OSLO. Eivor Øvrebø, Team Models-leder og bauta i norsk motebransje, er død. Hun ble 77 år gammel. - Jeg er direkte, fortalte hun meg åpenhjertig. - Når jeg først blir irritert, er jeg veldig direkte. Men jeg vet at ungdommen har respekt for meg, selv om jeg noen ganger kan være ganske dominerende. Ofte må jeg trøkke inn i hodene deres hva oppdragelse er, om hvordan de skal oppføre seg. Oppførsel har nemlig med seriøsitet å gjøre.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
-----
MINNER OG MENNESKER. Modellbyrået Team Models deler om dødsfallet på Instagram onsdag. «På vegne av Team Models’ familie er det med stor sorg vi meddeler at vår grunnlegger og høyt elskede tidligere manager Eivor Øvrebø er gått bort», skriver modellbyrået innledningsvis på Instagram.
Eivor Øvrebø var Norges modellmamma og ledet modellbyrået Team Models i over 50 år, og var en dame med sterke og utfordrende meninger. Hun var modellmamma for kjente modeller som Iselin Steiro og Anette Stai. - Folk kan nok misforstå, men det får jeg bare ta, sa hun.
Ærligheten og direktheten hadde Eivor Øvrebø med seg siden hun var barn.
- I skoleoppveksten hadde jeg klare meninger om alt, fortalte hun. - Det er noe jeg har arvet av far. Han sa hva han mente. Vi kverulerte mot hverandre ved enhver anledning, og ingen av oss ville gi seg. Mamma var den som meglet.
- Jeg hadde også to eldre brødre som prøvde å dupere meg. Det var ikke lett. Derfor er denne direktheten medfødt, og den har utviklet seg med årene.
Eivor Øvrebø var daglig leder av Team Models, og var en dame med sterke og utfordrende meninger. Det skal ikke være lett å være en av hennes modeller.
- Folk kan nok misforstå, men det får jeg bare ta, siden jeg er så direkte, sa hun. - Spesielt når det gjelder bransjen, trår jeg til. Jeg er oppdratt til at den skal være seriøs, at modeller skal respekteres for den jobben de gjør. For det er virkelig en jobb de fleste gjør, hundre prosent.
- Det er dessverre ikke nok jobber i Norge for å kunne leve av det, men likevel vil jeg at bransjen skal være seriøse og at det ikke skal lekes butikk. Merker jeg det, blir jeg dritsur. Da kan jeg virkelig bli uggen.
KLIKKANNONSE VÆRTSHUSET BÆRUMS VERK
Som 17-åring ble Eivor Øvrebø anbefalt å melde seg på mannekengskolen til Trine Ryder, som den gang drev Trines Institutt. - Den skolen var saliggjørende i bransjen den gangen, sa hun. - Vi var en jentegjeng i Haugesund som var med i noe som het Club 17. Det gikk ut på å sy klær selv og strikke. Vi var lokale modeller i klubben, mannekenger het det den ganen, mannekenger og fotomodeller var nemlig to forskjellige ting. De mente jeg burde søke på skolen.
- Jeg fikk jobb på kontoret fordi Trine Ryder var gravid. Samtidig gikk jeg mannekeng. Jeg hadde små bein den gangen, og gikk lett inn i prøveklærne. Men så jobbet jeg bedre på kontoret enn som mannekeng, og da Lise Ryder ville selge skolen sin i 1971, solgte hun den til meg. Hun mente jeg hadde evne til å drive det videre. Siden har jeg ledet byrået. Og nå har jeg drevet på i over femti år.
Det er stor aldersforskjell i Team Modellbyrå. Eivor Øvrebø var 70 år, mens modellene var knapt tyve.
- På en måte er det stor forskjell mellom meg og modellene, sa hun. - Men jeg vet at ungdommen har respekt for meg, selv om jeg noen ganger kan være ganske dominerende. Ofte må jeg trøkke inn i hodene deres hva oppdragelse er, om hvordan de skal oppføre seg. Oppførsel har nemlig med seriøsitet å gjøre.
- Jeg kan si til en 14-åring som kommer med moren sin: Du må begynne å legge deg tidligere, du må ha skikkelig søvn hvis du vil være modell. Da ser jeg mamma stråle. Dette har hun mast og kjeftet om lenge. Når jeg sier det, hører de på meg, det funker.
KLIKKANNONSE VI OVER 60
- Jeg har jobbet med kropper i hælen fløtte meg femti år, og ser at unge jenter er skjeve i skuldrene fordi de går med veske eller sekk på bare den ene siden. Jeg tar dem med meg foran speilet og viser hvor skjev de er blitt. Du blir verre med årene, sier jeg. Og så får jeg dem til å justere seg.
- Beinstillingen kunne også vært tatt hånd om hvis skole, helsesøster eller foreldre hadde fulgt litt mer med. Jeg vil ha modellene perfekte.
