OSLO. Bjørn «Botta» Skaare ble født 29. oktober 1958 i Oslo, og døde 21. juni 1989, han døde i en bilulykke i Sverige og ble bare 31 år gammel. Han var tross den unge alderen, Norges beste norsk ishockeyspiller gjennom tidene. Han ble en legende som var både elsket og hatet.
MINNER OG MENNESKER. Bjørn Botta Skaare omkom i en bilulykke ved Kristinehamn i 1989. Han mistet kontrollen over bilen, kjørte i autovernet og ble kastet ut av bilen. Han ble gravlagt den 29. juni. Bjørn Skaare vokste opp på Kalbakken i Oslo der han spilte på fotball- og ishockeylag. Som 17-åring reiste han på egen hånd til Färjestad. Treneren mente han var for ung til å debutere i svensk eliteserie, så Skaare reiste hjem. To år etter reiste han til Canada og spilte to sesonger for Ottawa 67 i juniorligaen Ontario Major League.
Sommeren 1978 ble Skaare draftet av Detroit Red Wings i NHL. Her ble han spillende for farmerlaget Kansas City Red Wings men fikk også én kamp for Detroit, og ble den første nordmannen som spilte en NHL-kamp. Han begynte etter hvert å mistrives i USA og kom hjem til Norge. Han fikk 22 landskamper, 6 mål og 12 målgivende, såkalte assists.
Det smalt hissige harde pucker mot vantet i Furusethallen da jeg intervjuet ishockeyspilleren Botta Skaare i 1982.
Han var selve glansbildet på en sunn sjel i et sundt legeme. Jeg lot jeg meg ikke distrahere av at nesa og tannstillingen hadde fått hard medfart, men oppdaget jeg fort at Botta hadde et lurt glimt i øyekroken og var like slagferdig med leppa som med ishockeykølla.
Ble han tirret lenge nok, kunne han nok ta igjen så det svei, men til nå hadde tålmodigheten vært hans varemerke. Trøstig og samvittighetsfull mot idrettslige ideale forberedte han seg til hver eneste kamp. Dag etter dag trente han målbevisst. For han visste at det var gått sport i å tackle ham hardt. Gjerne langt over grensen av et lovlige. Han ble tatt så hardt enkelte ganger at han ikke var i stand til å ta imot mer.
Det var ikke bare fordi Bjørn Skaare hadde vært proffspiller og at han ble regnet for å være den beste ishockeyspilleren han ble behandlet så hardt av sine motstandere. Han måtte tåle mange ukvemsord og harde taklinger for han bekjente til en kristen tro.
Og det var her Familien-journalisten kom på banen. Dette var et tema som passet det halvkristelige ukebladet godt.
Bjørn Botta Skaare var klar på at det var tøft å holde på en indre religiøs overbevisning i det som var regnet som å være Norges hardeste og mest krevende idrettsmiljø.
- Det er ikke selve taklingen eller ordene som sårer mest, sa Bjørn Botta Skaare. – Det er ondskapen som er verst. I kampens hete kan det mange ganger være vanskelig å vende det andre kinnet til. Men når kampen er ferdigspilte går jeg ikke rundt og bebreider de som tok meg hardest. Det er en del av spillet å bygge seg opp mentalt og få maksimalt ut av seg selv. At denne motivasjonen går ut over meg, er baksiden av medaljen.
- Det er synd at noen spillere gjør alt de kan for å få meg skadet, fortsatte Bjørn Botta Skaare. Mange kaster sine egne livsverdier over bord i kampen for eventuelt å bli representert på et landslag. De forstår ikke at jeg er en del av et lag og ikke en spiller som vil være stjerne.
Jeg satt på tribunen i Furusethallen. Bjørn Botta Skaare var i sin fargerike treningsdrakt. Han så helt annerledes ut enn det man forventet av en ishockeyspiller. Han var ingen råtass som måtte få luft for sin aggresjon på banen. Han sløste ikke med ord, men var heller ikke lett å stoppe når han kom inn på egen livshistoie. Uredd og ærlig sto han fram og bekjente at det var noe som hadde grepet inn i hans liv og forandret det fullstendig.
- Jeg var kommet til et punkt av mitt liv hvor jeg tror Gud talte til meg, irettesatte meg og sa jeg skulle gå en annen vei. I flere dager gråt jeg og laglederne trodde jeg var blitt gal, sa han.
- Jeg ble så grepet av min opplevelse med Gud at jeg nesten holdt på å ofre ishockeyen og familieliv for å kunne gå ut og forkynne Guds ord. Jeg satt og leste i Bibelen i ti timer av gangen.
- Min tro setter meg nok i en vanskelig situasjon, fortsatte Botta, men et menneske som vil leve i opplevelsen med Kristus må regne med å tåle spott.
Selv om Bjørn Botta Skaare kunne virke både selvsikker og sta på standpunktene sine, var ordene hans lavmælte. Det var ingen store kjekkasord når han snakket. Han ville vise på isen hva han dugde til. På landjorda var han trygg og utrygg på samme tid. Journalister var ikke av de han likte best.
- Ofte kan det virke deprimerende når journalister vil fylle ut tomplassen i avisene med meg, sa han. – Jeg vil helst ikke misbrukes som intervjuobjekt, dere som skriver farer jo som oftest dit vinden blåser. Massemediene forstår meg som regel ikke og det jeg står for. Mine uttalelser kan ofte misforstås og føre til reaksjoner innen hockeymiljøet.
- Det er imidlertid ikke behovet for å være berømt som har ført meg dit jeg er kommet. Det er heller en indre motivasjon som driver meg. Spesielt når mennesker roser meg, takker jeg for den tilliten som er gitt meg. Jeg føler ikke noe press ved å gjøre det jeg aller helst vil drive på med.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.