DRAMMEN. Jeg hadde ingen vanskelighet med å tolke budskapet da jeg kjente på enkroningen jeg skulle gi i kollekt på bedehuset. Kronestykket skulle jeg gi til de fattige barna i Afrika for at de skulle få noe å spise. Da ble samvittigheten satt på prøve. Kronestykket brant i lomma. Det ville heller byttes bort i karameller hos kjøpmann Larsen.
ENKRONING TIL BESVÆR. Det skumle tordenværet var over. Regnværet var mer utholdende. Vi gikk hånd i hånd langs den sølete veien i bydelen Strøm i Drammen. Min morfar Anna og jeg. En liten gutt med høyt beltefeste og usikker på hva søndagen ville bringe av uhyggelige ting. Vi var på vei til bedehuset Misjonshuset. Jeg var åtte år og hadde fått diplom for lang og tro innsats i søndagsskolens årlige ufrivillige tjeneste. Nå skulle lærdommen settes på prøve.
Tante Caspara og onkel Einar gikk god for særdeles godt fremmøte i 1958. Sikkert under tvil, men jeg var jo sønnen til han som hadde ansvaret for kollekten. Da var man litt raus.
Det var lang vei å gå for en liten pjokk. Ned Gamlebakken, Lassebakken, den lange Konnerudgata, den syndige Schultzgate, der hvor de prostituerte og fyllikene i Drammen holdt til i femtiåra, noe som gjorde både gatevandring og rykte litt skummel.
Vi vekslet ikke mange ordene. Jeg tenkte mest på kronestykket jeg hadde i lomma. Det hadde jeg fått for å legge i kollektbøssa med svart kors slik at de fattige barna i Afrika skulle få noe å spise.
I et kort øyeblikk kom jeg på at jeg kunne få en håndfull karameller for kronestykket.
Det var en fristende tanke, men jeg slo den raskt vekk. Jeg øvde meg isteden på å synes synd på misjonsbarna. Det var ikke lett. Karamellene var nærmere enn de ugudelige i Kongo.
Da vi kom til Misjonshuset ble vi hilst velkommen av en trist mann i svart frakk. Inne i det gammeldagse like triste lokalet satt det alvorlige menn og kvinner på svartmalte trebenker, tett som svaler på en telefonledning.
Jeg sank ned bak en av søylene som holdt galleriet oppe. Fikk låne bestemors kåpe å sitte på. Det var viktig å sitte godt. Predikantene hadde en stygg tendens til å bli lange og kjedelige.
Predikanten het Michael Aas og kom fra Skien, nesten ved verdens ende. Denne reisende i Guds ord satt oppe ved talerstolen, fordypet i kveldens tekst. Det var helt stille. Den eneste lyden var knitring fra noen som bladde i en bibel. En og annen trakk et langt syndesukk. Fra loftsluken i taket kom det små knirkelyder. Det var som om Gud satt der oppe og hadde overoppsynet. Han visste vel at åtteåringen ikke hadde rent mel i tanken.
En eldre mann begynte å synge og snart fulgte hele forsamlingen etter. Sangen og orgelet stemte ikke overens. Det gjorde det sjelden. Men så handlet jo sangene som regel om kamp og strid…
Striden var ikke slutt før predikanten begynte å snakke, lavt og inderlig. Det tiltok i styrke og snart var hele rommet fylt av synd og blod, Lammets blod.
Jeg hadde utviklet et godt øre for avslutningsordene. Ble stemmen lavere, kom det snart et amen. Det var ingenting som tydet på det.
Jeg fikk et kort som takk for innsatsen, hvor det sto: Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone. Det står skrevet i Johannes Åpenbaring 3.11, om du skulle lure.
Jeg hadde ingen vanskelighet med å tolke budskapet når jeg kjente på enkroningen i lomma: Kjøp karameller!
Jeg var fornøyd og glad. Så klart hadde Gud aldri uttrykt seg tidligere. Jeg holdt hardt rundt kronestykket da kollektkurven med det svarte korset på, gikk forbi.
Det var et godt møte, sa bestemor da vi gikk hjem i regnværet.
Ja, tenkte jeg, og bedre skal det bli når kjøpmann Larsen åpner godteskuffen i butikken sin mandag morgen. Aldri hadde jeg gledet meg så mye til noen karameller før.
TEKST: ØYVIND RISVIK. DIVERSE GAMLE PRIVATE FOTOS OG ET SØNDAGSSKOLEKORT.