OSLO. Før hun døde kom den norsk/svenske forfatteren Beate Grimsrud med en sterk og gripende bok som fikk tittelen Jeg foreslår at vi våkner. Det ble et hovedverk i hennes forfatterskap. I romanen dirrer en naken nerve og en vill håpefullhet, kombinert med forfatterens egensindige energi og særegne humor. Nå er boken hennes blitt et gripende – og hardtslående stykke på Det Norske Teatret.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
-----
EG FØRESLÅR AT VI VAKNAR. Beate Grimsruds siste roman, Jeg foreslår at vi våkner, er blitt teater. Jeg siterer programmet Det Norske Teatret har til forestillingen.
- Idet ein konvolutt frå Karolinska Sjukhuset dumpar ned i postkassa til Vilde Berg, tek livet ei heilt ny vending. Ho har fått kreft. Likevel er dette ei historie om livstrong, ikkje om døden, meiner skodespelar Heidi Gjermundsen Broch.
Både ho og regissør Charlotte Frogner har lenge ønska å overføre den kritikarroste romanen Jeg foreslår at vi våkner av Beate Grimsrud til teaterscenen.
Eg føreslår at vi vaknar
Scene 2
Premiere 11. oktober 2024.
Siste spilledag: 20. desember 2024
Skuespillere: Heidi Gjermundsen Broch, Karl-Vidar Lende, Thea Lambrechts Vaulen, Ellen Birgitte Winter og Marianne Krogh.
Regissør: Charlotte Frogner
Billetter HER
KNOCKOUT OM SORGEN, DØDEN, HUMOREN - OG DET KOMPLISERTE LIVET.
Av Øyvind Risvik
Jeg traff Beate Grimsrud første gang for 40 år siden. I sin leilighet i Stockholm tok hun imot meg med hevede boksehansker og et mer enn humoristisk glimt i øyet. Bærumsjenta som hadde flyttet til Stockholm og var på vei til å bli en av Norges fremste forfattere, men som døde så alt for tidlig, for fire år siden. Nå har Det Norske Teatret grepet tak i den siste boken hun skrev før hun døde og gjort den om til et teaterstykke som griper så langt inn i sjelens irrganger som det går an å komme.
Allerede da jeg kom inn i teatersalen fikk et deja vu som nesten fikk meg i kne. Jeg ble tatt imot med de samme hevede boksehanskene som jeg møtte for 40 år siden, som ga meg et følelsesknockout som satt i kroppen til langt ut i stykket.
Det ble ikke noe lystig teaterstykke i kveld. Det handlet om å bli syk, være syk og å dø av denne sykdommen. Det handler om arrogante leger, kritikk av legestanden, ufølsomme behandlinger, intense smerter og enda flere behandlinger - og det som for de fleste er et av de ufysligste ord som finnes, kreft.
Pluss rotta og reven, som hadde sine noe underlige og kanskje unødvendige og litt uforløste kommentarer underveis. De lyktes delvis i å ufarliggjøre det som utviklet seg til å bli en psykose, de var de usynlige og til dels morsomme vennene som var sammen med henne gjennom alt, som fikk henne til holde ut.
Den som vanligvis er redd for sykdom og død fikk ikke akkurat trøst i dette teaterstykket. Selv om det var pakket inn i humor og en kjæreste, som hadde en omsorg som løftet møtet med sykdommen, sorgen og sinnet inn i en annen virkelighet, hvor budskapet var: uansett hvor fortvilende situasjonen er, kall det gjerne et menneskelig mirakel, men gå ikke til grunne, jeg er med deg - og om diktningens ord som forløser.
Beate Grimsrud, eller Vilde Berg, som hun heter i skuespillet, ble tolket av Heidi Gjermundsen Broch. Det var en kraftprestasjon av nesten uutholdelige dimensjoner.
-----
MITT INTERVJU MED BEATE GRIMSRUD I 1984.
Tekst og foto: Øyvind Risvik.
Forfatteren, dramatikeren og regissøren Beate Grimsrud døde 1. juli 2020, bare 57 år gammel.
Hun ble født i 1963 i Bærum. Hun døde i 2020. Siden 1984 var hun bosatt på Södermalm i Stockholm. Hun ble etter hvert en prisbelønt forfatter som skrev sine bøker både på svensk og norsk og hun utga bøker innen mange sjangre.
Jeg intervjuet Beate Grimsrud våren 1984. Før noen i redaksjonen ombestemte seg, var det å kaste seg på flyet til Stockholm, finne en drosje og banke forsiktig på døren til hennes blokkleilighet.
Forhistorien er slik: Til manges store forundring drev ei norsk jente på med boksing på fritiden. Hun tok imot meg med hevet guard og inviterte humoristisk til en boksekamp. Som det heldigvis aldri ble noe av.
Hun hadde skrevet en del snåle greier. Seks år før hun fikk sin debut med novellesamlingen Det fins grenser for hva jeg ikke forstår.
Jeg vi dra og forstå henne, overtalte jeg Norsk Ukeblad-redaksjonen med. Og fikk ja, selv om ingen i redaksjonen hadde hørt om henne.
Jeg møtte ei flott jente med tendens til punker- og hockeysveis, med røde boksehansker og vennlig stål i blikket. Det ble en historie om en underlig oppvekst og en tøff ungdomstid.
