RØDTANGEN. Vi var to tolvåringer med kortbukse og skråblikk på sommerjentene, mot og lite vett i panna og sugen på å fiske krabber på brygga. Dette handler om popgruppen The Kinks og en sykkeltur fra Drammen til Rødtangen med kameraten Leif Erik. Til det vakre sommerstedet til hans besteforeldre, rett bak det gamle Rødtangen Bad. Vi ble voksne her. Mente vi ihvertfall...
PÅ RØDTANGEN BLE GUTTER MENN. På to DBS-sykler dro vi av sted. Leif Eriks var blå, min var ill rød. Jeg med jentesykkel, han med guttesykkel. Jeg ble ertet for mine foreldres skjebnesvangre fargevalg.
Det var egentlig få av oss som hadde nye sykler i 60-årene. Jeg trodde alle hadde moderne sykkel, men der tok jeg feil. De fleste av kameratene arvet, enten av søsken, foreldre eller en eller annen onkel som hadde byttet ut tohjulingen med bil.
Opprinnelig var ikke sykkel noe for meg som hadde far som var fiskehandler. Den eneste sykkelen jeg vokste opp med de ti første årene, var en svartlakkert rusten sykkel med kurv foran og som luktet av fisk.
Rød jentesykkel, ertet kompisene, til den ble byttet med den langt tøffere Apache. Da var det for sent, i guttehukommelsen vil en rød sykkel alltid være en jentesykkel.
Livet ble egentlig lettere med en rød Apache, også produsert av Jonas Øglænd, mellom 1972 og 1980. Den hadde lang sal, etter modell av motorsykkelsaler. Den hadde rygglene og chopper-styre, i tillegg til pålakkerte klistremerker med indianermotiv. I grunnen det tøffeste det gikk an å oppdrive her i verden.
For noen år siden sto Leif Erik utenfor døren.
Han bare sto der. Stor og kraftig. Jeg kjente ham nesten ikke igjen. Vi var naboer og lekekamerater for vel 50 år siden. Siden så vi hverandre tilfeldig.
På engelsk finnes det et fint uttrykk – Absent friend. Direkte oversatt betyr det noe slikt som en fraværende venn. Men det låter ikke så bra. Men en venn som er der, på avstand, er bedre.
Det var Leif Erik jeg satt og tenkte på, en tirsdag morgen, mens skrev dette lille kåseriet og lyttet på gamle popplater, på The Kinks og brødrene Ray og Dave Davies, på platen «All Day and All of the Night». The Kinks, Leif Eriks favorittgruppe, det engelske bandet som er mest kjente for «Dedicated Follower of Fashion», «Sunny Afternoon», «Waterloo Sunset», «Dead End Street» og «Lola».
Leif Erik var denne Absent friend, vennen langt der borte, som jeg ikke hadde sett på mange år, som jeg bare fikk et eller annet ord på telefonen med, men som ofte var i tankene mine.
Nå sto han plutselig der. Sliten og litt tynn i luggen.
«Psykologen min vil at jeg skal finne igjen barndommen min», sa han enkelt og stille. Han hadde med seg et frynsete svarthvitt foto. Av to tynne guttunger på bryggen på Rødtangen, ytterst på Hurumlandet. Med snøre mellom hendene og krabber i melkespannet.
Så klart jeg ble nysgjerrig.
Som ved et trylleslag var alt som før igjen. Alt var så enkelt, så ukomplisert. Vi baktalte lærerne vi hadde på skolen, fantaserte om jentene i nabolaget, lyttet til The Beatles og The Kinks, slo på stikka, var på epleslang, sloss så blodet sprutet og skiltes igjen som gode venner. Vi hadde det riktig festlig. Timene fløy av sted, og vi klarte en hel avhandling om forgagne tider – og om dagen i dag.
Nå kommer jeg til selve saken, sykkelturen fra Drammen til Rødtangen.
Rødtangen ligger-tre-fire mil syd for Drammen. En lørdag ble jeg bedt med til sommerparadiset. Fem timers sykkeltur er ingenting for to tøffe Drammensgutter. Langs Drammensfjorden, gjennom Holmsbu til Rødtangen.
To sommerkledte tolvåringer med kortbukse, mot i blikket og sugen på en fisketur på Rødtangenbrygga. På søndag skulle vi sykle hjem igjen. Nå hadde sommerværet slått om. Det regnet katter og bikkjer, og iskald vind blåste fra alle kanter. Jeg var sikker på at vi ikke ville orke å sykle helt hjem. At vi skulle falle om på veien og bli kjørt ned av hissige bilister. Heldigvis var det få biler i 60-åra.
Men Leif Erik ga seg ikke så lett. Han hadde livsmot og kom på at det ville gå bedre om vi leiet syklene mellom oss. Han kom på at han ville leie min, også.
Så gikk vi halvannen mil i motvind og leide DBS-syklene. Vi kom hjem ved midnatt. Det var Leif Eriks fortjeneste at jeg ikke ga opp. «Du tok meg å hånden og hjalp meg hjem», sa jeg poetisk. Setningen hadde jeg nok lært på søndagsskolen.
Leif Erik sto og kikket ut av vinduet mens vi dukket videre ned i minnene. Han ble stille da jeg forsøkte å si han hadde reddet livet mitt.
Hva om vi tok sykkelturen en gang til? sa han. Det vil bli litt av en ekspedisjon. Og så forsvant han ut i den litt ugjestmilde byluften.
Ikke mange ukene etter var jeg i Leif Eriks begravelse. «Så ta da mine hender og før meg frem», sang vi.
Takk for hilsenen, Leif Erik, hvisket jeg, og holdt godt rundt minnene av to tynne smågutter på sykkeltur til Rødtangen. Med en blå og en rød DBS-sykkel, på et svart/hvitt fotografi.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK. GAMLE POSTKORT.