VESTFOSSEN. Eventyreren, naturfotografen og Neil Young-tolkeren Dagfinn Kolberg har en dramatisk livshistorie. - Jeg skjønte at jeg var alkis, at jeg hadde et problem. Det var noe som reddet meg. Naturen reddet meg, sier han. 26. mars holder han sin tradisjonelle skaurockonsert på Holtefjell.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
-----
MINNER OG MENNESKER. Dagfinn Kolberg er beryktet og kjent for sine skaurockonserter. Han er selveste skaurock-artisten, naturfotografen og multikunstneren fra Vestfossen Er du på konsert med Dagfinn kjenner du lukta av fersk tyri rive i nesa. Sjangeren er viserock, eller skaurock som Dagfinn selv liker å kalle det. Neil Young er hans forbilde og inspirasjonskilde og han har de siste 25 årene fått ry på seg som en eminent tolker av Neil Youngs låter.
Jeg har fulgt ham i mange år. Som en av våre aller beste og mest særegne naturfotografer. Jeg møtte ham for noen år siden på Vestfossen, egentlig med temaet: bygdas store original. Men jeg fikk en annen historie: - Jeg var en av de heldige som skjønte at jeg var alkis, fortalte Dagfinn Kolberg, - de færreste innser at de har et problem før de er seks fot under bakken. I 25 år var alkoholen min følgesvenn, men så skjedde det noe...
(Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
Benektelsen er den aller verste fiende, og mange innrømmer ikke at de har et problem før de er seks fot under. De færreste innser at de har problem, det er de færreste som tyr til behandling.
Dagfinn Kolberg bodde i et bryggerhus på gården Kolberg i Vestfossen, i fire rom som er så full av personlige eiendeler at det kan ta pusten fra en. Siden har han giftet seg og flyttet til kona Pernilles hjemsted på den andre siden av dalen.
Han er gift med Pernille. De har syv katter, ei elgbikkje og et ukjent antall pinnsvin, som er noen ordentlige einstøinger, individualister og særinger. Dagfinn pleier å si at det kanskje grunnen, at han kjenner seg igjen i dem. De appellerer til en kar som lever litt på utsiden.
Dagfinn Kolberg ble tildelt Øvre Eikers Kulturpris i 2004. Han er presentert i eget portrettprogram i Ut i Naturen, NRK 1, og har samarbeidet bl.a med artisten Jonas Fjeld og med filmfotograf Arne Nævra.
Han har gitt ut to solo-CD’er: Dronningdrøm (2002) og Funnet min flokk (2004) og to nye CD-prosjekter står nå for tur: Urskogens stemme og 3320 Vestfossen. Han har gitt ut to naturbøker: Elgenes Dal-Et år blant kjempeelgene i Sarek Nasjonalpark (1998) og Elgen-Skogens Konge (1999). Begge skrevet sammen med Arne Nævra og utgitt på Boksenteret Forlag.
På veggene hang det tusenvis av bilder, prospektkort og avisutklipp, av dyr og mennesker, det er malerier og fotografier og fjær fra sjeldne fugler, det er ørneklo fra en ørn i Montana i USA, en ravneklo og ravnenebb fra Rapadalen, noen flotte rype- og røyfjær, en tranefjær fra Hornborgarsjøen og flere tiurfjær fra hans egne hjemtrakter, bilder av pinnsvin og mektige bjørner, av kjæresten Pernille, både med og uten klær, av indianere og fargerike krigere, nærmere tyve gitarer over sofaen, som knapt synes på grunn av papirer.
Og i koppen får jeg servert svensk lemenkaffe. Jeg våget ikke å spørre om hva den kaffen inneholdt.
- Det er en trygghet i det å ha samlet Dagfinn Kolberg rundt meg, sa han. – Jeg er til stede over alt. Hele livshistorien min er samlet på få kvadratmeter.
Utenfor døren, oppe i skogkanten, halvveis gjemt under noen vindskeive grantrær, sto det et slitent badekar. – Det bruker jeg hele året, sa han. - om det er pluss tretti eller minus tyve grader.
- Jeg stritter imot det å kvitte meg med alt jeg eier, fortsatte Dagfinn Kolberg. - Jeg trøster meg innimellom med at samlere har det enda mer kaotisk enn meg. Jeg har full kontroll over hva som er i alle haugene, enten de er på gulvet, stolene i trappene eller på bordene. Jeg samler ikke søppel, selv om noen kan si det ser sånn ut.
Dagfinn Kolberg er en av Norges dyktigste naturfotografer. Han har gitt ut seks plater med egne sanger, såkalt skaurock. Han skriver bøker og foredrag, holder konserter under fullmånen og kan de fleste Neil Young-sangene utenat.
