OSLO. Nødhjelpslegenden Elias Berge i Kirkens Nødhjelp åpnet våre øyne for en brutalitet vi aldri hadde sett før. Han ble en nødhjelpslegende. Jeg møtte sønnen Bjørn Magnus Berge etter at han skrev boken om sin far, Biafra. Da Norge våknet. Den blodige urettferdigheten faren ble til del, slet utrolig hardt på en ”følsom hardhaus” som han.
STØTT: www.kirkensnodhjelp.no
MINNER OG MENNESKER. Bildene fra Biafrakrigen, av de utsultede barna, gikk rett inn i de norske hjem, og fikk et helt folk til å åpne pengepungen. Men innsatsen kostet. - På toppen av arbeidspresset ble det mye misunnelse, sjalusi og ondsinnede rykter, fortalte sønnen, Bjørn Magnus Berge. - Den blodige urettferdigheten ble til del, slet utrolig hardt på en ”følsom hardhaus” som han.
(Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
Far var full av vilje, pågangsmot og styrke, fortsatte Bjørn Magnus Berge som var presse- og kulturråd ved Den norske ambassaden i Stockholm. - Men det kostet, sa han. - Den ene dagen ble han hevet på en pidestall, den neste ble han beskyldt for å mele sin egen kake. Den ene dagen foreslo avisen Vårt Land at han skulle få Nobels fredspris, den neste ble han spyttet etter på gaten.
Elias Berge ble starten på Norge som en stor humanitær aktør. Han var generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, og hans navn er knyttet til den norske innsatsen under den forferdelige Biafrakrigen fra 1967 - 1970. For første gang ble folk mobilisert gjennom massemedia til å engasjere seg i en humanitær katastrofe. Det ble startskuddet for en ny måte å drive humanitært arbeid på, noe som blant annet resulterte i etableringen av Leger uten grenser.
Elias Berge åpnet nordmenns øyne for en brutalitet vi aldri hadde sett før. Bildene av de sultne barna gikk rett inn i stua. Han fremsto som det gode menneske uten andre hensikter enn å redde andre mennesker. – Før første gang fikk vi fattigdom og død, utsultede barn med oppblåste mager og tomme blikk, direkte inn i stua, sa Bjørn Magnus Berge. - Fars innstendige appeller om hjelp og de mange TV-reportasjene gjorde et voldsomt inntrykk. Selv den dag i dag snakkes det om ”Biafra-barn” når vi skal beskrive den dypeste nød, sult og elendighet.
Elias Berge var en uredd mann, han utsatte sine medarbeidere for livsfare. Han måtte arbeide tett med politiske eventyrere, krigens utbyttere og nødens profitører. Han levde sterkt. Han svettet i tropene, sov i jordhyttene, døgnvill og bekymret, ustanselig på reise. I neste øyeblikk var han kledd i dress på TV og ba inderlig det norske folk om mer penger.
Slike mennesker får ikke gå i fred, og til slutt gikk det galt. Ryktene kom, mange unte ham ikke suksess. Ryktene om et utsvevende luksusliv tok knekken på ham. Han var ikke forberedt på at noen skulle angripe hans personlige moral. Han ble slått ut, selv om få trodde på ryktene som ble slått stort opp i avisene.
- Han klappet sammen under et møte i Geneve, fortalte Bjørn Magnus Berge. - Han møtte ikke den berømte ”lettveggen”, men selve murveggen. I Geneve fikk han første gang hvem som hadde stått bak skittkasting og rykeflommen. Han utdypet aldri det overfor verken kolleger eller venner, han ville helst at det skulle være en vel bevart hemmelighet. Han ble lagt inn på psykiatrisk avdeling, diagnosen var kort og godt at han var psykisk og fysisk nedslitt.
Jeg tenker ofte på det arbeidspresset han led under. Han pleide å si; ”I storsildsesongen driver fiskeren døgnet rundt, skulle vi da ikke stå på natt og dag for å berge mennesker i nød?” Han holdt ut i sju år som generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, men jeg tror det egentlig bare var et tidsspørsmål før han ville bryte sammen. Jeg tenker også på det han forsaket av familieliv og det han mistet av kontakt med egne barn under oppveksten. Og jeg tenker på misunnelse, sjalusi og ondsinnede rykter som han fikk på toppen av arbeidspresset. Den blodige urettferdigheten han her ble til del, slet nok utrolig hardt på en ”følsom hardhaus” som han.
