ÅL. Jeg lærte tidlig et visdomsord av far min, hobbyfiskeren som lærte sønnen hva fiskeglede er: Det er bare døde fisker som svømmer nedstrøms. I hele mitt liv har jeg lengtet tilbake til ørreten i Bekkestadtjønn.
KLIKKANNONSE VI OVER 60
-----
EN FISKEHANDLERS SØNN. På Ål stasjon en gang i 50-åra. I påvente av melkespannbussen i retning Hol, langs Strandafjorden, med mor Gunvor som anstand, på vei til Breie, for å klatre rett til værs, i to timer for å nå fjellgården Bekkestad og det eksotiske fjellvannet Bekkestadtjønn, stinn av ørret, påmontert liten ryggsekk, slukstang av stål, gammel blå ambassadoursnelle, med sluk av ukjent merke, pent innpakket i grått etui, med tre meter langt markstang som reserve og en blikkboks full av mark fanget bak utedoen hjemme i Drammen.
Hadde jeg vært fotballtrener på den tiden, hadde jeg sagt som uovervinnelige Nils Arne Eggen: Its hope in a hanging snore!
Jeg lærte tidlig et visdomsord av far min, hobbyfiskeren som lærte sønnen hva fiskeglede er: Det er bare døde fisker som svømmer nedstrøms.
Øyvind het han og gråt da han ble født. Men da han krabbet opp lia bak hallinggården Bekkestad og kastet duppen, med mark og søkke, ut i Bekkestadtjønn og Langesenn, ja da lo han, og sa til en like lidenskapelig fiskefader, på et stotrete engelsk:
If they don't have fishing in heaven, I'm not going!
Somrene i 50- og 60-årene var fulle av sommer. Fulle av fisketurer. Langt inne på fjellet, inn til der ryktene på Ål sa det ruslet bjørn omkring.
Midt i dagens tordenvær og under den mørke himmelen som åpnet demningen og bare lot det fosse uhemmet ned, da er det trøst i barndommens somre, godt ivaretatt av dikter Welhaven:
Fagre Dal, lyse Sommer!
Her er Marken fuld af Blommer
Det var den gang sommeren var varm og god, sammen med fetter Vesle-Knut på hallingdalgården, varme dager fylt av høyonn og beising av slitte tømmervegger, griser, sauer og geiter, en fjording, ei enslig ku og en haug med kattunger.
Og flotte turer innover åsen.
Tilbake på Bekkestad var det slåsskamper med den illsinte geitebukken, hopping i høyet på den nymalte låven, jorder som skulle tømmes for stein, hesjer som skulle reises, stille fjellvandringer i frykt for bjønn og jerv.
Til middag var det kald ørret på hjemmelagd flatbrød, multer på verdens beste hjemmelagde brød, sau som skulle gjetes på setra og en bestefar som lagde verdens beste hjemmebrygga øl. Det var øl til å bli ør i hodet av.
Det var sommer det, uten en eneste regndråpe...
Da min far var bare guttungen fisket han både sild, kveite, torsk, sei på Helgelandskysten. Han ble fiskehandler i Drammen og lagde både fiskepudding, sildekaker, koljekaker, seikaker, lettsaltet og sprengt torsk, hvitting, laks og ørret og lutefisk og hvalbiff. Vi levde på fisk seks dager i uken. På den syvende hvilte vi og inntok velfortjente karbonader med selskapserter.
Jeg tror han har fisket de fisker som det er verd å fiske. I hver eneste avkrok mellom Drammen og Holmestrand hadde han slengt ut sluken. En gang, på Berger i Vestfold, fikk han både hornhjel og blekksprut.
Best trivdes han med sønnen, langt inn i utmarka, på fjellet, i Ål i Hallingdal, ved nettopp Gryfsettjønn, der det var sett både bjørn og ulv, sammen med en like ivrig guttepjokkfisker og min fetter Knut.
Når så ørreten var dratt i land, var det å vandre i flere timer hjem til fjellgården Bekkestad for å la min bestemor servere ham kokt ørret mellom hjemmebakt flatbrød og hissig maltøl.
Da var min far lykkelig. Og guttepjokken hang ikke etter.
Dette er et albumbilder jeg aldri blir helt ferdig med. Min far, Ragnvald August, nordlendingen, som elsket havet, det stille, det stormfylte havet, det snille og det tøffe havet. Som liten gutt mistet han alt for mange av sine kjære da fiskebåten deres gikk ned. Bare noen få hundre meter fra redningen.
På land, på svabergene på øya Rødøy på Helgelandskysten, sto han og moren Anna og hørte mannskapet rope sitt Fadervår før stormhavet tok dem.
De prøvde å redde seg ved å flyte på gamle fiskekasser, men bølgene ble for sterke.
Ragnvalds far ble aldri den gode gamle Petter etter den forferdelige ulykken.
Men ble Ragnvald redd dette grusomme havet?
Tilbake til sommeren 1958. Er det noe rart jeg var forbannet, sur og eitrende sinna. Måtte fiske flyndrer på brygga i Sandvika på Berger hele dagen, fattern var en fiskerfrik, mens jeg hørte glade og underlige rop fra Borgen til skipsreder Berg.
De drakk hel sikkert et eller annet som kokte og freste i kjelleren, mens jeg satte slimete småsild på kroken for å få en skarve torsk, og fattern fanget en blekksprut og nynnet på en eller annet ubegripelig sang av Jens Book-Jensen, mens jeg heller ville høre på Elvis og King Creole.
Det hadde jeg lært av en onkel som hadde frekke blader under stuebordet, og sola skinte og fluene surra og på hytta var det ikke strøm og innlagt vann og muttern svidde av taket i soverommet med en eldgammel oljelampe og maueren beit og myggen stakk og og jeg lengtet bare hjem til kompisen i Gamlebakken, som hadde kjellern full av Donald og en livsfarlig kruttlappistol i vedboden.
Er det noe rart jeg hatet barndommens somre på Berger?
Unntatt når vi sto på brygga i Sandvika og makrellen beit villig.
ØYVINDS STEKTE HALLINGØRRET MED RØMME OG AGURKSALAT
4 fjellørreter, 2 ss smør eller olje. Salt og pepper, 2 dl rømme, 1/2 dl fløte, 1 liten bunt gressløk, 1 slangeagurk, 2 ss rødvinseddik, 2 ss sukker, 4 ss vann, 1/2 ts salt, hvit pepper
Og slik går jeg frem:
Filetér fisken. Smør en langpanne med smør eller olje og legg filetene med skinnsiden ned. Salt og pepre på kjøttsiden, og stek ved 225 C i 2-5 minutter.
Fjern skinnet før du serverer. Kok opp rømme og fløte i panne til passende konsistens. Finhakk gressløk og dryss den over sausen like før servering. Agurk skjæres i tynne skiver med ostehøvel.
Bland laken av rødvinseddik, sukker, vann, salt og litt pepper, og la agurkskivene trekke i 1 time. Server med kokte nypoteter.
TEKST: ØYVIND RISVIK. GAMLE ALBUMBILDER. MATBILDE: RAGGE STRAND.