SKARNES I SØR-ODAL. Elias Akselsen har mottatt Kulturrådets ærespris 2022, på hele 600.000 kroner, en pris han ser på som en oppreising for hele romanifolket. - Som guttunge husker jeg bestefar lå for døden. Han var sønn av taterkongen Stor-Johan. Døren sto oppe og den yngste broren hans sang den vakre salmen Hjemlandsklokker, den vakreste sangen jeg noen sinne har hørt. Da den siste tonen stilnet, reiste bestefar hjem. 27. september 2023 fyller han 76 år.
KLIKKNNONSE VESTLIA RESORT
-----
MINNER OG MENNESKER. Elias Akselen har mottatt Kulturrådets ærespris 2022. Prisen har han fått fordi han er Norges fremste formidler av romanifolkets sangtradisjoner, ifølge Kulturrådet. Æresprisen er i følge Elias Akselsen en oppreising for hele romanifolket.
Prisen er på 600.000 kroner, i tillegg til en skulptur av billedhugger Elena Engelsen. Han har gitt ut tolv album, og har blitt nominert til Spellemannprisen tre ganger, senest for albumet Horta som kom i 2022.
Elias Marenius Akselsen kommer fra romanifolket, et folk kjent for sin sterke kultur og rike tradisjoner og ikke minst, musikalitet. Som første tater og predikant vant han i sin tid Spellemannprisen for samlingen ”Hjemlandsklokker”. – Jeg er en stolt tater, sa han, - og den stoltheten er jeg glad jeg kan dele med andre.
(Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
Akselsen tilhører den nasjonale minoriteten tater (romanifolket). Sammen med familien ble han utsatt for forfølgelse av myndigheter og kirken. Som tenåring dro han derfor til Sverige.
Her samarbeidet han også blant annet med trubadurene Cornelis Vreeswijk og Fred Åkerström.
Elias Akselsen er også engasjert som lekpredikant i Pinsebevegelsen, er oldebarn av Stor-Johan, grandnevø av Tater-Milla og far til artisten Veronica Akselsen.
Jeg synger taternes blues, fortalte Elias Akselsen meg da jeg besøkte ham på Skarnes. - I Sør-statene gikk treller og slaver ut på bomullsmarken. De overlevde ved å synge. Det samme har taterne alltid gjort. De hadde ingen som talte deres sak i Norge. Da ble det heller å synge, om hat og urettferdighet, om kjærlighet og lengsler. Taterne er et underkuet folk. De fikk en kald rygg av de fastboende. De ble forfulgt av øvrigheten. Derfor søkte de trøst og kjærlighet hos sine egne. Det var det trøst og samhold i fellesskapet og sangen.
HØR HER: Elias Akselsen og Stian Carstensen: Jørgen Hattemaker.
Elias Akselsens barndom var full av angst og usikkerhet. – Vi var det reisende folket, vi var bannlyst hvor vi enn kom, sa han, - og hjemmet vårt var ofte både stall og fjøs. Mamma tok ofte høyet og pakket det rundt oss. Var det sauer i fjøset, var det varmt og trygt. Dyrene var snille, de ville oss ikke noe vondt.
Det var mye som var skremmende for en liten gutt. Det var angivere over alt, vi kunne ikke stole på noen. Jeg var alltid redd. Jeg husker vi kom til en gammel stue, et nedlagt bruk som far fikk leid. For oss var det som et paradis. Vi flyttet ut av teltet og fikk tak over hodet, vann og ovn. Vi hadde bodd der i to måneder og lille julaften kom plutselig lensmannen, ordføreren, barnevernet og skolevesenet på døra.
HØR HER: Elias Akselsen synger Balladen om Fredrik Åkeson og den søte fröken Cecilia Lind.
Vi fikk to timer på oss til å flytte ut. Det var gått en underskriftskampanje i bygda, det skulle ikke være tatere på Øverby. De hadde med seg en liste med mange navn. Det var kald vinter med to meter dyp snø og 30 bitende kuldegrader. Alt vi eide fikk plass på en spark. Vi visste at det var en koie på Finnskogen. Der slo vi oss ned. Til vanlig bodde det tømmerhuggere der, men i jula var de hjemme hos familien. Det ble en jul med tak over hodet.
Plutselig fikk vi besøk av en svoger. Han hadde hørt at barnevernet var etter oss igjen. Da ble det stor ståhei. Jeg og mine seks søsken rømte. Den eldste var bare 18 år, vi satte kursen mot en tømmerhytte vi visste lå ved svenskegrensa. Jeg husker vi gikk i mange mil, vi gikk hele natten, syv unger på rømmen. Vi torde ikke gå på veiene, men holdt oss i skogen. Vi var dårlig kledd og frøs mye.
HØR HER: Elias Akselsen og Stian Carstensen og Jeg er på vandring gjennom livet.
Tenk deg situasjonen. Vi var hardt og brutalt skilt fra mor og far, det var mye redsel og gråt. Vi hadde verken mat eller vann. Men vi hadde ihvertfall ved i ovnen. Mor og far skulle komme etter, men de dukket ikke opp. Da skjønte vi at noe var galt. Da stjal jeg for første gang, mat fra tømmerkoia, både boksemat og proviant.
Politiet hadde arrestert mor og far og de truet med å holde dem som gissel til de fortalte hvor vi hadde satt kursen. Men de sa ikke noe. Etter syv dager slapp de dem ut. Den redselen vi kjente var ubeskrivelig. Hva gjør de med mor, med far? Vi var redd for at de skulle bli sterilisert og lobotomert. Vi hadde hørt de behandlet oss tatere på den måten.
Men plutselig sto de på døren og holdt rundt barna sine igjen. Det var en lykkelig dag.
HØR HER: Elias Akselsen og Stian Carstensen og O Helga Natt.
Om det har gjort meg bitter og hard?
Jeg gråt mange tårer, jeg tror jeg gråt meg til et bedre menneske. Til en forkjemper for de som er svake og undertrykte. De som er lengst nede på rangstigen. ”Den laveste skigarden er lettest å klyve over”, sa min far. Vi taterne har alltid vært nettopp den skigarden.
Jeg har gått på hele 28 skoler, fortsatte Elias Akselsen. - noen ganger bare 14 dager på hver. Vi var taterunger, skolens apekatter. Vi gikk annerledes kledd, snakket annerledes og ble lett et mobbeoffer. Lærerne var like onde som elevene. Vi var både snille, pene og pyntelige, men når andre gjorde noe galt, fikk vi alltid skylden. Vi ble satt i skammekroken til spott og spe. 14 år gammel kunne jeg verken lese eller skrive. Men vi var flinke med hendee og mange av oss lærte tidlig å lage takrenner. Selv dro jeg til Sverige så fort jeg var ferdig med skolen. Det var det forjettede landet. Her ble vi behandlet på lik linje med andre.
Jeg reiste for godt fra mor og far da jeg var 18 år. Jeg fikk meg førerkort og dro av sted. Jeg var ung og vill og fikk smaken på det søte livet. Jeg ble en rennesteinsunge og levde fra dag til dag. Men jeg hadde en styrke, jeg var musikalsk og hadde som mål å bli musiker - og kjent.
En dag tok en kvinne meg til side og sa: hva vil du gjøre med livet ditt, Elias? Hun hadde vært lektor på en musikkhøyskole og skjønte at jeg hadde et musikalsk talent.
HØR HER: Elias Akselsen og Lewi Bergerud og Stjerna som brenn.
Hun ville jeg skulle begynne å studere sang. Men for å komme inn på skolen krevde de bevis for at jeg hadde hatt nok skolegang. Men på de forskjellige skolene jeg hadde gått på, fant de meg ikke i arkivene. Jeg reiste til en av lærerne og ba om attest. Han husket meg igjen, jeg vart 16 år og gikk i 4. klasse på skolen hans. Han ønsket meg lykke til, men attest kunne han ikke gi meg, papirene til taterungene hadde de brent opp.
Det var et stort nederlag å ikke komme inn på musikkskolen. Gater og parker ble mitt hjem. Her sang jeg til mitt daglige brød. Heldigvis bevarte Gud meg fra sykdom og narkotika, selv om jeg var hard til å drikke.
Selv i i dag står det skilt på campingplasser at tatere ikke er velkomne. Men det går til seier, uansett. En gang skal alle stå innfor den allmektige dommer og da skal vi svare for hva vi har gjort for vår neste. Gud er taternes beste venn. Han har vernet dem mot farer og han har vært der når alle andre har sviktet.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK. PRIVATE BILDER.