DRAMMEN. Jeg tar dere med tilbake til 25. mai 1960. Det var tiårsfest på Gimlehøy, i Gamlebakken, i bydelen Strøm i Drammen. Et visdomsord har fulgt meg hele livet: Øyvind, dvel aldri ved hvor gammel du har blitt, men heller hva du har oppnådd, og hva du kan oppnå i tiden du har igjen på denne underlige kloden. I år fyller jeg utrolige 72.
BARNDOMMENS RIKE. Bursdagsmenyen besto av bløtkake, sjokoladekake, kringle, boller med krem og jordbærsyltetøy og eventyrbrus. Vi var en liten gjeng den gangen, høytidelig iført både slips og tversover, fra venstre: Leif Erik og Sven, som dessverre forlot oss så alt for tidlig, Tor, Knut, Arnulf, jubilanten Øyvind, Tore, fetter Bjørn, Tom og tvillingkusinene Signe og Sissel.
Aller helst ville vi ha vært ute i skauen og lekt politi og røver, eller gnidd harpiks på naboens vinduer. Livet oppførte seg hardt for noen av oss. At de fleste i kameratgjengen har klart å gå gjennom livet med sånn noenlunne hevet hode, er et av livets hyggeligste under.
Jeg husker Brun i det brune huset, den sinteste av alle naboene, sendte en haglladning etter oss. Det smalt og peip i alle retninger, og vi fløy for livet. Tiden sto nesten stille. Men ga vi oss av den grunn?
Vi ønsket å oppnå mer enn bare å feire en skarve 10 års dag. Vi visste vi ville oppleve både gleder og sorger, nedturer og oppturer. Og det gjorde vi. Historiene våre ville kunne ha fylt en hel bok.
Jeg husker jeg fikk en bok, Mummitrollboka «Trollvinter», et halvstrømpepar og et glansbilde av Jesus som passet på at barna ikke skulle ramle utfor stupet. Jeg selv sto på kanten og kjente meg svimmel.
Jeg fylte ti år, eller var det åtte eller ni? Det var i hvert fall søndag, og jeg lå på sofaen i finstua. Den med lysekrone og kakkelovn i kroken.
Jeg ventet på at mor og far skulle våkne. Stua, gjemt bak sjalusidører, med både bokhylle inneholdende seks bind av leksikonet Familieboken og et brodert bilde av en bibel med tent stearinlys, var femtiårenes barneværelse om natten og finstue om dagen. I flere timer hadde jeg ligget i spenning og ventet.
Endelig hørte jeg mor tasse på kjøkkenet. Det klirret i kopper og summet fra radioens morgenandakt. Nymotens transistorradio var ikke egnet til annet enn morgenandakter. Så vasket hun seg under springen, som bare inneholdt kaldt vann, og pusset tennene med en grankvist. Badet vårt var en utslagsvask på kjøkkenet og doen lå femti meter unna. Så satte hun på kaffekjelen, spiste en lefsekling og vekket far.
Så satt de der og pratet og utvekslet erfaringer med diverse bibelord. Slurpet i seg den kruttsterke kaffen, og gikk etter hvert over til formkake som mor hadde bakt uken før.
Jeg lå musestille og lot som jeg sov. Men hjertet slo hardt og fort. Når skulle de komme inn til meg med fødselsdagsgaven og bløtkaken med ti, eller var det ått lys på? Stille seg ved siden av sengen, eller rettere sagt divanen, og synge «Gratulerer med dagen». Far hadde sunget Evert Taube i sin ungdom, mor klarte ikke en eneste rein tone, det var arvelig, sa hun. Sammen kunne de konkurrere med en tidlig utgave av Jens Book-Jensen…
Så hørte jeg far reise seg og si at det var på tide å dra på bedehuset. Fødselsdagen ble ikke nevnt med et ord. Jeg kjente tårene i øyekroken. De hadde glemt fødselsdagen min!
Mor kom og vekket meg og vi trakk et mannakorn for å kunne være forberedt på dagens ymse innhold. Et mannakorn var et lite kort med et bibelsted på. «Hedre din far og din mor», sto det…
Jeg hørte knapt ordene. Kanskje mor tøyset med meg. Kanskje far sto og lurte bak døren med fotballen jeg ønsket meg, eller den røde brannbilen som sto utstilt i vinduet på Londonerbasaren. Og så skulle han rope «Hipp hipp hurra…»
Jeg var tapper og gjemte tårene langt der inne et sted. I det kirkeklokkene begynte sine dunkle slag, kom mor på det: Øyvind, har ikke du fødselsdag i dag? Gratulerer, gutten min. Om noen timer kommer vennene dine på besøk. Ta på deg sløyfe og finskjorte. Bløtkake og eventyrbrus venter.
Jeg tror aldri jeg har vært så glad. Jeg lærte hva de på bedehuset kalte tilgivelsens nådegave.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK