DRAMMEN. Før ville det tusse av unger i grusomme skremmemasker, mye blod og diverse uhygge. Det var så uhyggelig at en bestefar mister pusten. Men hva er halloween mot virkelighetens grøss? De hjerteskjærende hverdagsgrøssene? Barndomsgrøssene?
HALLOWEN OG FØRSTE SKOLEDAG. I dag er det halloweendagen. Dagen med grøss og gru, død og fordervelse, gjenferd og mord og lysende gresskar og mye amerikansk halloween. Det vil tusse av unger i grusomme skremmemasker, mye blod og diverse uhygge. Det er så uhyggelig en gammeldags bestefar rent mister pusten. Men hva er halloween mot virkelighetens grøss? De hjerteskjærende hverdagsgrøssene?
Kanskje Øyvind kan gå hjemmefra litt tidligere? Hver dag kommer han for sent på skolen. Frøken Steinseth på Danvik folkeskole i Drammen vill ha slutt på elevens uvane.
Min mor ble himmelfallen hver gang læreren skrev det i meldingsboken, og sa hun sendte meg av sted minst en time før skolestart. Hun kjente mine unike evner til å somle nedover Konnerudveien. Til langt oppe i gifteferdig alder var somlesvakheten min et eneste stort mysterium.
Til sannheten kom for en dag. Jeg var en uforbederlig type med press i buksa, tversover og intens skoleangst.
Jeg kom nemlig aldri lenger enn fem hundre meter på barndommens skolevei. Jeg kom aldri lenger enn til alle fristelsene i disken hos kjøpmann Larsens intime kjellerbutikk. Klokken åtte hver mandag morgen kom nemlig bakerbilen fra Wiike med dagens skolebrød- og wienerbrødladning. Da hadde jeg stått lenge i kø for godbitene.
Jeg klarte å holde meg en uke av gangen. Noen ganger ikke det en gang…
Den første mandagen i hver eneste uke var som et eneste stort grøss, bakerigrøss. Jeg måtte ofte inn i økonomiske forhandlinger med Strøms avholdte og kjære kjøpmann Larsen. Jeg handlet nemlig alltid «på bok», en liten notisbok han skrev opp handelen i, etter å ha sleiket på blyantspissen.
Ofte forhandlet jeg meg til halv pris for daggammelt bakverk. Litt tørt kanskje, men søtt.
Spis aldri ferskt brød, sa min mor. Hun var redd jeg spiste for mye… Jeg føler fremdeles anger hver gang jeg spiser fersk loff.
Hvorfor jeg plager dere med disse ubetydelige betraktningene?
Stikkordet er at det er halloween i dag. Hver gang blir jeg halvveis bevisstløs og henfallen til barndommens grusomme skoleopplevelse og den grusomme veien til dagens første skoletime. Det var mer grusomt enn Halloween.
Allerede etter første dag på barneskolen meldte skoleangsten seg. Jeg utviklet raskt en lur måte å slippe unna første timen. Jeg rakk opp hånden og ba om å få gå på do eller til skolesøster eller å få gå hjem for å passe søsteren min, som jeg ikke hadde. Jeg satte kursen mot kjøpmann Larsen.
Frøken Åse Steinseth var et godhjertet menneske og skjønte hva det dreide seg om. De første månedene lot hun meg komme og gå som jeg ville, og jeg ble en av skolens beste på å skulke den første timen.
Til det en dag tok slutt.
Neste gang jeg rakte hånden i været, foreslo frøken Steinseth at jeg skulle sitte på pulten og kjempe mot min skolevegring ved å tenke på noe koselig. Hun var så lur at hun lagde en egen plass for meg ved siden av kateteret når det var spisepause. Her satt jeg til spott og spe og spiste to dager gamle brødskiver med kokt skinke.
Jeg tenkte hele tiden på skolebrød og wienerbrød.
Jeg tror ikke alle mine underlige tilbøyeligheter var diktet opp. Selv i dag kjenner jeg ubehag når jeg må gjøre noe jeg ikke har lyst til.
Som å lukke opp døren for unger som ringer på og truer med knep eller knask og skriker BØ og forlanger godterier!
TEKST: ØYVIND RISVIK