OSLO. Det var ikke mange som overlevde de tyske konsentrasjonsleirene. Mange av deres barn lever videre, påvirket av foreldrenes opplevelser. Bente Børsum forteller om hvordan det har vært å vokse opp i skyggen av moren. Lise Børsum, egentlig Milly Elise Børsum, døde 29. august 1985 og ble født 18. september 1908.
MINNER OG MENNESKER. Aldri mer, sier vi når vi hører ofrene fra de tyske utrydningsleirene fortelle. For mange nordmenn lå flere utrygge år foran dem, full av lidelse, død og menneskelig fornedring. Etter fem krigsår hadde åtte millioner jøder, i tillegg til homoseksuelle, sigøynere, handikappede og politiske fanger blitt myrdet i tyske konsentrasjonsleire. En av disse politiske fangene var Lise Børsums mor, Lise.
(Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
MIN FORESTILLING OM MOR
8. - 11. mars
Nordic Black Theatre & Cafeteatret
Besøksadresse:
Hollendergata 8
Oslo
Min forestilling om mor er skuespiller Bente Børsums gripende monolog om moren, som fra å være en godt gift legefrue på beste vestkant, nokså tilfeldig dumpet inn i motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig. Hun ble arrestert, torturert, og sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland. Hun overlevde såvidt to år i kvinneleiren, men da hun kom hjem etter frigjøringen greide hun ikke vende tilbake til sitt gamle liv. Hun forlot familien. Og Bente.
Forestillingen er basert på Bentes egne minner og morens bøker «Fange i Ravensbruck» og «Speilbilder». Dramatisering og regi er ved Anne-Karen Hytten.
Fiolinist: Susanne Schwarz / Magnhild Torvanger Skomedal
Scenograf: Christine Lohre
Forestillingen tar ca 70 min.
Bente Børsum har fremført denne monologen jevnlig siden urpremieren på Cafeteatret i nov. 2006.
Bente Børsums mor, Lise Børsum, var godt gift, legefrue med pels og bil. Hun var en godt beskyttet kvinne og hustru som langsomt kom med i motstandsbevegelsen. Hun begynte å sy uniformer til ”gutta på skauen”, men kom etter hvert med i alvorligere saker. Hun ble arrester og torturert og satt på Grini, og satt to år i den tyske konsentrasjonsleiren Ravensbrück, til hun ble befridd i 1945.
- Jeg var liten jente da tyskerne kom og hentet mor, forteller Bente Børsum. - Det var natten til min brors fødselsdag. Jeg var sendt på landet for å få mat og trygghet. Jeg bodde hos fremmede mennesker hele tiden mens mor var borte.
Lille Bente ble forklart at mor satt i fangeskap fordi hun hadde hjulpet andre mennesker. – Men jeg visste jo ikke at hun hadde det vondt, forteller hun. - Jeg var nok heller et fortapt barn. Jeg savnet henne veldig, for jeg var jo heller ikke hjemme hos faren min.
Da Lise Børsum kom hjem etter krigen satt datteren Bente på fanget hennes hele dagen. - Jeg slapp henne aldri. Hun snakket som en foss i dagevis, om alt hun hadde vært gjennom. I 1946 skrev hun det ned, og opplevelsene ble til boken ”Fange i Ravensbrück”, som nå i april blir gitt ut på nytt.
- Mor opplevde leiren som en skolegård. All den sikkerheten som hun hadde opparbeidet i livet, ble revet fra henne. Hun gjenopplevde barneangsten når hun ble straffet. Og hun sammenlignet barnets angst med den angsten fangene følte. Fangen har lov til å hate når gestapisten slår, men barnet som blir slått av far har ikke lov til å hate sine foreldre. Når barnets frustrasjon slippes ut mot samfunnet skaper det hatefulle mennesker, og et Hitler-Tyskland fikk på en slik måte grobunn til å vokse frem.
