sine motstandsdikt, og han og samboeren Margrethe Aamot, som senere ble hans tredje kone, ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleir. Her skrev han et av sine beste dikt: ”Jul i Sachsenhausen”,
- Pappa snakket aldri om krigen med oss barna, sa Åsil, - det gjorde han bare når det var venner på besøk. Men jeg husker han en gang sa: Den kjerringa var den aller verste. Hvem? spurte jeg. Hun i Ravensbrück, svarte han, og da jeg spurte videre, fikk jeg boken til Lise Børsum, ”Fange i Ravenbrück”. Les denne sa han. Og da jeg i de siste årene har fortsatt med Kristian Ottesens bøker om norske fanger i Tyskland, har det vært rystende lesning.
- Om pappa tok skade av oppholdet? Eneste jeg visste var at han traff psykiateren Odd Havrevold. Og han og Sigurd Hoel gikk i terapi hos William Reich hvor de brukte oregonskapet. Pappa slet nok med angst etterpå. Og det kommer sterkest til uttrykk vet at han skrev diktet ”Og Gud skapte en have”.
- Pappa ble etter hvert fysisk nedbrutt, han ble svært skrøpelig. Blodårene hans snevret seg inn og blodet pumpet ikke nok blod ut i kroppen. Han døde av blodpropp i hjernen. Han hadde vært gjennom en nyreoperasjon og utblokking av årene. Det tålte ikke kroppen. Brått var han død. Jeg hørte på radioen at pappa var død, og ble helt lamslått. Vi hadde ventet ham hjem fra sykehuset, hen gledet seg til å bli bestefar. Og så hørte jeg på radioen at han var død. Det var forferdelig.
Dette er Ole Petter Arnulf Øverland
ble født i Kristiansund i 1889, men vokste opp i Bergen, og kom til Oslo som ung tenåring. Faren var skipsmaskinist og sjelden hjemme. Moren var en svært ressursrik person som mente at hennes tre sønner skulle sitte i karjolen, og ikke stå med hatten i handa. Hun hadde egen systue i Kristiansund, og i Oslo hadde hun egen forretning og pensjonat. Hun ville at barna skulle få en god utdannelse og de fikk undervisning i både pianospill og kunstmaling, og de hadde hyllene fulle av klassikere. Arnulf debuterte som maler i 1910, 21 år gammel.
Malertalentet er gått i arv. Datteren Åsil Øverland er også maler, og hun har blant annet gitt ut boken ”Sommernatt og andre landskaper”, med dikt og akvareller av faren.
I 1911 hadde Arnulf Øverland et opphold på Gjøsegaarden sanatorium på Kongsvinger. Han hadde tuberkulose. I et dikt skrev han: Jeg er tyve forbannede år, og jeg er for ung til å dø.
Det er blitt sagt at da han kom ut igjen i 1912, da hadde studenten dødd på sanatoriet, og ut kom han som en lyriker. Debuten var i 1911 med diktsamlingen ”Den ensomme fest”. Han var en av de sterkest sosiale lyrikerne i Norge. Han kom med sterke utfall mot kristendommen, ble stilt for retten for blasfemi – og frikjent. Arnulf Øverland døde 25. mars i 1968.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.