DRAMMEN. For vel 45 år siden bestemte jeg meg for å bli journalist i stedet for jernbanekonduktør, som min far ønsket. Jeg fikk jobb i Drammens Tidende. En av de første oppgavene var å anmelde bysbarnet Erland Kiøsteruds litterære debut og foretok i samme åndedrag en reise til Oslo for et intervju. Både anmeldelser og intervjuet kom skeivt ut…
MINNER OG MENNESKER. Forfatteren Erland Kiøsterud vokser opp på Strøtvet i Drammen. Han er født inn i et industriborgerskap etablert på 1800-tallet og i en slekt med lange tradisjoner. Det er en verden som han tidlig må lære seg å mestre. Men samtidig vekkes en nagende frihetslengsel, og en sterk trang til å bryte med det livet som er bestemt for ham og med den historien han er en del av.
Han skriver i årets bok Fire norske sanger om sin egen oppvekst: "Der står han i barndomshjemmet sitt under portrettet som ble malt av ham som tiåring til farens førtiårsdag. Han må være elleve eller tolv år. Han har gjort noe galt, men han husker ikke hva det er han har gjort. Hans far står i mørk dress foran ham og spør ham: Hvem er du?
Erland vet svaret, han har det samme navnet som mannen som står foran ham, som har det samme navnet som alle mennene med og uten parykk som stirrer på ham fra maleriene i besteforeldrenes spisestue, han tilhører den lange nedadgående rekken av menn med samme navn. Den som bærer det navnet, må ikke gjøre noe galt."
Og forlaget Oktober skriver: Med "Fire norske sanger" har Erland Kiøsterud skrevet en personlig og original roman, som både er et stykke selvbiografi og en beretning som gjør et stort sveip gjennom tid og rom.
Elvedalens økohistorie fra istiden flettes sammen med familiehistorie gjennom 400 år og den personlige historien til hovedpersonen Erland, alt gjennomlevd som i én og samme natt og betraktet fra naturen, den som lever, dør og stadig omdanner seg selv.
Mitt første møte med Erland Kiøsterud var på den tiden vi forsøkte å komme oss gjennom det vi den gang kalte Gymnaset. Det var vel i 1974 eller deromkring. Først kuppet han russestyret på gymnaset i Drammen. Skipsredersønnen kom feiende inn i rommet og sa: formannsjobben er min, og den utvalgte måtte bøye hodet i ydmykelse og tusle ut.
Så skrev han en knøttliten roman på Forlaget for alle som het Sår som aldri gror før han i 1977 kom med sin debutroman, Jord.
Da fikk jeg min første bok til anmeldelse i Drammens Tidende og spetakkelet satte i gang. Boken var et jordskjelv av en roman, så annerledes og utagerende at jeg reint mistet pusten. Om den unge mannen Jor som hadde et holdepunkt i tilværelsen, stoffmisbrukeren og prostituerte og kompisen Morgan som førte ham ned i «fordervelsens hav» som Bjørn Eidsvåg kaller det. Det var redsel og svik og det som verre var, og som til slutt endte med et uhyggelig drap.
Allerede her burde jeg kanskje ha hoppet av boken, men det var noe fascinerende ved denne romanen som ikke fikk meg til å stoppe å lese. I tillegg var det mange henvisninger til Drammen, at jeg måtte fortsette, alt fra Rockehjulet i Mjøndalen til Drammenselvis. Det svingte fra narkotikahelvetets ytterste nød via sarkasme og bitterhet for til slutt å ende i et skrik etter mening: Jeg vil leve, gå i fusjon med livet, være livet selv. Jeg skal leve.
Selvfølgelig, Erland Kiøsteruds ordbruk kunne sjokkere den mest hardhudete. Han bannet noe så inn i helvete mye, som ikke var så enkelt å takle for en som var vokst opp på bedehuset, til de beskrivelsene leserne kunne katalogisere som noe C.J. Hambro i sin tid kalte «grådig syslen med kjønnsorganer»
Men på tross av det. Erland Kiøsteruds bok var bedre enn de fleste jeg den gangen kunne huske jeg hadde lest på lenge. Og her fanget Gyldendal forlag opp min jubel og siterte meg med store bokstaver: Det er marg i boken. Det er en voksen kraft over den frodige menneskeskildringen. Leserne suges med i deres stormvirvler av hendinger. Det er vilje til stede – og den vil føre ham langt.
Tiden var inne for et intervju med Erland Kiøsterud. Jeg tok toget til Oslo og leitet meg frem til hybelen hans. Til et typisk forfatterrede med bøker, manuskriptutkast, plater og vinflasker i skjønn forening. Jeg måtte passe på hvor jeg satte foten, for det var det meste var samlet. Han inviterte på aspargessuppe med fersk loff. Og intervjuet ble originalt nok, foretatt oppe i et badekar, uten vann heldigvis. Det ble en interessant samtale ut av det. Hvor jeg spurte: Det du beskriver kan virke direkte provoserende. Behøver man å være så grotesk og brutal i sine beskrivelser?
