OSLO. Mange tusen teatergjengere har sett Svein Tindberg og hans forestillinger om det å tro på noe større, noe vi kanskje ikke trodde var der, Markus-evangeliet, Apostlenes gjerninger og Abrahams barn. Nå går han ett skritt lenger, han ser på forholdet mellom Gudspartikkelen og Bibelens «bli lys», vitenskap og tro. Siste spilledag 31. mars. Direktestrømming 15. mars.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT.
-----
GUDSPARTIKKELEN. Det er magi på scenen når Svein Tindberg inntar denne scenen med sine eksistensielle spørsmål, og enda mer magi ble det etter at han har takket for applausen. Jeg tenker på forestillingen fremdeles, etter flere ukers modning hos meg.
Direktestrømming 15. mars. Billetter HER.
Jeg har flere venner som er skråsikker til det uvirkelige i sin tro. Her møtte jeg en skuespiller på mitt eget famlende nivå: Han åpnet for mindre skråsikkerhet, og mer undring. At jeg kan tillate meg å være mer et spørsmålstegn enn et utropstegn, at vi ikke skal være så fordømt skråsikre, men heller gi mer plass til undringen.
Hvor kommer egentlig Gud inn i bildet? Hva fantes egentlig før The Big Bang – eller skapelsens "bli lys". Og hva kommer etterpå? Takk skal du ha for at du setter fokus på akkurat det, Svein Tindberg.
Høytidelig sagt. Du fikk det til å «bli lys» i min sjel.
GUDSPARTIKKELEN
Av Svein Tindberg og Kjetil Bang-Hansen.
På scenen: Svein Tindberg.
Siste forestilling: 31. mars.
Svein Tindberg har gjort noe så uvant som å intervjue seg selv om teaterforestillingen Gudspartikkelen. Og jeg siterer han på Det Norske Teatrets eget språk, det nynorske.
(Svein har intervjuet Svein i programmet til Gudspartikkelen).
Eg har vakse opp her. Teateret er heimen min. Eg har vakse opp med fantasi, mytar, poesi, og tru. Men samtidig er eg eit rasjonelt menneske. Eg har enorm beundring for det vitskapens kvinner og menn har gitt oss og lært oss. Eg har alltid følt ein konflikt i meg sjølv mellom legende og bevis. Og så snubla eg ein dag over «Gudspartikkelen». Det var som om det ordet kunne vere svaret på alt eg leita etter - både Gud og rasjonell forklaring.
Så det er vel eigentleg det framsyninga Gudspartikkelen fortel om; mi personlege jakt etter sanning, meining. Finst Gud i fysikken? Eg er gammal. Eg har lov til å stille store spørsmål.
Gudspartikkelen? Men kva er eigentleg ein gudspartikkel?
Du kjenner jo songen: I huset bortenfor huset, bortenfor huset til snekker Kvikk? Litt sånn er det i fysikken òg. Det er alltid noko inni, om du skjønner kva eg meiner?
Som ei russisk Babushka-dokke, det er stadig ei mindre inni?
Stemmer. Og akkurat slik er teateret òg. Det går alltid an å å gå lenger inn, komme djupare.
Fysikarar er som skodespelarar, dei vil inn til det inste. Det minste vi klarer å tenke oss er på ein måte atomet, men det er jo noko inni der òg. Etterkvart hamna forskarane på det dei kalla standardmodellen. Den beskriv alle dei minste brikkene som atomet består av.
Men skal du spele teater om atom?
Vent litt no da! Vi veit alle at atomet har kjerne og elektron. Men det er mykje meir. Og ein dag visste forskarane alt. «Så deilig», kunne dei seie til kvarandre, «no har vi forstått». Men så er det altså ein britisk fysikar, Peter Higgs, som kremtar litt og seier: «Men unnskyld meg. Det manglar noko her. Det er ingenting som forklarar masse.»
Masse?
Higgs tenkte som så: Alt rundt oss, stjerner, planetar, oss sjølve, ja alt, ned til den minste partikkelen må ha masse. For om ikkje dei minste byggeklossane har masse vil jo ingenting eigentleg vere til. Men kva skaper masse? Noko uoppdaga må eksistere. Denne siste biten i puslespelet fekk namnet Higgs boson, eller altså Gudspartikkelen. Utan Gudspartikkelen, ingen masse, utan masse, ikkje noko liv.
Og så skjer det. Forskarar over heile verda kastar seg over teorien for å bevise, eller motbevise han. Dei bygger ein enorm tunell under jorda i Sveits og går på underjordisk jakt. Dei leitar i nesten femti år, og her snakkar vi om 2500 forskarar på fulltid og 12000 såkalla «visiting scientist». Er det ikkje vakkert?
