MODUM. 24. mai - 5. oktober 2025. Stiftelsen Modums Blaafarveværk – Bygdemuseet Modum ved Tone Sinding Steinsvik og Sverre Følstad har tilrettelagt utstillingen Solskinnsmaleren Hans Dahl. Utstillingsmedarbeidere: Christian Haugen og Eva Iversen. «Solskinnsmaleren Hans Dahl» er den første museumsutstillingen i Norge dedikert til denne kunstneren.
BLAAFARVEVÆRKET OG HANS DAHL. Blaafarveværket utfordrer kunsthistorien: Åpner utstillingen «Solskinnsmaleren Hans Dahl» – Norges mest utskjelte kunstner, elsket av publikum og keisere, men utestengt av eliten. Modum, Norge - Fra 24. mai til 5. oktober 2025 åpner Blaafarveværket - Bygdemuseet Modum dørene for «Solskinnsmaleren Hans Dahl», den første museumsutstillingen i Norge dedikert til denne kunstneren.
BLAAFARVEVÆRKET
Koboltveien 11
3340 Åmot
E-post: info@blaa.no
Telefon: + 47 32 77 88 00
Hans Dahl (1849-1937) var en mann hvis kunst ble omfavnet av publikum og eliten over store deler av verden, inkludert de tyske keiserne Wilhelm I og li, men som samtidig ble konsekvent avvist og hånet av det etablerte kunstmiljøet i Norge.
-----
Hans uafladelige repeterende storleende eller storsmilende kåde bondetøser har intet med Norge eller med kunst at gjøre
JENS THIIS, direktør ved Nasjonalgalleriet 1908–1941.
-----
Denne utstillingen gir et norsk publikum en unik sjanse til å vurdere et kunstnerskap som har stått utenfor den offisielle «kanon» i over hundre år.
Hans Dahl, født i Hardanger men oppvokst i Sandviken ved Bergen, valgte kunsten etter en kort karriere som offiser. Hans program var, med egne ord, å male det som var «ljost og leikande», å fange friskheten i et sunt vakkert smil og å spre lys og glede.
Dette kom til uttrykk i hans berømte idylliske skildringer av Vestlandetsfjordlandskap, ofte befolket av unge, livsglade kvinner i folkedrakt.
For et internasjonalt publikum, spesielt i Tyskland, ble hans bilder en populær representasjon av det uberørte Norge, et «friskt og oppkvikkende pust fra nord».
Han solgte bilder for store summer, ble umåtelig populær gjennom et utall av reproduksjoner på postkort, kalendere og i kunsttidsskrifter, og ble regnet som en av de mest gjengitte norske kunstnerne rundt århundreskiftet.
Georg Malkowsky hevdet allerede i 1895 at man bare trengte å se på beundrerne foran et Dahl-maleri for å se glade mennesker. Til tross for sin enorme suksess internasjonalt, møtte Dahls kunst en «fiendtlig mottakelse i Norge».
Han er «ubestridt den mest utskjelte maleren i vår kunsthistorie». Kritikere som Andreas Aubert og Jens Thiis avfeide hans verk som «sødladent og sentimentalt», «uten Alvor», og et «vrængebilde» av norsk natur og folkekarakter». Thiis, som senere ble direktør for Nasjonalgalleriet, uttalte at Dahls malerier «har intet med Norge eller med kunst at gjøre».
Dahl ble systematisk holdt utenfor de nye, toneangivende institusjonene som Høstutstillingen, etablert av hans kolleger som Christian Krohg, Frits Thaulow ogErik Werenskiold.
Han ble aldri innkjøpt til norske offentlige kunstsamlinger i sin levetid, og måtte vente helt til 2012 før Nasjonalmuseet kjøpte sitt første verk av ham. Krohg, en sentralskikkelse i det norske kunstlivet, omtalte Dahls figurer som «glinsende, sminkete tredukker i bondepikedrakt som sitter i en blikkbåt på noen bølger av sink».
Konflikten ble forsterket av en kunstpolitisk strid på 1880- tallet, der en ny kunstnerorganisasjon krevde enerett på å bedømme kunst, i motsetning til det demokratiske, publikumsstyrte systemet i kunstforeningene.
Hans Dahl ble, sammen med andre «dusseldorfere», sett på som representant for den «germaniserende retningen», i motsetning til den «fransk påvirkede» modernismen som den norske eliten omfavnet.
Hans Dahl var ikke passiv i møte med kritikken. Han kritiserte det etablerte «majoritetstyranniet» av kunstnere som etter hans mening «hensynsløst har utelukket kunstnere av anden opfatning». I sin pamflett «Malerne og publikum» (1925), argumenterte han for at «lægmanden har et ganske godt skjøn paa kunst» og at kunstnere burde male slik «at man forstaar ham», et syn som av hans kritikere ble avfeid som «publikumsfrieri».
Dahl mente kunstens ånd ofte ble bedre forstått av upartiske lekfolk enn av partiske kunstnere. Utstillingen på Blaafarveværket, basert på grundig forskning inkludert Frode Skag Storheims biografi, presenterer 60 verk og viser bredden i Dahls kunstnerskap fra idylliske landskap og folkelivsscener til sjøbilder, portretter, og studier av klesdrakter og kulturlandskap som vitner om en etnologisk interesse.
Den belyser også Dahls uvanlige engasjement for folkehelse og tradisjonell levemåte, som han mente var kilden til sunnhet og glede.
Hans egne tekster om kunst og helse er inkludert i den omfattende utstillingskatalogen. Kunstsosiolog Dag Solhjell beskriver Hans Dahl som «den kjente ukjente, utskjelt og utsolgt». Han plasserer Dahl i en «negativ kanon», en kjent kunstner som samtidig er underkjent av det offisielle kunstlivet.
Utstillingen på Blaafarveværket er en bevisst «utfordring til den hegemoniske norske kanon og dens voktere». Den inviterer publikum til å se Dahls kunst med friske øyne, frikoblet fra den over 100 år gamle konflikten med den norske kunsteliten.
Var Dahl bare en «humbugmaler» som malte «uten alvor» for et publikum som foretrakk «livets solside fremfor skyggesiden»? Eller var han en mester i å fange lys og glede, en kunstner som traff en nerve hos et stort publikum, og hvis kunst fortjener en plass i norsk kunsthistorie?
Denne utstillingen tvinger fram spørsmålet: Hvem definerer hva som er «god» kunst, og hvorfor har publikums smak hatt så liten betydning i den offisielle norske kunsthistorien? Utstillingen «Solskinnsmaleren Hans Dahl» på Blaafarveværket åpner 24. mai og varer til 5. oktober 2025.