Hvorav Erland Kiøsterud svarte: sprog og innhold i en roman kan virke tildekkende eller avslørende. For meg er det viktig å nå ned til margen av virkeligheten for i det hele tatt å kunne se den. Ser man, har man også muligheten til å forandre. I bunn og grunn er jeg i besittelse av en lengsel etter det sanne og de skjønne. Selv om virkeligheten er grotesk og brutal, så opplever jeg en skjønnhet ved det. Det jeg ser er lidelse og lidelsen er sann, den lyver ikke
Om jeg forsto hva han mente? Det var jeg jammen meg ikke sikker på. Det ble en stillhet i rommet. Jeg følte likevel at vi hadde rørt ved noe av det grunnleggende i menneskesinnet. På veggen hang et maleri av Georg Rouauelt, et Kristusportrett så uutgrunnelig ut i rommet. Lidelse? Angst? Følsomhet?
Jeg gjorde et litt halvhjertet forsøk på å være filosofisk, og spurte: Noe av det jeg opplever som det fine og særegne i boken din er at du går så bær opp til skikkelsene. Det blir studier i følsomhet. Jeg ser det indre mennesket tre frem av sidene. Det virker selvopptatt?
Men Erland Kiøsterud hang seg ikke på filosofispørsmålet mitt: Det er klart det er mange selvopplevde elementer tilstede. Men si ikke det er selvopptatt, sa han.
Men hva med miljøpåvirkning, da?
Jeg avskyr borgerskapet, var det kontante svaret. – med det mener jeg ball den smålighet, forfengelighet og selvgodhet vi alle mer eller mindre er besittelse av. Mange av de verdier jeg er blitt påtvunget opp gjennom åene er blitt offer for en sterk revurdering. Men kom ikke å si at det er mennesker rundt meg med stor personlighet. Bare for å nevne mine foreldre. De lærte meg tidlig å ta påvirkninger opp til vurdering. De lærte meg kort og godt evnen til å være meg selv. Noen ord av Finn Carling passer bra. Om jeg ikke husker feil, er det noe om at den eneste mulighet for ikke å bli hakket til blods i egen hånd, er å la fuglen fly. Jeg er heldigvis aldri blitt bundet.
Så gikk jeg på en litterær landmine. Jeg anmeldte Erland Kiøsteruds bok "Sett at jeg gikk baklengs inn i synsranden". Tittelen på anmeldelsen var: «Trekk deg ut av din litterære blindgate». Hvor Drammens tidende fikk den overskriften fra, er jeg usikker på. Men den kom nå en gang på trykk.
Jeg avsluttet anmeldelsen slik: Erland Kiøsterud har kommet til sin tredje bok på sin litterære løpebane. Jeg kan ikke fordra å være for negativ. Men jeg kan heller ikke annet enn si at boken er et påbegynt litterært feilskjær. Ikke kommet så langt på vei, men såpass at Kiøsterud er kommet til en skillevei og bør stanse opp og tenke seg om
Dagen etter kom Erland Kiøsterud med et rasende tilsvar i Drammens Tidende med tittelen «Finnes ikke blindgater – glattis er det nok av». Hadde jeg vært hårsår hadde jeg droppet journalistambisjonene og tatt jobb på jernbanen i stedet.
Og jeg tror fordundre meg Erland Kiøsterud hadde rett da han avsluttet artikkelen sin med denne kanonaden: "Å be en forfatter, hvis jobb det er å tenke seg om, om å tenke seg om, kan være greit nok. Men da må anmelderen virkelig ha tenkt seg om! Romanens konkrete og litterære innhold tør jeg ikke gå inn på…, skriver Risvik, og feller i samme åndedrag suverene dommer hånd i hånd med krasse krav uten å gi en eneste begrunnelse for dem! Selv ikke et skrullete leserbrev vill ha sluppet gjennom avisens spalter uten dekning for påstandene.
Tenk om juryene her i landet skulle kunne avsi dommer og skulle avsi dommer og stille betingelser uten å begrunne dem? Nei, Risvik, forstår du ikke en bok, så får du heller la være å skrive om den, eller si det som det er, at du ikke forstår den. Men kall ikke noe for «litterært feilskjær» når du selv ligger på glattisen og kaver, milevis fra mål. Da er det bedre at du reiser deg og selv tenker deg litt om før du rusler videre".
Heldigvis sto jeg han av, nordlandsrøtter som jeg har.
ERLAND KIØSTERUD
Sår som aldri gror (1973)
Forlaget for flere
Arbeider seg som sekstenåring på båt over til USA, for så å krysse kontinentet. Første bok, "Sår som aldri gror" ble skrevet på gymnasiet. Forfatterskapet kan sies å være preget av eksistensielle og etiske problemstillinger. Erland Kiøsterud er fra Drammen.
Sår som aldri gror er en liten debutroman som avsluttes med litt poesi.
ET DIKT
det er alltid en morgen
glassvatten klør
vi fant en vindussprosse
på skraphaugen
kledde av oss
for å beundre utsikten
men så ingen ting
blant bøkene
fant vi en bok:
ruteknusere
nøtteskrikeren sang
da vi gikk og la oss
på et leie
denne gangen
papplater
på togperrongen
ånden vår
frøs
ringen
var kald
hengte sprosser på en knagg
TEKST: ØYVIND RISVIK.