- Jeg har aldri sagt at noen er for tjukke eller feite. Men det jeg har sagt, er at de er for store, og det er en helt annen sak. Uttalelsen har som regel dreid seg om TV-serien Top Models, som er det verste jeg vet. Når en jente er 1.82 og har skuldre og hofter, har de ikke sjans til å komme inn i de klærne hun skal vise frem som modell.
- Når jeg ser mor og datter skjønner jeg hvor det bærer hen. Jeg kan ikke si at hun ligner mora si, men pakker det penere inn.
Eivor Øvrebø ble sett på som både mamma og leder, og det synes hun var all right. - Det er klart jeg inntar en mammarolle. Men jeg kan ikke blande meg opp i hva som foregår hjemme. Jeg blander meg opp i de som vil bli modeller. Er det ikke det jeg skal hjelpe dem til å bli, da?
- Siden de jentene er unge, må jeg banke mye fornuft inn i hodene deres. Når foreldre gjør det, er det kjefting og gnål. Foreldre skal ta vare på barna når de er små og gi dem en vettug oppdragelse. For etter hvert blir de så store at de tenker selv. Klarer de å få dem til å tenke fornuftig, har de vært heldige.
- Om jeg er dominerende? Jeg krever respekt for det vi driver på med, og det legger jeg ikke skjul på det. Jeg lekser opp for kunder, modeller og unge fotografspirer og hele møkka.
Får du respekt eller frykt tilbake?
- Det er mer respekt enn frykt, fortsatte Eivor Øvrebø. - Mange modeller har vært her lenge, og de har nok fortalt andre at de er redd meg. Da bare ler jeg. De er ikke redd meg, de respekterer meg, det vet de.
- De får grei beskjed om hva de gjør galt og hva de skal rette på. Når modellene til Team Models er på jobb, er jeg backstage og sier: Du må slutte å gjøre det, du må endre deg der. De vet at jeg gjør det. Jeg kjefter ikke, jeg forteller bare hva de bør gjør gjøre for å få ting til å bli bedre.
- Hver enkelt skal behandles som mennesker ut i fra hva slags individer de er, fortsatte Eivor Øvrebø. - Jeg må prøve å se hva som bor i dem, hvordan de tar imot det jeg prøver å få inn i dem. Hos noen går det tvers, igjennom uansett hvor mye du maser. Før ble modeller oppfattet som dumme i hue. OK, sier jeg, mange ser ut som de er dumme i hue, men jeg vet at det er mange måter å være intelligent på. Om man nødvendigvis ikke er den mest intelligente, behøver ikke det å bety at du ikke er utrolig fotogen og intelligent foran kamera. Det er jo der intelligensen trengs.
- Gi folk en sjanse til å vise at de er villige til å ta imot informasjonen og hva de trenger av hjelp. Etter tre-fire ganger er det lett å gi opp, og det gjør kanskje jeg, også. Jeg lar dem falle bort mer eller mindre av seg selv. Da skjønner de i ettertid at de kanskje burde yte litt mer.
Eivor Øvrebø kjefter mer enn godt er. Hun sier fra når hun mener modellene er for late, har for dvaske rumper eller ikke kan oppføre seg. - Jeg kjefter, men med humor. De må ikke føle at du ikke duger. De skal ha irettesettelsen, men det skal være med humor. Du ser egentlig ikke ut, sier jeg, og ler, men hvis du gjør sånn og sånn blir det veldig bra. Jeg legger humor til for ikke å såre.
- En leder kan ikke si hva man vil. Det gjør ikke jeg, heller. Jeg kan ikke si til en som vil bli modell at øynene sitter for langt fra hverandre, at hele ansiktsformen er feil. Det er ufint å si. For jeg kan risikere å pusher dem til å gjøre noe de egentlig ikke vil, som for eksempel å ta operasjoner for å rette opp ting, bare fordi jeg har påpekt det. Det ville jeg aldri finne på å gjøre. Man skal ikke være ufin selv om man er direkte.
- Jeg er ikke dominerende, selv om jeg vet jeg har rett, la Eivor Øvrebø til etter en tenkepause.
- Fra tid til annen er vi uenige, men så finner vi et kompromiss og kommer frem til enighet.
Modellene må ha lov til å si fra. Jeg sitter vel kanskje og tenker at jeg at jeg har rett, men er det sånn som dere sier, så må jeg jo sette meg ned og finne ut hva vi skal gjøre annerledes. Jeg har opplevd å måtte trekke ting tilbake.
Modeller kan være noen ordentlige primadonnaer?
- Jeg må jo konfrontere dem innimellom, sa Eivor Øvrebø. - Noen får litt for rask medgang, de jobber som tusan og tjener masse penger. Og da får de primadonnanykker. Da jekker vi dem ned på jorden igjen. Hør her, så stor er du ikke blitt at du kan dirigere. De tar den meldingen.
