OSLO. Første forestilling etter sommeren: 19. august. Siste forestilling: 30. september. Du skal være rimelig gretten om du ikke går glad og oppløftet ut av teatret etter en kveld med en litt forsoffen Papageno eller Pamina, Sarastro, Tamino og Nattas dronning og mye ungdommelig pågangsmot. Mozarts komiske opera var både gåtefull, forførende, morsom, dramatisk – og fortryllende.
MOZART OG TRYLLEFLØYTA. Joda, forestillingen Tryllefløyta på Det Norske Teatret holdt i lange baner for å få til et løft i hverdagen. Trodde ikke traurige Mozart kunne være så morsom, jeg. Spør du etter terningkast? Våger meg på en 6er. Så får de med hang til dårlig humør være så uenige de bare vil. Tryllefløyta var gjennomført suveren.
Tryllefløyta
Av Wolfgang Amadeus Mozart og Emanuel Schikaneder
Med: Charlotte Frogner, Pål Christian Eggen, Vetle Bergan, Ina Svenningdal med flere.
Regi og scenografi: Ole Anders Tandberg
Kostyme: Maria Geber
Koreograf: Anna Koch
Musikkansvarlig: Trond Lindheim
Siste forestilling 30. september.
Utdrag fra Ida Michaelsens presentasjon av Charlotte Frogner i Tryllefløytas program.
Brava! Brava! Det var italiensk temperatur over applausen etter Charlotte Frogners siste tone i ein av dei mest kjente ariane i operahistoria under premieren på Tryllefløyta.
Spenninga i salen var merkbar i det ho nærma seg det teknisk kompliserte, men også høgst fengande partiet i «Der Hölle Rache». O o a a a a a a a a a! Eit par tonar, og alle veit kva det er snakk om. Det lét mest som guddommeleg gråt eller klage, briljant utført av ei oppofrande mor med ein bekmørk baktanke.
Aftenposten melder at ho imponerer i rolla som Nattas dronning og meiner at «Charlotte Frogners koloratursang som Nattens dronning er grøssende, slangeaktig god». Og Vårt Land er heller ikkje snau i omtalen: «Blant et sterkt skuespillerensemble utmerker Charlotte Frogner seg i rollen som Nattens dronning. På en høyst underholdende måte representerer hun de onde kreftene, mørket og månen, mens hun drar operahistoriens største numre ned fra pidestallen og gjør de til sine helt egne.»
– Eg trur jo at Tryllefløyta vår kan vekke ei nysgjerrigheit for operaen, eller at det blir lettare å ta turen dit. Og omvendt: For dei som har vore mykje i operaen, kan denne versjonen vere ein augneopnar. At dei opplever å forstå litt meir, og at det opnar opp musikken litt meir. Særleg fordi vi syng på norsk.
– Vi angrip nok det musikalske litt annleis enn folk er vande med. Vi er jo ikkje ute etter perfeksjonisme, etter å treffe alle halvtonane, men prøver heller å leite etter historia i Tryllefløyta. Og så skal det jo låte bra, sjølvsagt!
– Det er såpass skækkt og rart at det er moro for store og små. Dotter mi på sju år syntest det var magisk, og sat ytst på setet og følgde med heile vegen. Vi beveger oss jo i store måleri som er magiske og fortryllande. Det er jo ein visuell fest. Og med vår eldste popstjerne, Mozart, i komponistrolla, er publikum garantert heilt vanvitig fengande og god musikk.
DETTE MENER DITTNORDEN.NO OM TRYLLEFLØYTA?
Av Øyvind Risvik
Kveldens publikum var ikke helt forberedt på det. Midt i salen på Hovedscenen til Det Norske Teatret satt en uengasjert publikummer og snorket og sov. Idet lyset ble slått av i salen, våknet han og begynte å krangle med både seg selv og publikum. Det er ikke alltid så enkelt å få utagerende publikummere tett innpå seg når man selv er fokusert på scenen og at teppet skal gå opp. Det var like før at noen løp ut for å hente vaktene.
Og så viste det seg at forstyrreren og noen av de strenge vaktene, var med i skuespillet. Som ved et trylleslag ble bråkebøtta til gutten Tamino, han som hadde fått i oppgave å redde Pamina fra trollmannen Sarastro.
Og dermed var vi mitt inne i Mozarts suksessopera Tryllefløyta. Fra å være blant lite engasjerte elever i et enorm og autoritært klasserom forvandler scenen seg til en drømmeskog som var befolket med syngende bjørner, speidere, dødninger, en fuglefanger, vakre kvinner og plagsomme publikummere ned i salen som kommenterer og lo alt for høyt der de lot som de forstyrret på første rad.
Som ved et trylleslag ble Tryllefløyta forvandlet til en humoristisk opera og den vakre sangen som Mozart og hans tryllefløyte er så kjent for, tok over hele stykket.
Du skal være rimelig gretten om du ikke går glad og oppløftet ut av teatret etter en kveld med en litt forsoffen Papageno eller Pamina, Sarastro, Tamino og Nattas dronning og mye ungdommelig pågangsmot.
Det ble en kveld med kjent musikk i uventet innpakning, 15 elleville sang- og abligøyeglade bjørner, like mange speidere som kom i rekke og rad ut av et enmannstelt, tre suverent sangglade smågutter i hvite kjoler, riverdance, litt buskis, Tom Waits, elgitarer, en dasj blokkfløyter og et suverent dyktig skramleorkester, blues, cabaret og jazz og noen folkemusikktoner.
Det ble en folkelig opera i teater- og farseformat og bølgeblikktordenvær fra orkestergraven akkurat som i et godt gammeldags radioteaterstykke.
Joda, det holdt i lange baner for å gi meg et løft i hverdagen. Trodde ikke traurige Mozart kunne være så morsom, jeg. Spør du etter terningkast? Våger meg på en 6er. Så får de med hang til dårlig humør og tro på en tradisjonell tryllefløyte være så uenige de bare vil.
TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: ERIK BERG.