KONNERUD I DRAMMEN. Herman Wildenvey, opprinnelig Herman Theodor Portaas, døde i dag 27. september 1959. Han ble født 20. juli 1885 i Mjøndalen. Jeg kan takke både ham og møtet mellom min mor og min far for livet de ga meg…
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
-----
MINNER OG MENNESKER. For det er kanskje takket være Herman Wildenvey mine foreldre ble gift og jeg ble født. Hans dikt blir bejublet hver eneste norsk sommerkveld så lenge dikt, blomsterenger og sommerkvelder finnes.
Jeg vokste opp på en ombygd låve, langt inne i skogen ved Konnerud i Drammen. Jeg var ikke gamle gutten da turen gikk ut i blomsterkledde enger, vi badet i Stordammen innpå åsen og spiste blåbærpai og drakk syrlig ripsbærsaft.
Min mor var en dagdrømmer. Ofte flyktet hun vekk fra en fattig oppvekst og en sykdom som kunne ha tatt hennes liv. Det var et under at hun ble frisk av tuberkulosen, at en vandrende helbredelsespredikant kom fordi behandlingshjemmet på Modum og ba for henne. At det som ble hennes mann også ble frisk av tuberkulose, og at de fant hverandre på en altan på et tuberkulosehjem på Modum.
Min mor ble en aktiv misjonskvinne. Men jeg husker ikke at hun snakket om Jesus, det var mer om en Gud der oppe som passet på at jeg ikke gjorde noe galt.
Men lyrikeren Herman Wildenvey snakket hun om. Et svakt barndomsminne forteller om en liten tur ut i blomsterengen. Jeg var vel fire år gammel. Her ga hun meg sin flotteste blomsterbukett. En eksplosjon av prestekrager, blåklokker og timotei. Hun fortalte en historie som jeg har fantasert litt rundt. For jeg vet ikke om det var fantasier eller virkelighet hun snakket om.
Plutselig ble hun stille. Hun drømte seg vekk fra sin fattige og vanskelige hverdag, i minnene plukket hun den vakreste sommerbuketten og fantaserte seg tilbake til ungdommens glade rus.
Med ett fikk hun «besøk» av sitt store dikteridol, Herman Wildenvey. I fantasien? I virkeligheten? Eller var det min far hun egentlig møtte?
Han dukket opp i skogkanten, kom mot oss med hender som omfavnet blå kornblomster og ryggsekken full med sine vakreste dikt. Så du det? Han stoppet opp foran oss, ga meg et ørlite klapp på kinnet og sa:
Et halvt forsagt tilsynekomst
bak havens løvomvokste grind.
Et smil som av en duggblank blomst,
et tyss,
og kyss og kyss…
og blodets sangkor faller inn.
Du må være kommet til feil kvinne, sa hun.
Men poeten bare lo, rensket stemmen og deklamerte nok en gang med sin varme stemme:
Timian, kløver og balderbrå
og engfiol
dufter blant gullsko og klokker blå
i middagssol.
Bien som bor i en blomstermunns smil
summer en sang i den gamle stil:
Jeg elsker deg, elskning, i middagshvil.
Herr Wildenvey så på henne og sa at et slikt vers passet til verdens vakreste kvinne.
Min mor rødmet lett og glattet på den tynne sommerkjolen.
Vi sto lenge i blomsterengen og nøt den magiske stillheten, men så måtte Herman Wildenvey videre. Noen flere må trøstes med en blomsterbukett. På rim og på stilk.
Jeg må tilbake til min hjembygd, sa han og plutselig var han borte.
Jeg nappet mor i ermet. Plutselig våknet hun, brått revet ut av drømmen. Og tok imot sin mann med åpne armer.
På vei hjem til hjemmet vårt i den gamle ombygde låven, undret hun: Jeg syntes jeg hørte noe snakke?
Var det Herman Wildenvey? Han ga meg dikt om blomster – og kjærligheten. Hørte du ikke han sa jeg var fri som en solmelodi:
Ja, mitt sinn var så rent som et epleblomstblad,
men jeg hadde vel hatt et fornyelsens bad
i et dikt, i en drøm, i en rus eller hvad?
Og jeg følte det lett –
som den spinkle spinett,
en gresshoppe spiller i mosen.
Min sjel var så fri
som den solmelodi
en humlebi synger for rosen.
Herman Wildenvey var blomstenes egen poet. Den dagen han døde i 1959 ble Norge fattigere. Da gikk det en isende vind gjennom den norske folkesjelen.
Hvordan skulle det egentlig gå med den norske sommeren etter hans død. Ville den overleve uten den romantiske dikteren fra Portåsen.
Hadde den norske sommeren egentlig funnet sted uten disse linjene:
Disse vers er ville vekster i en sommer drysset hen,/hver gang gleden over livet var meg sterk og nær og ny.
Hvem har skildret gleden og de vakre fargene i en norsk blomstereng bedre enn Herman Wildenvey:
Og slett aldri kunne himlen mer morgenblå seg høyne
Over sol og jord og jammerdal og aker, eng og vang.
Og små blomster stod langs stiene med åpne arr og øyne.
Tenk, de takket for den nåde å få blomstre enn en gang.
TEKST: ØYVIND RISVIK. PRIVATE BILDER