OSLO. - Han snakket om de små tingene i livet, om de små kjærtegnene mot kinnet, om barnegråten, om det vi har så lett for å glemme. Som en bestefar fra sin tid var han flink med kjærtegn. Her er mitt møte med Erik Byes barnebarn, Ragnhild E. Bye Lütken.
KLIKKANNONSE VI OVER 60.
-----
MINNER OG MENNESKER. Jeg var 28 år da morfaren, Erik Bye, gikk bort. - Vi visste det ville komme, for han hadde vært syk et års tid, sier Ragnhild E. Bye Lütken. - Jeg bodde i Kristiansand da mamma ringte og sa jeg måtte komme til Oslo. Da jeg kom hjem var morfar fremdeles på sykehuset. Han tok hver og en av oss for seg og sa farvel: Takk for at jeg har fått lov til å kjenne dere, sa han. - Vi trodde han skulle dø dagen etter, men han holdt ut tre uker til før det var over.
(Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
Ragnhild sang morfars vakre dikt Blå salme i begravelsen. Bisettelsen fant sted i 2004, i Trefoldighetskirken, med konge og regjeringsmedlemmer til stede. - Jeg husker jeg trodde jeg skulle stå på galleriet og synge, men så måtte jeg foran alle. Jeg er ingen troende, men akkurat der og da følte jeg at morfar sto ved siden av meg.
Ragnhild E. Bye Lütken ble rammet av hjerneslag for flere år siden. Hun kunne knapt si et ord. I dag trekker hun bare litt på det ene benet. – Jeg kommer aldri til å bli den jeg en gang var, sa hun - Jeg har fått en hjerneskade, og det er noe jeg må leve med.
- Jeg tror morfar ville vært fornøyd med det jeg gjorde for å bli «frisk» igjen, sa hun. - Jeg hadde afasi, og fant ikke de rette ordene. I det jeg ble rullet ut av sykehuset etter en alvorlig prat med legen, holdt jeg armen i været som for å si: Dette skal jeg klare! Jeg husker ikke dette selv, men denne enkle lille handlingen synes familien var sterk.
- Rausheten og omtanke for andre mennesker er noe hun har lært av morfar Erik Bye.
- Morfar hadde en god og fattet kone i Tove, fortsatte Ragnhild, - han trengte henne på alle mulige måter. Begge var veldig flotte besteforeldre, men det var hun som holdt styr på familien. Hadde det vært sånn at hun hadde gått bort først, vet jeg ikke hvordan han hadde klart seg.
Ofte får Ragnhild replikken: Så kult at Erik Bye var din bestefar. - Han styrke var den enorme nysgjerrigheten for mennesker. Han var tolerant overfor alle. De som var med i programmene hans, dro han med seg hjem. Josephine Baker og Danny Kaye kunne godt være i stuen hans, og spesielt min mor og hennes søsken fikk møte en rekke eksotiske menneskene.
- Mine søsken og jeg fikk vår toleranse av både ham og våre foreldre. Jeg husker morfar tok med seg psykisk utviklingshemmede ungdom fra Ragna Ringdals i programmene sine, sa hun. - Den rausheten håper jeg at jeg har tatt med meg i livet. Morfar lærte meg at det gikk an å være annerledes.
Ragnhild E. Bye Lütken har aldri vært flau over at Erik Bye var morfaren hennes. - Men det er ikke det første jeg opplyser om når jeg møter noen, jeg vil jo at de først skal bli kjent med meg som den jeg er. Etter hvert kan det hende at jeg forteller om morfar. Da sier de: Det er kult!
- Jeg finner igjen morfars musikalitet i meg, det er en egenskap hele familien har, men er litt mer fremtredende hos oss som har valgt den veien. Jeg er utdannet klassisk sanger, spiller piano, bratsj og fiolin og synger i Schola Cantorum og Oslo Domkor. Den veien valgte jo aldri han. Men han lagde de flotteste sanger og formidlet dem på en helt unik måte.
Som programleder ville morfar gi plass til dem som var sammen med ham. Han likte ikke at lyset ble satt på ham selv. Han dyttet frem andre. Nå er det vel helt motsatt, nå vil programlederne selv være berømt.
Erik Bye var en kompleks mann. Når han var på scenen opplevde han energi fra publikum. - Han kunne være forkjølet og kjempesliten, men nå han kom ut på scenen lyste hele ham opp, sa Ragnhild.
På hytta på Søndre Langåra utenfor Oslo, i privat sammenheng, var han litt til og fra. - Han satt på verandaen og ville ha fred, fortalte hun. – Han hadde fått nok av å prate med folk, han måtte på en måte hente seg inn igjen. Samtidig kunne vi sette oss ved siden av ham og spille hver vår kabal. Da var han helt til stede. Det syntes jeg var en fin egenskap.
Ragnhild E. Bye Lütken synger ofte Erik Bye-viser. - Det er noe jeg kan, sa hun, - det har jeg har gjort hele livet. Jeg gjør det med stor respekt, og synger sånn som det er naturlig for meg, og jeg har fått høre at jeg synger dem fint.
- Han snakket om de små tingene i livet, om de små kjærtegnene mot kinnet, om barnegråten, om det vi har så lett for å glemme.
- Som en bestefar fra sin tid var han flink med kjærtegn, fortsatte hun. - Dagens fedre er nok flinkere til å være mer fysisk enn ham. Men han var stor, og hadde like store bamseklemmer. Det holdt for oss.
Morfar var ikke alltid utadvendt, han var fornøyd med å sitte ned og være stille, og gjorde lite ut av seg i familiesammenhenger. Andre tok seg av den saken.
- Han var så kunnskapsrik. Vi kunne spørre om en liten ting og fikk tyve minutters monolog tilbake. Vi tenkte: nå begynner han igjen, men vi oppdaget at hans fortellerevne var en enorm gave.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.