Vakkert? Vel …
Jo. Det er det. Så enorm innsats for noko så lite - som kanskje til sjuande og sist ikkje betyr all verda. Det er teater! Vi òg satsar alt, mange års arbeid, full glød og iver - for noko som kanskje blir fem små framsyningar.
Men kva er det med deg og denne Gudspartikkelen?
DETTE MENER STORYTELLER-MAGASINET DITTNORDEN OM GUDSPARTIKKELEN?
Øyvind Risvik
Det er noe høytidelig det å komme inn i Det Norske Teatret. Å kaste et blikk inn på restauranten Løve med sine danske stjerneskudd, kamskjell fra Frøya og Västerbottenost og så møte forventningsfulle gjester som både skal oppleve god mat og like gode teaterforestillinger.
Dette teatret som er selve spydspissen for gode teateropplevelser, unike skuespillere og norske dialekter på scenen.
Det er enda mer høytid å komme inn på hovedscenen Dørene åpner seg og den store scenen hvor det står et tre med en hatt, en stige, trespon på gulvet og et grønt eple som ligger på bakken og skriker etter oppmerksomhet, et symbol på Bibelen og den hellige grønne naturen, og en Svein Tindberg som rusler rundt og forbereder den første replikken. Fugler kvitrer og en uåpnet koffert vekker nysgjerrigheten. Publikum er stille og venter spent på det som vil komme.
De fleste har sett Svein Tindberg og hans andre forestillinger om det å tro på noe større, noe vi kanskje ikke trodde var der. Enten det var Johannes i Ordet av Kaj Munk, presten Brand i Ibsens Brand, Sammen med Bjørn Eidsvåg i Etterlyst, Jesus, Markus-evangeliet, Apostlenes gjerninger og Abrahams barn. Han tar tak i karakterer som sliter med å tro, de som sliter med både tro og tvil og gir oss møter med Bibelens personer som banker på døra og gjerne vil komme på besøk for å fortelle hva de egentlig tror på.
Og ikke minst, dette skuespillet, Gudspartikkelen, som handler om noe så betent som forholdet mellom vitenskap og tro, om biter som det er vanskelig å sette sammen i det store puslespillet, om hvordan skapelsesberetningen og Big Bang-teorien kan henge sammen, om hvor like de to begrepene er, både i språk og teologi.
Og Svein Tindbergs eksistensielle spørsmål er: Er det nødvendig å velge mellom tro og vitenskap?
Jeg selv er vokst opp med at tro og vitenskap er rake motsetninger. Vitenskapen betyr noe så skummelt som fornuft, mens tro bygger på hellige skrifter og Bibelen og det uforklarlig forklarlige.
Hva er egentlig Gudspartikkelen? Tittelen henspiller på Higgs-bosonet, som altså kalles «Gudspartikkelen», en partikkel som ble forutsett av den britiske fysikeren Peter Huggs i 1964, men som ikke ble bevist før i 2012.
Svein Tindberg er en god formidler der han forteller om denne gudspartikkelen, der han veksler mellom sin egen oppvekst og et menneske som er et hoppende elektron og gir oss møter med filosofer som Augustin, Nicolaus Copernicus, Galilleo Galilei, Isac Newton til den katolske presten og forskeren som Georges-Henri Lemaitre til professor i matematikk John Lennox, den norske professoren i fysikk, Sverre Holm og hjerneforskeren Gaute Einevoll.
Det som gjorde et sterkest inntrykk var hans møte med nonnen Katarina Pachel, som har doktorgrad i eksperimentell fysikk, og som på en enkel måte sa: Naturvitenskapen forteller meg hvordan, religionen forteller meg hvorfor. De to tingene henger ufravikelig sammen
Jeg har flere venner som er skråsikker til det uvirkelige i sin tro. Her møtte jeg en skuespiller på mitt eget famlende nivå: Han åpnet for mindre skråsikkerhet, og mer undring.
At jeg kan tillate meg å være mer et spørsmålstegn enn et utropstegn, at vi ikke skal være så fordømt skråsikker, men heller gi mer plass til undringen. Tro er noe mer enn underkastelse.
Det er magisk når Svein Tindberg inntar scenen med sine eksistensielle spørsmål, og enda mer magi er det etter at har takket for applausen. Jeg tenker på forestillingen fremdeles, etter flere ukers modning. Hvor kommer egentlig Gud inn i bildet? Hva fantes egentlig før The Big Bang – eller skapelsen. Hva er bevissthet og hvorfor har vi den, hvorfor slite med den. Hva er frelse? Og hva kommer etterpå?
Takk skal du ha for at du setter fokus på akkurat det, Svein Tindberg. Du fikk det til å bli ørlite «lys». Du tente et lys og mørket måtte vike, som det står skrevet. Du er en scenens mester, Svein.
TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: MAGNUS SKREDE.