BARNDOMMENS RIKE: Slåtten på Bekkestad

Slåtten 6_edited

ÅL I HALLINGDAL. I barndommen «jobbet» jeg hver sommer for å få høyet på hesjer og i låve, Hos mine besteforeldre på gården Bekkestad, de små i landet, de som kjempet en utrolig tøff kamp for å overleve dagen, livet og fremtiden.

Slåtten 2.jpg
Mine onkler, Bjarne og Knut, får høyet i hus.

BARNDOMMENS RIKE. Mine besteforeldre slet et langt liv, midt mellom Ål og Hol i Hallingdal, for å få noen meter med matjord og korn, som slet på tonnevis av stein for å kunne dyrke en liten åkerlapp i fjellsiden, som slet for å holde liv i noen sauer, geiter, en gris og en hest.

Som bodde flere timers gange fra nærmeste nabo, som fostret syv unger på to rom og et lite kjøkken, som elsket en haug med barnebarn.

Slåtten 8.jpg
Denne artikkelen står også på trykk i Hallingskarvet 2021. Årbok for Hol Historielag 17. årgang. redigert av Knut Medhus.

Hele denne historiske arven, som jeg er så utrolig stolt av, er noe myndighetene ønsker å gjøre til en bisetning i den norske bondehistorien. Vekk med de små, de som med små midler ønsker å bygge landet, de som ønsker å gi meg norsk kortreist mat på bordet.

Min bestefar, småbonden og overleveren Knut, hadde snudd ryggen til de samme myndighetene, i forakt og forskrekkelse...

Midt i tordenværet og under den mørke himmelen som åpnet demningen og bare lot det fosse uhemmet ned, da var det trøst i barndommens somre, godt ivaretatt av dikter Welhaven:

 Fagre Dal, lyse Sommer!
 Her er Marken fuld af Blommer

Sommeren 1957, sammen med fetter Vesle-Knut på Hallingdalgården Bekkestad, varme dager fylt av høyonn og beising av slitte tømmervegger, hopping i høy på den nymalte låven, jorder som skulle tømmes for stein, stille fjellvandringer i frykt for bjønn og jerv, ørret som vaket i dype Gryfsettjønn, sau som skulle gjetes på setra og en bestefar som lagde verdens beste hjemmebrygga øl. Det var sommer det, uten en eneste regndråpe...

Slåtten 1.jpg
To slåttekarer. Min fetter Knut og artikkelforfatteren.

Min bestefar fra Geilo var en tankens og slitets mann. Store-Knut på gården Bekkestad mellom Ål og Hol var som Isak Sellanrå, han pløyde sin mark til sin død. Han ble gammel som 30-åring.

Han og kona Sissel fostret syv barn og sammen med eldstesønnen Knut og kona og to barn bodde de på to små stuer, to kjøkken og to soverom opp en bratt trapp og klemt sammen på loftet.

Slåtten 7x.jpg
Blakken, min kusine, bare kalt Tutta og min fetter Knut.

Det var på kjøkkenet livet levdes. Og vannet hentet de i brønnen som lå et par hundre meter unna.

Han bodde mesteparten av alderdommen i senga på kjøkkenet og spiste knapt annet enn livretten byggrøt og blå surmelk.

Han bar tonnevis med stein for å dyrke noen kilo med rug, med ljå holdt han liv i to familier, en hest, tyve geiter, noen sauer, en hund, diverse katter og en gris.

Slåtten 3x.jpg
Min bestefar, slåttekaren Knut.

Han bygde Bergensbanen, som rallar med slegge, spett og dynamitt. Nevene hans så ut som ambolter.

Men sammen med kona Sissel fra Hol var han en fri mann, og sto ikke i gjeld til noen.

Han lærte meg Henrik Wergelands livsvisdom: Se nøye så skal du øyne det store i det små, og guddomstanker høyne på gressets veke strå.

Slåtten 4.jpg
Slåttekarene på Bekkestad, min onkel Knut og min bestefar Knut.

Forfatteren Edvard Hoem skrev en vakker bok han kalte Slåttekar i himmelen. En bok om hardt arbeid, om å være villig til å satse alt og foreta livets store ofre.

Hesjekar var et "yrke" som passet min far, nordlendingen og fiskeren Ragnvald August. Når han ikke solgte fisk i Drammen, hjalp han svigerfar med å sette opp hesjer på gården Bekkestad i Hallingdal, hver sommer i 50-åra. Han var en slåttens frikar.

G Gamle 9.jpg
Mine onkler, Herman, Knut, Bjarne, Arne og Pål. Min mor, Gunvor og søsteren Birgit, sammen med foreldrene Sissel og Knut.

Hva en hesje er? Det er et stativ for tørking av høy, med loddrette hesjestaurer med hesjestrenger lagd av ståltråd. Bestefar Knut, jeg hans barnebarn Øyvind og min far Ragnvald slo hull i bakken ved hjelp av spett, og så satte vi staur i hullene. Det var en egen vitenskap å sette opp en hesje.

Avstanden mellom hullene skulle være rundt to meter. Vi festet fire - fem tråder til staurene. Hesjeband kalte vi det. Det som var sikkert, var at det kreves en spesiell teknikk for å få gresset til å ligge slik at hvert lag skulle få nok luft til å tørke. Det var viktig å riste opp gresset godt før det ble lagt inn i hesja.

I barndommens somre jobbet vi for å få høyet på hesjer og i låve. Jeg er fremdeles fortørnet på min bondehistories fattige vegne, mine besteforeldre på gården Bekkestad, men mors foreldre, de små i landet.

Far og sønn hesjer.jpg
To hesjekarer. Far og sønn, Ragnvald og artikkelforfatteren.

De som kjempet en utrolig tøff kamp for å overleve dagen, livet og fremtiden.

Min far prøvde å bidra så godt han kunne.

Min onkel Knut og min fetter Knut fulgte i hans steinete fotspor. De plukket stein og samlet høy på hesjer hele sitt liv...

Min far elsket de i landet som slet mest. Han ble formet av en slitsom barndom på øya Rødøy på Helgelandskysten.

Etter fire uker som hesjekarer var det to eksperter på høy og hesjer som dro fornøyde hjem til Drammen igjen.

TEKST: ØYVIND RISVIK.

Address

  • Adresse:
  • E-post:
  • Tlf.:

Our company

Our services

Pellentesque habitant morbi tristique senectus et netus et malesuada fames ac turpis egestas.