DRAMMEN. Nå skal jeg fortelle en rar og søt liten historie som har med ballblom å gjøre. Det var i begynnelsen av juni, i barndommens rike. Skogen var på det grønneste grønne, bekken spratt leken gjennom skogbunnen og sommerens brunkledte ekorn hoppet fornøyd opp og ned trestammene og ropte: hurra, det er endelig sommer! Vi var en flokk uskyldige Guds engler som solgte tante Magda blomster som var hennes egne.
BARNDOMMENS RIKE. En dag ringte vi småguttene i Gamlebakken, som ligger oppe i åssiden utenfor Drammen sentrum, på døren til tante Magda som bodde et stykke oppe i det vi den gang kalte Konnerudveien. Vi lurte på om hun ville kjøpe blomster av oss. Vi sa vi hadde plukket dem i et bekkefar i Gamlebakken, selv om de egentlig var plukket nederst i hagen til tante Magda.
Vi var Guds uskyldige engler og var ikke så mye som i nærheten av tanken om å lyve engang. Bukettene var ikke stor. Syv-åtte gule blomster i hver bukett. Og stilkene var lange og noe av røttene hang igjen. Stilkene på ballblom er alltid lange nå i sommersesongen.
- Hva skal dere ha for blomstene? sa tante Magda.
- Det vet jeg ikke, sa min barndomsvenn. Han hadde mistet to av fortennene og var en holden mann fordi han allerede hadde fått penger av tannfeen.
- Hundre kroner, sa jeg. Alt var så dyrt så tidlig på våren. Is og brus fristet. Men hundre kroner var visst for alt mye.
- Jeg kan gi dere fem kroner, sa tante Magda.
Vi kikket på hverandre. Kammeraten, som ikke hadde fortenner, visket meg i øret og jeg nikket enig.
- Du kan få kjøpe begge bukettene for ti kroner, vislet det der fortennene skulle ha vært.
Kanskje vi gikk i første klasse på barneskolen den gangen, eller kanskje vi bare hadde lært å regne av de eldre guttene i nabolaget. Vi var i hvert fall sikre på matematikken. Ting koster.
Vi fikk hver vår femkroning, og bukket dypt.
- Det var to kjekke menn som solgte meg blomster, hørte vi bak den lukkede døren.
- Har du kjøpt blomster fra vår egen hage? ropte mannen Einar ergerlig. Han hadde kastet et øye ut vinduet og visste hvor blomstene kom fra.
Men da hun fortalte om ballblommen og to sjarmerende smågutter, lo han og skjønte hva det dreide seg om. Sommergodt.
Det ble noen dager lenger ut i juni, og en ettermiddag sto vi og banket på døren igjen.
- Vil tante kjøpe syriner?
- Hva, mine syriner? Jeg har bare en busk som har vokst nederst i hagen hvert eneste år. Har dere plukket dem i min hage? Tante Magda hørtes sint ut.
- Ja, det har vi, sa kammeraten uten fortenner.
- Vi plukket ikke alt, sa jeg. Det er mange syriner igjen der ennå.
- Snille dere, sa tante Magda, dere har jo plukket syrinene min. Det får dere ikke lov til.
- Eier du blomstene? sa jeg.
- Og trærne? undret den tannløse seg. Og havet, og skyene og solen?
Vi kunne ikke annet enn le og knise litt.
- Forsvinn, sa tante Magda. Kom igjen når gladiolene blomstrer. Dem er det lov å plukke. De har en fantastisk høstprakt som jeg elsker.
- Eier du ikke gladiolene? undret den ene av oss.
- Hold opp å tøyse, sa det fra inngangsdøren som gikk igjen med et smell.
- Har du plukket syriner? hørte vi mannen sa. Skammer du deg ikke. De er jo så vakre når de fyller treet nede i hagen.
Et par uker etter kommer vi tilbake med to buketter med høye gladioler.
- Du sa at vi fikk lov til å plukke gladioler. Det koster fem kroner buketten. Og så skylder du oss ti kroner. Du glemte å betale for syrinene fordi du var så sint…
Forglemmegei og ballblom,
linnea og fiol
forfrisker seg i duggen
og metter seg med sol.
Einar Skjæraasen
TEKST: ØYVIND RISVIK.