DRAMMEN. Unnskyld at jeg hisser meg opp. Jeg blir bare så nostalgisk her jeg sitter få uker før jul i 2022 og ser på bilder av min barndoms sparkstøtting. Nå for tiden har få forstand på sparkstøtting.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
-----
PÅ SPARK NED KONNERUDVEIEN. Kommunen kaster salt og sand og grus på veien så fort de får ferten av snø. Og den siste ukene har de sett nok av både is og snø. Helt til siste dagen i 2023, da forsvant snøen i varmegradene.
Det er ikke tiden for å lengte tilbake til snørike vintre. Det jeg imidlertid gjør, er å lengte tilbake til de dager måking var en uting. Jeg har ikke brukt spark siden snøvinteren 1963. Nå lengter jeg virkelig tilbake til den glattblanke Konnerudveien i barndommens rike.
Der oppe på Konnerud lå det snø på granene halve året, og på Stordammen var det alltid skøyteis. Det steg røyk opp av skorsteinene, og rimet på de nymotens telefonledningene var som et vakkert diamanthalsbånd.
Og han som kjørte strølastebilen i Konnerudveien lå som regel nedsyltet i forkjølelse, og sparken for nedover så vinden peip om ørene.
Nå for tiden har ingen i Drammen lenger forstand på sparkstøttinger. Jeg lurer på hvordan det står til med resten av Norge. For bare tretti år siden, hadde nesten hver eneste innbygger med respekt for seg selv en spark. For tretti år siden var det nok av snø i dette landet.
Bileierne i dag skal ikke finne på å klage over den høye bensinavgiften. Det er sparkbransjen som er i dyp krise. En gang sysselsatte sparkfabrikkene over flere hundre arbeidere. I dag holder de ikke liv i en kvart ekspeditør i en sportsbutikk engang.
I 1963 hadde kompisen min Tore rekorden ned Konnerudveien. Forbi vanninga, grustaket der en ukjent kar satte seg på en kasse med dynamitt og tente på, forbi rottefella til Juulern og villagrisen til tante Esther, Backmannskauen med froskedammen som ble skøyteis vinterstid og med endestasjon i Gamlebakken. To korte kilometer på bare noen få minutter.
Hvorfor kan ikke snøguden sende noen få snøbyger til oss. Hvorfor skal den bare falle ned der borte i USA et eller annet sted? Snøkanoner, de frivillige i byens slalåmbakker og Distriktenes Utbygningsfond burde samarbeide med Veivesenet og lage spesielle snø- og sparkveier, som kan bli sprøytelagt med vann. Vann holder naturen seg med. Vi sparkentusiaster er ikke så storforlangende. Det skal ikke mer enn en halvmeters bredde på den ene siden av veien. Med snø på.
Hvor er politikerne? Hvor er helsevesenet? Hvor er Greenpeace og Naturvernforbundet? Hvor er prestene? Det er sjelebot i en sparkstøttingtur. Gi ungdommen en spark før skiene tar dem.
Unnskyld at jeg hisser meg opp. Jeg blir bare så nostalgisk her jeg sitter siste dagen i 2023 og tenker på min barndoms spark. Og tenker enda litt lenger, på de stjerneklare vinterkvelder da vi tok et godt grep i sparkhåndtaket og ga oss i vei opp og ned Konnerudveien.
Og vi lyttet andektig til det stille suset fra meier på frosthard snø, og ropene fra en glad ungeflokk.
TEKST: ØYVIND RISVIK. PRIVATE BILDER.