- Jeg føler det som et nederlag om en modell ikke får det til. Det er trist når jeg har sett muligheten hos dem og prøvd å veilede dem. Når det ikke går som vi hadde håpet, blir jeg lei meg. De skjønner at de ikke burde være med på dette. Men heldigvis er det andre som får det til, og det går over.
Kan foreldre overvurdere døtrene barn?
- Alle foreldre ønsker det beste for barna sine. Vil døtrene bli modell, pusher gjerne foreldre på. Jeg oppdager ofte at fedre gjerne sender inn bilde av ungene sine, helt fra de er fire år, og forteller om en datter som elsker å stå foran kamera. Fedre kan også si: Min datter skal ikke inn der. Jeg forteller dem hvordan vi jobber, og da mildner han. Ofte er det pappa som kjører og bringer når datteren skal på jobb. Og besteforeldre mener barnebarn er fantastisk og pusher like mye på.
- For foreldre er det en lettelse at det er et voksent menneske i byrået. Jeg har kjeftet og bråket så mye i media at foreldre på forhånd vet hva jeg står for. Det gjør foreldre tryggere. Men om noen påstår at jeg ikke skjønner hva jeg snakker om, da blir jeg forbannet. Jeg vil ikke høre et ord om at jeg ikke vet eller ikke skjønner.
Eivor Øvrebø levde et rikt liv. Hun fant sin egen vei gjennom livet. Hun hadde suksess, men også sykdom. Men noen livsledsager ville hun ikke ha.
- Jeg har en fantastisk datter som måtte bli selvstendig åtte år gammel, sa Eivor Øvrebø. - Hun var med meg på jobb til hun var fem, og forlangte å gå alene til barnehagen. Hun lagde middag til meg, for det kan jeg ikke. Jeg har fått barnebarn som er som moren, like sta og egen.
- Jeg lever singel og vil ikke ha noen andre inn i leiligheten min. Jeg orker ikke fordi jeg er så selvstendig. Det eneste måtte være en som kan lage mat, for der er jeg håpløs. Jeg var gift i fem år, men vi vokste i hver vår retning, og skilte lag for mange år siden. Jeg hoppet av mens det var sjanse for oss begge.
- Jeg har hatt kjærester oppover, men har en egen evne å dupere dem, og det er jo ikke spennende for dem. Derfor trives jeg alene. Når du har med unge mennesker å gjøre, gir det meg så mye at jeg kan bli tappet. Når jeg kommer hjem, orker ikke snakke med noen, jeg slenger beina på krakken og blir sittende i godstolen og ser på tv.
- Innimellom hadde det vært all right å være to, men jeg er for krevende. Jeg orker ikke krangle med folk. Vel, jeg krangler ikke, jeg sier bare fra.
Du høres komplisert ut?
- Jeg banner og kjefter og sverter på jobben, det innrømmer jeg. Jeg fører nok et tøft språk når jeg blir forbannet. Men når jeg er ferdig med den øvelsen, er jeg ferdig med den, og tenker ikke mer på det. Gidder ikke folk bidra, sier de at de skal ut med venninner, ja, da smeller jeg til. Det er nok en del umodenheten hos mange.
Eivor Øvrebøs foreldre er begge døde. - De fikk et godt liv, og det var helt all right for meg at de døde, sa hun. - Jeg har ikke deppet over det. Jeg er overbevist om at faren min sitter dere oppe et sted og følger med meg. Da jeg flyttet hjemmefra, sa han: Nå har du valgt å flytte, Eivor, du har valgt å klare deg selv. Ta deg i vare for Tigerstaden. Det er ingen selvfølge at du får hjelp. Da jeg først fikk problemer, måtte jeg ringe ham. Når må du ha pengene, spurte han ganske enkelt, i morgen? Da var virkelig pappa der.
- Pappa sa jeg: Du skal få tilbake med renter. Det fnøs han av. Men på ett år tilbakebetalte jeg tilbake med renter. Det satt langt inne å spørre ham, men det gikk bra til slutt.
- Jeg skravler mye, har leger som er venner, og har nok brukt dem som terapeuter uten at jeg har vært klar over. Men jeg har aldri søkt hjelp. Jeg klarer heller ikke å bli enig med meg selv om jeg tror på Gud eller ikke. Jeg ber fadervår hver jævla kveld. Det er innebygd i meg siden jeg var barn. Jeg må bare be den bønnen. Når jeg tar av med et fly ber jeg Fadervår, og når vi går ned, gjør jeg det samme. Jeg har alltid gjort det. Samtidig har jeg vanskelig for å tro når jeg ser hvilket helvete det er på jorden. Jeg flyr ikke kjerker eller bedehus ned. Jeg går der bare når jeg må. I en alder som min, er det som regel begravelser. Det er jo der vi havner alle sammen, er det ikke?.
- Hva slags ettermæle jeg vil ha? Jeg håper jeg ble respektert for det jeg sto for innen bransjen. Og hadde jeg bare en måned igjen å leve, ville jeg dratt til Australia, men det er så helvetes langt. Så det blir det vel ikke noe av…
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK