OSLO. Skuespiller Elsa Lystad er død. Hun ble 93 år gammel. Elsa Lystad var ustoppelig i sin komikergjerning. Det fulgte latter og varme smil hvor hun opptrådde. Hun var den absurde komikkens ukronede dronning. Elsa Lystad trakk seg tilbake fra scene- og filmlivet for flere år siden, etter hun ble rammet av demens.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
MINNER OG MENNESKER. – Min mor sovnet stille inn i går kveld, bekrefter sønnen Hallvard Szemes overfor NRK, som omtalte dødsfallet først.
Lystad var med i over 60 norske filmer, hun har hatt 160 hovedroller på scenen og deltatt i et utall TV-produksjoner.
Hun startet karrieren ved Falkbergets Teater i 1957 med rollen som Laura Isaken i «Bør Børson jr.». Det store gjennombruddet kom i 1965 da hun sammen med blant andre Rolv Wesenlund og Harald Heide Steen jr. startet revyteatret Lysthuset i Oslo.
Jeg møtte Elsa Lystad for en ti års tid siden. Et kort intervju ble til en lang samtale om liv og død, om mamma og ektemann, om karriere og latter og mye livsglede.
SE HER: Elsa Lystad og Rolf Just Nilsen
Ti år gammel debuterte Elsa Lystad på en basar til inntekt for Finland, til innkjøp av utstyr til Vinterkrigen. Siden har hun fått hele Norge til å le og juble. Jeg er henne evig takknemlig for glade høytidsstunder. Her er mitt møte med henne for noen år siden.
Elsa Lystads mor, Thora, var skilt, vaskekone og eneforsørger for to barn. Ikke hadde de bad, og isende kalt var det i det lille krypinnet i Nordahl Bruns gate. Noe hun forteller varmt og inderlig om i boken Hva er det med meg? som kom ut for flere år siden. Det var ikke bare en bok om hennes liv, den som sto i fokus var moren Thora.
- Hjemme ble mor et samlingspunkt for mine venninner, fortalte hun. - Når hun kom hjem på ettermiddagen, var hun litt av et trekkplaster, selv om vi bodde trangt. Om kvelden var det viktig at mamma skulle spå. Mine venninner var mer opptatt av gutter enn meg, og mor måtte svare på spørsmålet: Er han begeistret for meg? Når mor var blitt informert av meg på forhånd, fikk hun gjerne rett. Etterpå spådde hun i kaffegrut. Da så hun brev og penger og lange reiser, og kvelden gikk med til å fantasere.
SE HER: Elsa Lystad og Trond Vigg Torgersen.
Mor kunne tre grep på gitaren. På repertoaret sto det en mengde åndelige viser, og like mange skillingsviser. - Jeg har en bok hvor hun har skrevet ned de sørgelige sangene, I en seng på hospitalet og Da slipper de å kalle meg for Tullingen mer.
Ti år gammel debuterte Elsa Lystad på en basar til inntekt for Finland, til innkjøp av utstyr til Vinterkrigen. Høytidelig deklamerte hun et gripende dikt som het Bønnens himmelstige. - Det hadde femten vers og vanligvis kunne jeg ikke greie å lære så mye som et salmevers utenat, forteller hun. - Men dette diktet grep meg, for det handlet om dem som var gått foran oss til Gud, de bad for de gjenværende på jorden. Jeg lærte versene på et øyeblikk. Nå er de dessverre glemt.
KLIKKANNONSE VÆRTSHUSET BÆRUMS VERK
Elsa Lystad er en av våre mest folkekjære artister. Det følger latter og varme smil hvor hun enn opptrer. Det er de humoristiske tekstene, med et alvorlig innhold, som står hennes hjerte nærmest. Det handler respekt og kjærlighet til de hun møter på sin vei, mente hun.
SE HER: Elsa Lystad i Fredriksson Fabrikk, episode 2: Brudekjolen.
- De tror det å være morsom er så enkelt, sier hun. - Men det er lettere å få folk til å gråte litt enn å få dem til å le. Selvfølgelig er det veldig lett å få folk til å le hvis du frir til de verste instinkter og kiler dem på de stedene som du vet er helt opplagte, men jeg mener ikke den latteren, jeg mener den virkelige latteren, den store, befriende, frydefulle latter. Den gjør ikke andre til latter, den er bare dypt forankret i en fryd over en situasjon, at man kjenner menneskene. En god revyfremstilling bunner vel rett og slett på en kjærlighet til mennesker, man bør kunne mer enn å foredra en tekst, om den er aldri så god.
Elsa Lystad levde et langt og lykkelige ekteskap med ungareren Arpad Szemes, som døde i 1998. Han kom til Norge som flyktning fra Ungarn fordi faren hadde vært general under krigen. De fikk tre barn sammen. I tillegg var hun velsignet med fem barnebarn.
SE HER: Elsa Lystad og Rolv Fleksnes Wesenlund.
- Jeg var ikke for ung da jeg giftet meg, fortalte hun, - jeg hadde ikke sånn giftetrang som mange av mine venninner hadde. De ville alltid skaffe seg hjem, så tidlig som mulig. Men jeg ville være barn lenge og oppleve mange ting.
Å være gift med et menneske full av humor er ikke alltid så enkelt.
