DRAMMEN. Unnskyld at jeg hisser meg opp. Jeg blir bare så nostalgisk her jeg sitter få uker før jul i 2024 og ser på bilder av min barndoms sparkstøtting. Nå for tiden har få forstand på sparkstøtting. Forfatteren Thor Gotaas har skjønt poenget. Han har skrevet boken Spark. På to meier gjennom norgeshistorien. Den burde alle sparkentusiaster eie.
KLIKKANNONSE Spiralen Kafe & Restaurant
-----
PÅ SPARK GJENNOM LIVET. Sparken er tatt ut av kjelleren, pusset på med kjærlig omtanke og jeg har slipt meiene. Snøen venter på seg, men den kommer nok. Da er det sikkert som amen i kjerka. Kommunen kaster salt og sand og grus på veien så fort de får ferten av snø. Nå har Thor Gotaas skrevet bok om den vidunderlige sparken. Sparken er et folkeminne i ordets rette forstand. Jeg får trøste meg med spark-boken når kommunen eller snøen svikter.
Spark var et viktig framkomstmiddel i Norge på 1900-tallet, og den brukes fortsatt i snørike strøk. Men hvem fant opp sparken, og hvor gammel er den? Og er sparken virkelig en norsk oppfinnelse?
Thor Gotaas
SPARK
På to meier gjennom norgeshistorien
Gyldendal
Boka forteller både sparkens ukjente og kjente historie, om tidligere forbud mot å kjøre i byer, om langturer på 40–50 mil, om ungenes og husmødrenes favoritt, og om en doning som bredte seg over hele landet og også har en eim av romantikk rundt seg.
For den som har sparket på snøhvite eller islagte veier, glemmer ikke det. Mange blir nostalgiske når de tenker tilbake på sparkturer i yngre år.
Gotaas forteller på sin vanlige måte historier og anekdoter fra hele landet. Både det seriøse og det kuriøse.
I tillegg har boka et fantastisk bildemateriale som underbygger fortellingen om en folkekjær del av vår kulturhistorie.
-----
Det er fremdeles ikke tiden for å lengte tilbake til snørike vintre. Det jeg imidlertid gjør, er å lengte tilbake til de dager måking var en uting. Jeg har ikke brukt spark siden snøvinteren 1963. Nå lengter jeg virkelig tilbake til den glattblanke Konnerudveien i barndommens rike.
Der oppe på Konnerud lå det snø på granene halve året, og på Stordammen var det alltid skøyteis. Det steg røyk opp av skorsteinene, og rimet på de nymotens telefonledningene var som et vakkert diamanthalsbånd.
Og han som kjørte strølastebilen i Konnerudveien lå som regel nedsyltet i forkjølelse, og sparken for nedover så vinden peip om ørene.
Nå for tiden har ingen i Drammen lenger forstand på sparkstøttinger. Jeg lurer på hvordan det står til med resten av Norge. For bare førti år siden, hadde nesten hver eneste innbygger med respekt for seg selv en spark. For førti år siden var det nok av snø i dette landet.
KLIKKANNONSE Vestlia Resort
Bileierne i dag skal ikke finne på å klage over den høye bensinavgiften. Det er sparkbransjen som er i dyp krise. En gang sysselsatte sparkfabrikkene over flere hundre arbeidere. I dag holder de ikke liv i en kvart ekspeditør i en sportsbutikk engang.
I 1963 hadde kompisen min Tore rekorden ned Konnerudveien. Forbi vanninga, grustaket der en ukjent kar satte seg på en kasse med dynamitt og tente på, forbi rottefella til Juulern og villagrisen til tante Esther, Backmannskauen med froskedammen som ble skøyteis vinterstid og med endestasjon i Gamlebakken. To korte kilometer på bare noen få minutter.
Hvorfor kan ikke snøguden sende noen få snøbyger til oss. Hvorfor skal den bare falle ned der borte i USA eller i Finnmark og et eller annet sted? Snøkanoner, de frivillige i byens slalåmbakker og Distriktenes Utbygningsfond burde samarbeide med Veivesenet og lage spesielle snø- og sparkveier, som kan bli sprøytelagt med vann. Vann holder naturen seg med. Vi sparkentusiaster er ikke så storforlangende. Det skal ikke mer enn en halvmeters bredde på den ene siden av veien. Med snø på.
Hvor er politikerne? Hvor er helsevesenet? Hvor er Greenpeace og Naturvernforbundet? Hvor er prestene? Det er sjelebot i en sparkstøttingtur. Gi ungdommen en spark før skiene tar dem.
Unnskyld at jeg hisser meg opp. Jeg blir bare så nostalgisk her jeg sitter siste dagen i 2024 og tenker på min barndoms spark. Og tenker enda litt lenger, på de stjerneklare vinterkvelder da vi tok et godt grep i sparkhåndtaket og ga oss i vei opp og ned Konnerudveien.
Og vi lyttet andektig til det stille suset fra meier på frosthard snø, og ropene fra en glad ungeflokk.
Jeg får trøste meg med Thor Gataas` eventyrlige sparkbok. Enhver sparkeier, men barndomsminnene i beholde, burde gi seg i kast med den unike boken for sparkentusiaster.