OSLO. Radiolegenden og Søndagspostens far, Otto Nielsen, døde 9. oktober for 40 år siden. - Han var eneste gutten i en søskenflokk på åtte, fortalte sønnen Atle. - De bodde flere steder i Trondheim i barndommen hans. Syv søstre og én do! sa han og lo. Ikke rart jeg har hatt selskapsblære hele livet!
MINNER OG MENNESKER. Satt her og jobbet en kveld, og skrudde litt frem og tilbake på radioen. Da dukket en etterlengtet reprise opp, Søndagsposten og hederskaren Otto Nielsen. Jeg intervjuet ham så tidlig som i 1980, det var som å ta en Otto-lykkepille, lenge før noen skjønte hva en lykkepille var.
HØR HER: Otto Nielsen og søsteren Gerd synger En Grønnmalt benk i parken.
70 år hadde han fylt, men var like sprek som en fiolinstreng, og hadde kjøpt en sofa på to meter og åtti, for å ha noe godt å strekke seg ut i, som jeg fikk prøveligge. Han hadde nettopp blitt bilist, og kjøpt seg en bruktbil, da fikk han det for seg at han ville løfte på den, dermed brakk han ryggen, og slik gikk det fra den ene underlige historien til den andre.
Det finnes ikke slike folk som Otto Nielsen og program som slentrende Søndagsposten lenger.
35 år etter intervjuet jeg sønnen Atle. Han fortalte festlige og alvorlige historier om faren, som hadde syv søstre og én do! Ikke rart far hadde selskapsblære hele livet, smilte han.
- Min far ble sjelden sint, men når han ble det, kunne det være for de rareste ting, fortsatte han.
HØR HER: Otto Nielsen og søsteren Ger synger På fjorden.
Heldigvis ble radiolegenden Otto Nielsen svært sjelden sint. - Han kom fra forholdsvis enkle kår og strebet aldri etter materielle goder, sa sønnen Atle Nielsen som har laget show av farens sangskatt, En grønnmalt benk.
Otto Nielsen startet det populære radioprogrammet Søndagsposten i NRK som han var redaktør for i 22 år. Den første sendingen gikk på lufta 6. oktober 1957. To faste medarbeiderne var på plass fra starten: Erik Bye som medprogramleder og André Bjerke med limerick-konkurranse. Ganske snart ble også Alf Prøysen medlem av redaksjonen.
HØR HER: Otto Nielsen og Hajnnhojnn i bajnn.
– Far hadde ikke sertifikat før han fylte 65, fortalte han. - Egen bil var liksom aldri noe å trakte etter, ikke før vi kjøpte hytte et stykke fra nærmeste toglinje. Før det tok han drosje. Til jobben, til skøyteløp på Bislett og på fotballkamp på Ullevaal.
- Og til Østbanen når vi skulle ut og reise. Da måtte vi til og med ofte ta to drosjer for å få plass til alt vi skulle ha med. Han hadde et raust gen sånn. Men han hadde en fiks idé, han SKULLE nedbetale hytta i Numedal før han døde. Han skulle ikke etterlate oss ungene gjeld.
- Da han fikk sertifikatet satt jeg på med ham bare når jeg måtte, fortsatte Atle Nielsen. - Han kræsjet rett som det var, heldigvis var det aldri alvorlig.
HØR HER: Otto Nielsen og He is dead but he wont lay down.
- Far elsket å være på hytta. Drømmen hans var å finne ro til å skrive der oppe. Men det var så mye annet som måtte gjøres i stedet. ”Jeg må hjem og skrive”, sto det ofte i hytteboken.
Sammen med lillesøsteren Gerd dannet Otto Nielsen sanggruppa Gerd og Otto allerede i 1930 og de holdt på helt til 1955. Med sporadiske comeback også etter det.
Tekster og melodier flommet ut av Otto Nielsen. Et luftslott på månen, En grønnmalt benk, Pappa'n til Tove-Mette , Du ska få en dag i mårå , He is dead, but he wan´t lie down og Julekveld i skogen. Det ble folkeeie alle sammen.
- Far ble tidlig scenevant, fortalte Atle. - Han vant en stilkonkurranse i Trondheim bare 13 år gammel, og begynte tidlig å lage viser. Han lagde faktisk også den høyst lokale avisen Søndagsposten sammen med søsteren Valborg. Familien var stolt av ham og mange så på ham som et lite vidunderbarn.
