LØTEN. Jeg glemmer aldri mitt møte med Cowboy-Laila. Og da hun stemte sin rosemalte kassegitaren tok det helt av. Hennes gullfaksehår sto i alle retninger og jubelen sto enda høyere i taket. Og på skrivebordet lå hodeskallen til bestemoren.
MINNER OG MENNESKER. Det var i 1981. Aldri har jeg vært på besøk i et mer Texas-hjem enn cowboy-hjemmet til Cowboy-Laila på Løten. En kjempestor regnbue vokste opp foran meg, omkranset av indianermasker og totempeler, en amerikansk miniranch var det, med et rosa dollarglis, type Mercury Cougar, på gårdsplassen, nymalt rosa med sladrespeil som Smith & Wesson.
Det var som å ri en villokse da vi tok oss en tur på gamle kjerreveier på Løten.
Da vi kom tilbake til ranchen, kom graveren på nærmeste kirkegård rasende inn. Her er hodeskallen til bestemora di, skrek han og slang en bærepose med en skitten klump i på stuebordet. Da kaster Cowboy-Laila, ikledd cowboy-hatt, perlebrodert skinndrakt, rosemalte skaftestøvler og med en sangstemme helt uten selvkritikk, hodeskallen opp gryta og kokte den reint for dritt og møkk. Det luktet grisehus flere måneder etter at jeg forlot Løten. Nå pryder bestemor Cowboy-Lailas skrivebord.
SE HER: TV-program med Cowboy-Laila.
Og da hun tok den rosemalte gitaren til brystet og sang:
Er det plass i din Himmel for meg
kan min synd bli tilgitt i dag
jeg er kun en taper, en stakkar
som alle fordømmer
kan du tilgi min synd i dag?
Ja, da tok det helt av, Cowboy-Lailas gullfaksehår sto i alle retninger og jubelen sto enda høyere i taket. Jeg har aldri vært med på et mer intenst vekkelsesmøte.
Laila Preikschas Nygjerdet ble adoptert bort som liten og vokste opp på Ådalsbruk i Løten. Hun platedebuterte i 1980 med albumet Gi en liten blomst. I 2002, kunngjorde Nygjerdet at hun var ferdig med livet som kjendis etter å ha vært i alle medier siden 1979. Hun ville si nei til alle henvendelser fra journalister og følte at ringen var sluttet. Hennes siste utgivelse, Sigøyner Cowboy kom i 2005. Nygjerdet er sjøl av sigøynerslekt og den siste platen hennes handler om hvordan taterne og sigøynerne har blitt tråkket på i mange år.
Hun var gift med Per Jan Nygjerdet som døde i 2002, og hun har en sønn fra et tidligere forhold.
Tilbake til mitt første møte med Cowboy-Laila. Løtenoppholdet startet med at jeg kom med toget, i sur vind og hutrende hutrende husmødre som reddet seg inn på kooperativen. Jeg knappet vårjakka og lente meg mot snoen og lunefulle værguder. Jeg trøstet meg med at hjemturen ville gå i medvind. Jeg dumpet ned i setene til Løtens lengste drosje. Tennene klapret til akkompagnement av et defekt varmeapparat. Vi for i lab høyde over dårlig nypløyd åker og langs halvfulle bekkefar.
SE HER: Cowboy-Laila i Tromsø i 1988.
Vi skvatt inn på en gårdsplass, tretti kroner tok han for kjøreturen. Den var verd det tidobbelte. Jeg bukserte meg ut av flaggskipet og ble stående og glo. Jeg glemte både nordavind og dårlige veier.
Foran meg vokste en regnbue opp. En rosemalt regnbue omkranset av tusen farger og enda mer stæsj. Selv stenene i blomsterbeddet var malt, rosemalt. En sjæfer glefset iltert ut av en åpning i fargekartet.
Verden er full av overraskelser. Jeg hadde kommet til en amerikansk miniranch på tjukkeste Hedemarken. Og der sto Laila Berntsen og hilste meg velkommen.
SE HER: Aage Samuelsen og Cowboy-Laila på TV.
Det navnet sa meg egentlig ikke så mye. Da var det mer schwung over Cowboy-Laila. Hun var som et sus av den ville vesten. Dessuten sang hun sin velkomstsang til meg. Vel, synge er kanskje ikke rette ordet. Det var heller en impulssang og mangel på selvkritikk. Hun sjokkerte meg, og hun hadde sjokkert den godeste Aage Samuelsen. Og det skulle mye til. Svovelpredikanten knakk sammen i latter.
- Jeg tar på meg jobben som PR-mann for henne, hiksten han frem mellom latterbrølene. Og Cowboy-Laila var med på notene. - Men jeg kommer aldri til å høre med i sekta di, svarte hun…
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.