BERGEN. Fra 2008 til 2012 var Hjelmeland teatersjef for Den Nationale Scene i Bergen. Her ønsket han å gjøre terskelen lavere for folk som ikke er vant til å bruke et teater. Han sier helt sikkert det samme nå som han er blitt teatersjef for Christiania Teater i Oslo. Da jeg intervjuet ham, snakket han mye om tro – og legning.
MINNER OG MENNESKER. Jeg intervjuet Bjarte Hjelmeland da han var teatersjef i Bergen. Det ble et sterkt, personlig og både innadvendt- og utadvendt intervju.
- Jeg en del av den helt straite norske statskirkekristendommen, og går i kirken med ujevne mellomrom, slo han fast.
(Deler av denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
- Jeg ber aktivt. Jeg ber om at det jeg gjør blir forstått riktig, og at jeg skal få hjelp til å ta viktige og riktige avgjørelser. Det er en trøst og støtte i det med bønn. Jeg håper de avgjørelsene jeg tar skal bli til velsignelse.
Nå som han er blitt teatersjef igjen, sier han på sin facebook-side: Dette er en stor dag!
Det er med stor glede jeg nå kan annonsere at jeg tiltrer i jobben som teatersjef for dette historiske teateret
En drøm går i oppfyllelse. Vi skal nå relansere dette ærverdige teateret som ligger i hjertet av Oslo. Hele bygget skal pusses opp, og vi i Over Norge skal sammen med våre gode venner i STARWORKS drive dette unike teateret i årene som kommer.
Her vil det bli både egne sceneproduksjoner og utleie til events, konferanser, private arrangementer, og tv-og filminnspillinger.
Jeg gleder meg til å avsløre hva vår første store produksjon blir!
For mer informasjon: www.christianiateaterscene.no
Tilbake til intervjuet jeg hadde med Bjarte Hjelmeland, på plenen utenfor Den Nationale Scene i Bergen. Han fortalte åpenhjertig om da han 16 år gammel fortalte sine foreldre at han var homofil. Hvordan ble livet hans etterpå?
- Jeg hadde leste i skole- og kristendomsbøker at følelsene mine var noe man oppdaget i ungdommen, og noe man ville vokse av seg med alderen, fortalte han. – Men så fort jeg var ferdig med puberteten, valgte jeg å gå rett på sak, jeg fortalte det på skolen og hjemme. Det gikk veldig greit. Foreldrene mine tok det med fatning. Jeg var den samme Bjarte, både før og etter ”avsløringen”. Forskjellen var at nå var jeg blitt voksen, jeg ble tatt på alvor.
- Når jeg først hadde bestemte meg, var det en lettelse å fortelle at jeg var homofil. Det var ikke det at så mange følelser var blitt demmet opp i meg. Det var ikke sånn at jeg var en korket flaske som holdt på å eksplodere. Jeg gikk bare en stund og grunnet på det, og så fortalte jeg det. Jeg gikk fri av seinskader og traumer.
- Det tok litt tid for familien å finne ut hvordan de skulle forholde seg til at unge Bjarte var homofil. - Men heldigvis opplevde de det mer som en velsignelse enn det motsatte, sier han. - I dag er min homofili blitt en helt naturlig del av familien. Det er noe det aldri er blitt løyet eller tiet om. Det var heller en lettelse å få satt ord på det.
- De fleste i min generasjon kommer ”ut av skapet” når de er oppe i trettiårene. Da har de kastet bort mye av ungdomstiden ved å holde sin legning hemmelig. Jeg snakket uanstrengt om det, og det var lett for samfunnet og de rundt meg å akseptere situasjonen.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
- Jeg har selvfølgelig reflektert mye over min homofili. Det var en naturlig del av meg, helt fra tidlig alder. Jeg vokste opp i en tid det var lov å si at man var homofil, selv det ikke var helt vanlig. Jeg oppsøkte det homofile miljøet i Bergen, og var den yngste som vanket der. Det var voksne og kloke mennesker, fra lærere til billedkunstnere. De tok meg på alvor, og de tok vare på meg.
- Jeg var en bråmoden fyr og visste hva jeg ville. Jeg avmystifiserte fort det å være homofil. I mitt nærmiljø ble vi kvitt en del myter. Etter hvert som tiden gikk, og jeg ble en offentlig person, fikk jeg status som et forbilde blant unge homser, derfor måtte jeg også være meget bevisst. Jeg hadde ikke så mange rollemodeller, jeg visste bare om Anders Rogg i Tramteatret, som er en utrolig kuul fyr, og det gjorde sterkt inntrykk at han var så åpen. Jeg har fått mange brev fra unge gutter og jenter som bærer på hemmeligheten sin. De handler mye om fortrengte følelser og om frykt for å fortelle sannheten.
- Etter hvert som jeg ble kjent og kom i intervjusituasjoner, var det naturlig for meg å si fra. Den åpenheten som jeg eksponerte den gangen, liker jeg å tro jeg står for i dag også. Jeg forsøker å være et våkent menneske som forteller om hvordan jeg har det. Samtidig er jeg en glad og pliktoppfyllende, en litt konservativ fyr med anarkistiske tendenser...
- Jeg har den enkle filosofien at jeg tror at man må stå opp og fortelle åpent om seg selv. I mitt tilfelle om en homofil som er både teatersjef og menneske. Det å våge og stå opp og være annerledes, er viktig. Jeg har alltid følt meg annerledes og spesiell, i positiv betydning. Jeg har alltid ment at jeg skulle gjøre noe ekstraordinært her i livet. Det henger sammen med en slags talent jeg har, for å stikke trynet frem. Jeg har aldri gått stille i dørene, og har alltid likt å være i sentrum og å sette dagsorden.
- Opp gjennom oppveksten har jeg nok vært et irritasjonsmoment. Som barn ville jeg alltid opptre. Jeg var nok et svært oppløpent barn. De voksne sa: rolig nå, Bjarte! Som voksen har jeg heldigvis i noen situasjoner klart å stagge meg selv. Jeg er sjelden redd for å si det jeg mener. Så er jeg ikke særlig sjenert, da, jeg har alltid hatt stor selvtillit, Jeg kan godt si det høyt nå, for jeg er sikker på at det er andre som opplever meg slik. Jeg har aldri vært redd for å drite meg.
Bjarte Hjelmeland kan ofte kjenne på at stressfaktoren tidvis er høy. - Men jeg er flink til å ta meg inn i perioder. Jeg har et stort nettverk, i kulturlivet, i næringslivet, innen musikk, teater og underholdningsmiljøet. Jeg trekker stadig veksler på dette kjennskapet. Det er mye lettere å samarbeid med mennesker jeg kjenner. Jeg er ikke redd for å holde pressen og tv-verdenen orientert om hva jeg driver på med.
- Samtidig tenker jeg ikke på meg selv som en nettverksbygger. Jeg er bare glad i folk.
Jeg samler ikke på ting, jeg samler på folk. Jeg liker å treffe nye mennesker, jeg liker å kjenne mennesker. Mange av vennene mine synes det er anstrengende å gå en tur i byen sammen med meg, det blir mye så mye stopp underveis. Mye er overfladisk bekjentskap, noe jeg også synes er OK. Jeg liker overfladiske sammenhenger, hvor jeg kan slippe å by på alt for mye av meg selv. Jeg har liker store sammenkomster. Det klassiske cocktailselskapet er arenaen for meg, der beveger jeg meg lett og uanstrengt.
Når livet blir for komplisert?
- Jeg har mange gode venner jeg kan snakke med. Jeg var gjennom en skilsmisse for noen år siden, som var svært tungt. Da oppsøkte jeg psykolog for å se om det hjalp. Jeg snakket med ham bare en time. Hadde det blitt skikkelig heftig, hadde jeg nok foretrukket å oppsøke gode venner. Samboeren min hører med til disse gode vennene.
- Jeg er en livsnyter. Jeg elsker å bade, å legge meg ned i badekar og riktig kose meg. Jeg er et såkalt spa-menneske. Jeg har alltid elsket å ligge i vann, og kan nesten ikke få det varmt nok. Jeg reiser alltid til varme steder på ferie. Jeg har bodd i Florida og reist mye i Asia. Ingen har opplevd at jeg sier det er for varmt. Jeg er pinglete når det er kaldt og jeg blir våt på beina.
Bjarte Hjelmeland er som før nevnt et troende menneske. - Jeg har en kristen tro i bunnen når det gjelder livet og tilværelsen. Jeg har en sterk tro - og en sterk tvil - men jeg forkynner ikke. Da jeg vokste opp, vanket jeg i et kristent fellesskap. Men jeg tok et oppgjør med kirken da jeg oppdaget at den ikke hadde plass til sånne som meg. Men etter hvert som livet gikk fremover, fant jeg ut at det gikk an å kombinere en sterk kristentro med det å være homofil.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.