- Jeg har nok fortrengt en del ting, og mange spør om jeg er sint på mor, sier Bente Børsum. - Jeg kan ikke huske at jeg var sint, selv om jeg kunne hatt grunn til det. Resultatet ble heller at jeg alltid har hatt frykt for å bli forlatt, og for å miste. Som krigsbarn led jeg ingen nød som mange andre, men jeg ble et forlatt barn. Men jeg har ikke hatt behov for psykolog, jeg har nok fortrengt det meste.
Mange som kom hjem etter frigjøringen, etter å ha sittet mange år i fangenskap, greide ikke fronte livet. - Men mor ble sterk av å ha gjennomlevd dette helvetet, hun ble et samfunnsengasjert menneske. Hun så det som sin livsoppgave å kjempe mot alle slags form for urettferdighet. Hun skrev artikler, debattinnlegg og holdt foredrag. Opplevde hun noe som var galt, var hun der, midt i kampen. Hun hadde en usvikelig teft for alt som var falskt, hun hadde et sterkt og dypt engasjement.
Likevel, årene i tysk fangenskap gjorde sitt til at Lise Børsums liv ble forandret. - Hun greide ikke å vende tilbake til hjemmet, og skilte seg fra far, forteller Bente Børsum. - Hun måtte forenkle livet sitt. Hun tok omtrent tannbørsten sin og gikk. Som barn ble jeg et forlatt barn for andre gang. Første gang da tyskerne fengslet henne, andre gangen da hun forlot familien. Men jeg følte ikke at min mor sviktet meg, selv om jeg ble værende hos far. Det var alltid et fristed å komme til mor.
Lise Børsum ble direktør for Nasjonalhjelpens Fond for Krigens ofre. Hun hadde krefter til å hjelpe mennesker som ikke klarte seg så godt. Der var hun helt til pensjonsalder.
- Mor var klok. Hun har gitt meg mye av det jeg ser på som kvaliteter i livet. Hun hadde nesten en irriterende kvalitetssans. Hun kunne nok kjefte på meg, men forklarte meg alltid grundig og nøyaktig hvorfor. Hun har vært en rettesnor for meg gjennom hele livet. Hun forklarte meg klokt og nøyaktig om hva som var viktig og riktig. Hun har gitt meg rettesnor for hva som er kvalitet i livet.
- Hun hatet ikke, og det er forbausende. Hat var langt fra henne. Men hun ble opprørt over folk som benektet det som hadde skjedd under krigen.
- Mor lært meg ærlighet, ikke å jukse, ikke å bløffe, sier Bente Børsum. - Det henger sammen med at hun skjønte hvor viktig disse kvalitetene er for at et samfunn skal kunne fungere. Mennesker ikke skal begå den ondskap som hun selv ble utsatt for. Hun syntes heller synd på bødlene, synd på dem fordi de var golde mennesker.
Bakgrunn: Bente Børsums mor, Lise Børsum, satt i kvinneleiren Ravensbrück i årene 1943 – 1945. Hun skrev boken ”Fange i Ravensbrück” etter frigjøringen, en bok som har kommet i nytt opplag.
Dypt gripende om livet i en tysk konsentrasjonsleir. Lise Børsum var overklassekvinnen som gradvis ble trukket inn i motstandsarbeid under krigen, for til slutt å bli arrestert av tyskerne og sendt til fangeleiren Ravensbrück, der hun ble sittende under SS' voldsherredømme til krigen var over. Etter krigen kunne hun aldri gå tilbake til sin tidligere ubekymrede tilværelse som legefrue.
I 1947 ga Lise Børsum ut boken Speilbilder. Slik åpner hun kapitlet Barneangst:
"En natt ble jeg revet ut av sengen av to lærfrakkmenn. Rundt huset sto flere av dem, de hadde skytevåpen, var nifse og strenge. Jeg var fanget, det kunne gjelde liv eller død. Da følte jeg busemannsangsten i kroppen. Jeg sank ned i en avgrunn som ble tatt i berget til trollene. En navnløs angst gjorde meg liten og mørkeredd. Det suget i magen. Overalt stod stygge menner på lur."
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK. ANDRE BILDER: PRIVATE OG FRA FORESTILLINGEN "MIN FORESTILLING OM MOR".