DRAMMEN. Guttegjengen gjorde et og annet mageplask i oppveksten. Men vi kom alltid opp til overflaten igjen. Det lærte vi på Gilhusodden ute i Drammensfjorden og på Stordammen på Konnerud Siden ble nok livet mer komplisert. Men det er en annen historie…
VÅRE FØRSTE MAGEPLASK I LIVET. I 50- og 60-årene var Gilhusodden selve badeparadiset i Drammen.
Heldigvis visste vi ikke den gangen at det var begravet soldater, russiske eller tyske, på Gilhusodden. Det kunne ha vært en god unnskyldning for å holde oss hjemme.
Det var den sommeren guttegjengen i Gamlebakken i Drammen fant ut at vi ville lære oss å stupe. Vi satte oss på sykkelen og tråkket oss de få kilometrene til distriktets eneste stupetårn, på Gilhusodden. Misunnelig hadde vi sett på når de store guttene fra Lier sto og kjekket seg for jentene. Oppe på fem-meteren, eller kanskje det til og med var ti meter til topps? Tre meter var det i hvert fall.
Høyt var det, og med årene blir det høyere og høyere.
De tøffe Lier-guttene tok et par sikre steg mot kanten, før de med armene, utstrakt som vinger, kastet seg ned mot vannflaten, med hodet først og dødsforakt i blikket. De forsvant med et lite plask, eller et enormt mageplask om dristigheten hadde tatt overhånd. Uansett, hver gang de kom på land, ble de omfavnet av en flokk med søte jenter.
Så hoppet jentene etter. Det skulle ikke være dårligere.
Komeratgjengen fra Gamlebakken var håpløst utenfor. Vi forsto at om vi skulle ha sjanse på et aldri så lite stevnemøte, nyttet det ikke å ligge og flyte på en bademadrass. Vi måtte lære oss å stupe.
En varm sommerdag syklet vi igjen til Gilhusodden. På stranden lå det allerede fullt med folk. Og der borte ved stupetårnet sto både Turid, Kjersti og Annelise. Vi hadde planen klar. Klatre rett opp og kaste oss uti. Med hodet først og armene til siden.
Det kan ikke gjøre annet enn vondt, sa jeg som var en engstelig kar. Alle nikket og var enig.
Du verden så høyt det var. Vi hadde utsikt innover fjorden. Langt der inne lå Drammen. Vi kunne ikke sykle tilbake om vi ikke hadde foretatt debutstupet. Mange mennesker lå og så på oss. Bare på oss.
Kanskje vi skal gå ned? Og håpet noen av gutta plutselig ville hjem for å spise middag.
Men de fleste hadde fått blod på tann. Vi så ned på vannflaten langt der nede. Det var høyt nok til at tvilen meldte sin ankomst. Om det bare ikke hadde ligget så mange folk på stranden.
To av jentene kom opp på stupebrettet. Skal dere ikke stupe snart? Sa de spydige.
Jeg husker ikke hva vi svarte, eller om vi i det hele tatt svarte. Jeg husker bare at vi var svært flaue da vi klatret ned.
Da vi syklet hjem i tørre badebukser, bestemte vi oss for revansj.
Anledningen kom ikke før det bare var noen få dager igjen av sommerferien. Vi syklet til Stordammen, et lite badevann på Konnerud. På demningen sto det en lite murbygning med stupebrett på. Det var bare to meter høyt. Her kunne ingen se oss når vi uten frykt kastet oss ut i vannet. Vi stupte og stupte. Men av en eller annen grunn ville aldri hodet komme først ned i vannet.
Vi skulle hatt sement i det, sa jeg.
Da hadde vi druknet, svarte gutta snusfornuftige.
Etter et par timer ga vi opp. Ømme og røde på magen syklet vi hjem. Med en blanding av lykke og resignasjon.
Vi tenkte begge på den samme tingen. Vi var allerede ti-tolv år, men ville aldri få tak i jenter. Gutter som ikke kunne stupe, var ikke noe å samle på.
Siden gjorde vi et og annet mageplask i livet. Men de fleste av oss kom opp til overflaten igjen. Dessverre klarte ikke flere av oss livets kompliserte utfordringer.
Jeg tror at det å stupe på ordentlig lærte vi oss aldri.
Gutta på toppbildet, fra venstre: Sven, Øyvind, Helge, Knut, Tore og Leif Erik. Tre av gutta er dessverre gått bort.
TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: ØYVIND RISVIK . GAMLE POSTKORT: SKOGER OG KONNERUD HISTORIELAG OG DRAMMEN KOMMUNES MEDIEARKIV.
FLERE GLIMT FRA DRAMMEN FINNER DU PÅ FACEBOOKSIDEN DRAMMENSALBUM FRA 1860 TIL I DAG.