Men han har også en annen historie å fortelle. For vel tyve år siden ble han lagt inn på Valdresklinikken. I 25 år hadde alkoholen vært en følgesvenn, sånn til og fra, på godt og vondt.
- Av de som kommer til behandling, blir tre av ti nyktre etter opphold på klinikken, sa han. - Når jeg går inn i noe, mener jeg alvor, og gjør det skikkelig. Jeg skulle være en av de tre som ble edru, sa jeg til meg selv, jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å holde meg vekk fra alkoholen. Jeg hadde hatt det så jævlig de siste årene jeg drakk, så dette måtte jeg bare klare. Nå har jeg vært totalt nykter side 27. oktober 1999, det er snart blitt 25 flotte år, det.
Dagfinn Kolberg er ikke opptatt av å bli sett på som andre sambygdinger. – Hvis noen kaller meg en bygdeoriginal, sa han, - tar jeg det som et kompliment.
Selv ordføreren i Øvre Eiker kaller ham det, Vestfossens største bygdeoriginal. – Det er all right. Jeg tror de bare snakker positivt om meg. Jeg var og er litt annerledes, det må jeg innrømme. Jeg har alltid gått mine egne veier.
- Det skjedde en forandring med meg i tenårene, sa Dagfinn Kolberg. - Det begynte å skje noen greier med meg som jeg ikke helt skjønte meg på. Jeg ble ikke fullt så grei lenger. Jeg ymtet frempå at jeg ville fly mer på skauen. Jeg hadde fått naturgreia inn med morsmelken.
- Nå gikk jeg inn i en vanskelige periode, jeg smakte alkohol for første gangen. Jeg var femten år, var på restaurant og ble påspandert øl. Det sa tjohei og pang, og allerede da følte jeg at dette var stoffet mitt. Samtidig tror jeg at problemene startet enda tidligere, kanskje allerede i ti års alderen. Jeg var jeg tøff og frempå. Jeg var klovn og showet for alle pengene. Det var ikke noe gøy.
- Så gikk det 25 år, og som 40-åring orket jeg ikke mer, sa Dagfinn Kolberg stille. - I alt for mange år hadde livet gått opp og ned, i svære bølgedaler. Livet var vanvittig. Rusen, bruken av alkohol, var der jevnt og trutt, jeg drakk ikke daglig på den tiden. Men når jeg drakk så var det så godt at jeg ville ha mer. Når alkoholen kom innabords var det som nirvana. Den hjalp meg til å være sammen med folk, til å føle med som andre, jeg følte meg ikke som en outsider.
Mot slutten av drikke-karrieren måtte Dagfinn ha en daglig dose alkohol. Og blackouts og hangovers var mer regelen enn unntaket. - En natt våknet jeg ved firetiden, sa han, - jeg stelte meg i vinduet, så på halvmånen og sa til meg selv: Nå er det slutt. Dagfinn. Det var som en åndelig opplevelse. Jeg ante ikke at det å bli nykter ikke bare var å korke flasken, jeg var like syk i hodet for det. Hadde jeg ikke kommet til Valdresklinikken, vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Da følte jeg at jeg ikke orket en dag til. Da var jeg desperat.
- Det er gått 25 år siden naturfotografen og musikeren ble edru. - Livet blir bedre og bedre, sa han. - Jeg fikk en lærdom jeg ikke ville vært foruten. 16 år med alkohol har gitt meg mulighet til å få orden på meg selv. Jeg lærte ting jeg har fått bruk for resten av livet. Jeg vil ha det så ok som mulig, og jeg unngår trøbbel.
- Jeg har mine greier, og blir rørt når jeg snakker om det. Men jeg prøver å ikke late som at jeg har full kontroll. Jeg prøver å være ærlig overfor meg selv, og jeg prøver også være ærlig overfor andre.
- Jeg har erfart at en alkoholiker alltid er en alkoholiker, fortsatte Dagfinn Kolberg. - Det er ingen garanti for at jeg ikke skal sprekke, derfor tar jeg en dag av gangen. Hver eneste dag leser jeg i en bok jeg fikk på Valdresklinikken. Her blir jeg minnet på hvem jeg er. Så takker jeg for at jeg er til, jeg nyter hver dag, at jeg er i live, at jeg er med i Anonyme Alkoholikere, at jeg har helsa. Det takker jeg for hver dag. Det hjelper meg til være bevisst.
- Når jeg våkner opp om morgenen, tenker jeg: jeg skal gjøre så godt jeg kan. Jeg skal gjøre det ordentlig, jeg skal møte folk på all right måte. Er jeg sinna og bitter og sur og sånn, blir jeg møtt med sinne. Hvis jeg har takknemlig, blir jeg møtt med takknemlighet.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK. ANDRE FOTOS: DAGFINN KOLBERG OG PERNILLE KOLBERG.