- Jeg kunne være ganske vanskelig i humøret når jeg ikke fikk til ting, og det kunne gå ut over de rundt meg, fortalte hun. - Men jeg har alltid kunnet be om unnskyldning til barna fra de var små, og tilstå at jeg hadde vært urettferdig, men det kom av at jeg gruet meg til generalprøven og var veldig redd. Det forsto barna.
SE HER: Elsa Lystad og Kirsti Sparboe.
- Min mann og jeg hadde ulikt temperament, jeg er utadvendt og han var det ikke. Men vi hadde mye felles, sansen for lesning, vi hadde alltid en bok for hånden, vi hadde sans for humor og interesse for teateret hvor han var inspisient og jeg skuespiller. Et felles trekk var det kirkelige.
KLIKKANNONSE VI OVER 60.
- Arpas og jeg giftet oss i den katolske kirken og barna ble oppdratt i den katolske troen. Etter en del år oppdaget jeg at jeg følte meg veldig alene når de gikk til nattverd. Da jeg følte meg moden til det, konverterte jeg. I messen følte jeg at jeg fikk skylt litt av meg, litt av dette daglige som blir så trivielt og plager oss, gjøremål og regninger og mas.
Elsa Lystad har har stått på hele livet, både på og utenfor Scenen. Men sansen for hammer og sag har hun ikke. - Jeg er ingen handykvinne. Jeg kan ikke slå i en spiker en gang. Hvor er hammeren, husker jeg at jeg sa til mannen min. Nei, nei, ropte han. Den beste måten å få en mann i arbeid er å spørre etter verktøyet hans.
SE HER: Elsa Lystad og Arve Opsahl.
Men humor har hun som en tyveåring. Det bobler over til tider. Og det er ikke hva som helst hun ler av.
- Jeg ler ikke av det som det er meningen jeg skal le av, sa hun. - Jeg ler bare av det andre ikke synes er noen vits å le av. Forsnakkelser, for eksempel, eller når det skjer noe overraskende og uforutsett. Barna mine har den samme humoren, de ler mest av seg selv. Jeg baker ofte bløtkake som er mislykket, med masse krem og denne dumme pynten på toppen. Og ikke sjelden flyter kaken i fløte. Har du sugerør? var det en av dem som spurte. Først brast jeg i gråt, men så lo jeg. Jeg kan ikke bake brød, heller. Jeg synes synd på folk som ikke har selvironi. Det sunneste i livet er å le - av seg selv. Jeg har alltid noe å boble over av, selv i begravelser hender det jeg må holde tilbake latteren.
Når jeg legger meg om kvelden takker jeg for at jeg er så heldig at jeg bor i Norge. Jeg vet hvordan en flyktning kan oppleve det å komme til landet vårt. Vi må vise følelser for de som skiller seg ut. Mennesker i nød kan man ikke le av, men heller sette stor pris på de som har en ny historie å fortelle.
Elsa Lystad er alene, men hun er ikke helt alene. Min avdøde mor er med meg i det daglige livet. Det samme er Arpad. Nå skulle du ha hjulpet meg, sier jeg når det oppstår et problem. De fleste tror at jeg bare ler. Men jeg har også lett for å gråte. Når jeg opplever på ting som overrasker meg, eller møter igjen mennesker det er lenge siden jeg har sett, blir jeg ofte overmannet av følelser. Gjensyn har ofte tårer med seg. Jeg kan bli veldig opprørt og overveldet av følelser når jeg opplever urettferdighet.
All gråt er sunt. Vi mennesker gråter alt for lite. Mor kunne ikke gråte. De få gangene jeg hørte henne gråte, låt det forferdelig. I min oppvekst skulle vi ikke være redd eller lei oss.
Jeg er utrolig takknemlig over å være elsket. Spesielt av barnebarn, det er sant at de er desserten i livet. Jeg gleder meg hver gang de skal komme på besøk. De er fremdeles unge, men jeg vil leve så lenge at jeg kan få oppleve betroelsene deres.
Jeg opplever at både unge og gamle mennesker smiler til meg på gaten. Da gir de meg en stor gave, det gjør livet så mye lettere. Er jeg trist en dag, og synes virkelig synd på meg selv, går jeg ut på gata og møter mennesker som smiler og ler til meg. Da blir jeg så takknemlig at det bobler i meg.
- For jeg trodde at nå Elsa, nå er du glemt. Men så fikk jeg en dag en telefon fra en ung gutt. Jeg er blodfan av deg sa han, og kammeraten ropte ved siden av: det er jeg, også.
Hvorfor har jeg holdt så lenge, spør jeg meg selv. Det er fordi jeg har det så godt med meg selv, svarer jeg. Jeg har en sterk psyke, jeg liker å jobbe og jeg kan yrket mitt. Jeg skal jobbe til the bitter end, så lenge jeg er intakt. Jeg har fremdeles masse å by på. Jeg har fantasi, jeg er levende og jeg bryr meg. Arbeid er livet mitt. Hvis jeg ikke arbeider blir jeg rastløs.
Jeg er derfor ingen pensjonist, jeg er en underholder. Jeg er 80 år, jeg har beholdt den gode helsen og kondisjonen. Men det er ikke nok. Jeg må fylles opp, jeg vil ha mer å gjøre.
TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: ØYVIND RISVIK OG PRIVAT.