- Han var eneste gutten i en søskenflokk på åtte. De bodde flere steder i Trondheim i barndommen hans. – Syv søstre og én do! sa han og lo. – Ikke rart jeg har hatt selskapsblære hele livet!
- Far var snill, fraværende og distré, mintes Atle Nielsen. – Vi var tre unger og han var kjærlig og snill og helt sikkert stolt av oss. - Barn trenger ikke oppdragelse, de klarer seg selv, sa far. Mor rev seg i håret, for det var jo hun som hadde ansvaret for denne oppdragelsen.
Han sa ofte at han håpet at barna skulle huske ham med glede, og det gjør vi virkelig.
Otto Nielsen syntes ikke det var et spesielt godt liv å være kunstner, og han prøvde å pense barna sine inn på andre yrkesvalg. - Rett etter krigen hadde han flere år med tøff skilsmisse og alkoholproblemer, fortalte Atle Nielsen. - Han sa: hjemme lærte jeg ikke å drikke, det måtte jeg lære selv. Og etterpå måtte jeg lære å slutte å drikke. Det siste var vanskeligst. Så møtte han mor og fikk orden på livet sitt.
Jeg har nok fått noen av de kreative genene hans, men far forsøkte å få meg inn på andre spor. Han lyktes ikke helt. Jeg likte å fiske, gå turer i skogen og kikke på fugler og dyr. Etter gymnaset jobbet jeg et år som tømmerhogger. Det var veldig feil, jeg skulle bli journalist, det skjønte alle.
Otto Nielsen var nok ikke helt sikker på hvordan sønnen skikket seg på skolen eller nøyaktig hvilken klasse han gikk i. Han var en smule fraværende, men når det var fest i venneflokken eller på skolen, og en sang behøvdes, da skrev han den, og det var ikke venstrehåndsarbeid.
Selv trodde far at han ville bli fort glemt, men det trodde ikke vi rundt ham. Og foreløpig har vi fått rett.
- Far var ikke religiøs, vi ble døpt og konfirmert fordi det var sedvane, men vi hørte aldri et gudsord fra ham. Men mor var nok litt småkristen.
- Far satt på Grini under krigen og opplevde trusler om henrettelser og tortur og å bli sendt til Tyskland. Samtidig traff han en gjeng med kunstnersjeler som bodde på samme brakke, på rom åtte i brakke ni. De utviklet et vennskap som de beholdt livet ut. Hver 19. juni, på fars bursdag, møttes de hjemme hos oss og sang grinisanger og pratet og lo. Lillesøster og jeg lå oppe på rommene våre og smuglyttet på latteren og sangen. Det er gode minner.
- Under krigen fikk far fikk lungebetennelse, som innkapslet seg. Han ble aldri helt bra av den, og sammen med intens røyking etterpå forkortet nok det livet hans, sa Atle Nielsen.
- Jeg savner ham stadig, og ville gjerne ha vist ham at jeg har lykkes med mitt yrkesvalg. Far gikk i graven før jeg sa mitt første ord på radio, og opplevde ikke at jeg hadde suksess som journalist. Det synes jeg er synd. Jeg ville ha sagt til ham: Se på meg, fatter`n, se på oss, vi har klart oss fint, og vi husker deg med stor glede.
OTTO NIELSEN PÅ RADIOSOKKEL
Runi Langum og Hans Martin Øien har utarbeidet en byste i minnesmerket til radiolegenden i Trondheim, Otto Nilsen. Bysten er et modellert portrett som hvor Otto Nielsen kikker ut fra radioens søkerfelt og ut mot de forbipasserende samtidig som han har en positur hvor han på en måte betjener radioens knapper.
Under portrettet finnes Otto Nielsen´s egen signatur hentet fra minneboken fra Grini. Bysten er støpt i bronse. Radioens bakside har en stor åpning som fungerer som en benk hvor det vil være mulig å sitte ned for 2-3 personer.
De ytre sideveggene på minnesmerket har sandblåste tegninger og tekstfragmenter fra Otto Nielsens’s viser. Minnesmerket er gjennomskåret og har enn transperens, dette er for å gi minnesmerke et noe lettere uttrykk og samtidig danner det et indre rom som forsterker bildet som teksten fra sangen "Det har vi" gir oss.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK. PRIVATE BILDER.