Det ble en intens filosofisk samtale, om ting jeg ikke var i nærheten av å ha peiling på. Det tok tyve år før jeg skjønte hva mye av samtalen gikk ut på.
Først da jeg leste hennes fantastiske roman Jeg foreslår at vi våkner, skjønte jeg at hun nesten 30 år tidligere ville si meg noe jeg ikke fanget.
I ettertid så de som var tett på hennes forfatterskap at hennes siste roman var et hovedverk i Beate Grimsruds forfatterskap. I romanen dirrer en naken nerve og en vill håpefullhet, om døden, kreftsykdommen, fortvilelsen, angsten og kjærligheten til livet, kombinert med forfatterens egensindige energi og særegne humor.
I et intervju med Aftenposten spurte intervjueren henne om angsten for at kreftsykdom hun hadde fått skulle komme tilbake. Hun svarte: «Den er der. Jeg har opplevd så mye nærhet og omsorg. Ikke at livet er bedre. Bare veldig bra. Det er så fint å være her! Jeg er glad hver dag, selv om hun også er redd. Men det tar ikke kraften fra meg».
Og Dagbladets Inger Bentzrud innledet sin anmeldelse med å kalle den en „språklig berg-og-dal-bane som får deg til å skrike av fryd og redsel“. Sindre Hovdenakk i VG skrev at romanen var „en av de sprekeste, rareste og mest underholdende norske bøkene jeg har lest på svært, svært lenge“.
1. juli 2020 døde Beate Grimsrud, 57 år gammel.
Siden første boken hennes kom ut, har jeg lest alt hun har skrevet, og beklager at jeg ikke spilte på samme banehalvdel da jeg møtte henne for vel 30 år siden.
Jeg rakk dessverre ikke å møte henne igjen, selv om jeg så gjerne skulle ha gjort det. Da vet jeg at samtalen ville ha artet seg på en helt annen måte.
Du var en utrolig forfatter, Beate Grimsrud. Jeg vil savne din svært egenartede og personlige "penn". Jeg så frem til å «møte» deg igjen på det Norske Teatret. Det ble et sterkt, intenst og gjerne litt skremmende møte, med ditt eget møte med din sykdom og død. Skuespilleren Heidi Gjermundsen Broch ivaretok deg på en måte jeg aldri kommer til å glemme.
-----
Tilbake til det Norske Teatrets presentasjon av romanen Jeg foreslår at vi våkner, eller Eg føreslår at vi vaknar som den heter på Det Norske Teater-språket.
Den personlege og vonde sjukdomshistoria om dramatikaren Vilde (Heidi Gjermundsen Broch), har også tydelege likheitstrekk med Grimsruds eige liv og kreftsjukdom. Jeg foreslår at vi våkner blei hennar siste roman, og ho opplevde aldri at boka blei heidra med Brageprisen i 2020. I teaterversjonen av stykket blir dei fantasirike bilda til forfattaren levandegjort.
Dei to figurane Grimsrud skapte alt som barn, Reven og Rotta, er ikkje lenger berre i fantasien til Vilde, men er lekamleggjort på scenen av Thea Lambrechts Vaulen og Karl Vidar Lende. Og som ein bauta ved hennar side, står kjærasten O fjellstøtt (Ellen Birgitte Winther). Med humor, varme og alvor fortel dei korleis livet plutseleg kan gi deg ein knyttneve som slær deg i bakken.
I Eg føreslår at vi vaknar, får nemleg Vilde Berg den beskjeden ingen vil ha, men som dei fleste av oss på ein eller annan måte blir råka av: Ho har kreft. Ikkje av den typen med gode prognosar og lyse utsikter, men den hissige typen. Likevel er Eg føreslår at vi vaknar inga beksvart historie. Med underfundige skåblikk på det til tider absurde tilveret, vågar denne historia å møte døden med mot og trass, og ein enorm porsjon kjærleik til livet og dei vi deler det med.
Heidi Gjermundsen Broch og Charlotte Frogner hadde begge eit sterkt første møte med boka, og det er med audmjuk ærefrykt dei nærmar seg scenen. Dette er stoff som står begge nære.
Både skodespelaren og regissøren for framsyninga hadde kontakt med forfattaren før ho forlet livet. Heidi Gjermundsen Broch hadde tatt mot til seg og nærma seg henne etter eit bokbad. Charlotte Frogner tok kontakt med henne etter å ha lese inn boka i eit heimestudio under korona-tida, og tora å spørje om lov til å gjere teater av verket:
«Aaa, det tycker jag ni ska göra. Jag tycker ni skal göra en hel Grimsrud-festival!» var svaret ho fekk. Da tok regissøren kontakt med teatersjefen, resten er historie. Og no blir Grimsruds siste roman til teater.
ANMELDERNE
«Lekent og alvorlig om tiden og veien til døden, men mest om livet», Aftenposten
«en sjeldent god iscenesettelse av en roman. Man blir enda litt gladere i livet etter å ha sett denne forestillingen på Det Norske Teatret», Dagsavisen
«...gjør kreft til en livsbejaende forestilling om hva vi gjør ut av livene våre og tiden vi har.», Vårt Land
PRESENTASJON: ØYVIND RISVIK