- Første gang jeg oppdaget din fars sosiale engasjement må ha vært Biafra, fortsatte Bjørn Magnus Berge. - Jeg var en ung liten gutt, men jeg forstod at noe alvorlig var på ferde. Biafra ble den første store og ufattelige sultekatastrofen som kom inn i våre TV-stuer. Jeg husker jeg så far ofte på TV. I perioder ble sagt at han var et like fast innslag i Dagsrevysendingen som værmeldingen.”
Elias Berge gråt mange tårer. Engasjementet kostet enormt.
- Jeg tror det i utgangspunktet er svært belastende å være en svært kjent person, fortalte Bjørn Magnus Berge. - Det å aldri skulle kunne bli borte i vrimmelen av mennesker, men hele tiden bli gjenkjent og iakttatt. I tillegg tok han store sjanser da han var med å få i gang luftbroen til Biafra. Kirkens Nødhjelp var på denne tiden en relativt ukjent organisasjon med kun tre ansatte. Nå skulle de ta fatt på et prosjekt som ingen andre våget å tenke. De skulle forsøke å redde millioner av mennesker som verden hadde avskrevet. De skulle bli rebeller og trosse internasjonal lov og rett for å redde flest mulig i et land de færreste i Norge på den tiden ante eksisterte. Og alt måtte improviseres. Dette var lenge før man fikk store bevilgninger over statsbudsjettet for å drive bistand og nødhjelpsarbeid.
- Siden skulle Biafra snu opp ned på denne situasjonen. Biafra ble faktisk starten på fremveksten av Norge som en stor internasjonal humanitær aktør. Men nok om det, det var nødhjelp på krita. Og han måtte personlig samle inn tusenvis av kroner hver eneste dag for å finansiere hjelpearbeidet. Det var ingen tid å miste. Det er klart at dette ble et kolossalt nervepress. Han kunne og måtte ikke feile. Hans oppgave var intet mindre enn å mobilisere det norske folk til å åpne lommebøkene og å gi så det monnet. Riksdekkende fjernsyn hadde nettopp blitt innført i Norge og dette medium skulle bli til enorm hjelp. Gjennom blant annet
- Erik Byes fjernsynsreportasjer og de mange intervjuer far ga, ble folket vekket. Og i møte med dette grufulle marerittet som Biafra var, ble det satt i gang utallige innsamlinger og aksjoner over hele landet. Vi har aldri sett noe lignende siden. Det er klart at dette presset satte sine spor. På den annen side lykkes han og enden på visa ble realiseringen av en av de største humanitære operasjoner siden Den andre verdenskrig. Jeg tror dette igjen ga han en vitamininnsprøytning og drev han på videre. Men at det var tøft, er det ingen tvil om.
Vi barn mistet vår identitet, skrev Bjørn Magnus Berge i sin bok om faren ”Biafra. Da Norge våknet”.
- Vi var aldri Margaret, Elise, Gisle og Bjørn, men alltid ”sønn eller datter av Elias Berge”, fortalte han. - Slik så omgivelsene – venner, skolekamerater og andre - på oss. Vi ble alltid møtt på denne måten, slik sett var vi ikke enkeltmennesker med en egen identitet og personlighet. Vi var på en måte stedfortredere for vår far, og vi ble alltid bedømt og målt etter dette. Det er kanskje vanskelig å forstå, men jeg tror vi alle fire følte dette vanskelig og belastende.
Far var jo stadig på farten, fortsatte han. - Hele tiden ute og reiste. Han gikk konstant med pass og reisesjekker på innerlomma. På kontoret stod kofferten pakket og klar. Mange ganger dro han hjemmefra og sa at han skulle på kontoret, men så kom han ikke hjem på mange dager eller uker i slengen. Det var klart at det var spesielt når han endelig en gang var hjemme, og jeg som en liten gutt på bare 6-7 år kunne krabbe opp på fanget hans. Vi kunne kanskje leke litt, eller han kunne fortelle litt om hva han hadde opplevd. Og det var sterke inntrykk. Enkelte ganger våknet han om natten og bare gråt.
Bjørn Magnus Berge har skrevet bok om sin far: ”Biafra. Da Norge våknet. Elias Berge og Kirkens nødhjelp”. Press forlag 2005.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK. FOTO: KIRKENS NØDHJELP. - WWW.KIRKENSNODHJELP.NO.