ERLING JOHANSEN: Min sterke tro på annerledes-menneskene

- Helt fra jeg var barn var jeg interessert i mennesker som var innovative, jeg har vel hatt en åpenhet for outsiderne.  Og utfordringer har aldri skremt meg, snarere tvert imot. - De har vært en enorm berikelse i livet.

KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT

-----

Bildetekst: Hariton Pushwagner og Erling Johansen. Foto: Freddy Larsen.

Han har et brennende engasjement for annerledesmenneskene, enten det er psykisk utviklingshemmede i Sound of Happiness i Kristiansand eller Dissimilis eller de avdøde personlighetene, forfatteren Axel Jensens og som kunstneren Hariton Pushwagners venn og hjelper.

Det er vanskelig å intervjue noen man kjenner. Vi var begge to engasjert i Dissimilis for noen år siden, Han som styreformann, jeg i informasjonen. At Erling Johansen er en av våre fremste didjeridoo-musikerer, kom som en overraskelse. I ungdommen trente han på støvsugeren, en Nilfisk, for å bli en dyktig didjeridooer. Det hender fremdeles at når noe skal feires, så kommer de drassende med en støvsuger. Han liker klangen på en didjeridoo, det er en lavfrekvens som treffer. Det er nesten en slags terapi for ham.

Bildetekst.Hariton Pushwagners tegning av Erling Johansen.

Mange andre annerledesmennesker har krysset Erling Johansens vei. Andreas Hall Torgersen i Sound of Happiness er et av dem. Han er med i en musikkgruppe med funksjonshemmede mennesker med funksjonsnedsettelser og har Williams syndrom, som det heter det på fagspråket, eller «Alvesyke» som det kalles på godt norsk.

Andre av Erlings gode venner var forfatteren Axel Jensen, som levde mange år med sykdommen ALS, og Hariton Pushwagner. Hans omflakkende og mangfoldige liv var preget av tungt rusmisbruk

Bildetekst: Nok en Hariton Pushwagner-tegning av Erling Johansen.

Hva har disse møtene med annerledes-menneskene gjort med Erling Johansen?

- Det er klart det var en dybde i det hele som virkelig blåste soten av pluggene. Mange av de sterkeste møtene skjedde midt på 90-tallet og det skjedde en intens åndelig oppvåkning hos meg.

- Det var en spesiell tid, jeg bodde mye ute under åpen himmel, hvor jeg fikk dypere kontakt med både meg selv og andre mennesker, på mange naturlige og fine måter. Her fikk jeg også åpnet sinnet for det mangfoldige og storslåtte i naturen og universet.

Bildetekst: Erling Johansen og Hariton Pushwagner.

Gjennom musikken, litteraturen og samfunnsengasjementet kom Erling Johansen i kontakt med forfatteren Axel Jensen. I flere år var han forfatterens pleier og sekretær. De skrev bøker sammen, og Erling arrangerte huskonserter, samtaler og andre sammenkomster da Axel ble lenket til rullestol og etterhvert sengeliggende.

Han er honorær konsul for Latvia og er godt i gang med en bok om Latvias historie, kultur og mytologi, et arbeid han og Axel Jensen startet sammen.

Bildetekst: Møtene med Axel Jensen var helt spesielle. Erling Johansen Thorvald Stoltenberg og Axel Jensen.

- Axel Jensen kom seilende ned til Sørlandet med skuta Shanti Devi sammen med kona Pratibha og skulle egentlig til slippen i Ny Hellesund. Men det var noe surr med bestillingen. De måtte derfor overvintre, og endte opp inne i Ålefjærfjorden. Under en høytlesning på Sting i Stavanger merket Axel noen ubehagelige skjelvinger. Han fikk raskt kontakt med lege, som skjønte at dette var alvorlig greier. Han led av den raskt nedbrytende sykdommen ALS.

Bildetekst: Erling Johansen spiller didjeridooer ved Axel Jensens begravelse.

- Vi ble venner først etter at han fikk diagnosen, forteller Erling Johansen, så jeg var med på hele hans livsreisen etter at sykdommen meldte seg. Det var sterkt å være tett på en såpass reflektert og skarp og interessant fyr, med et helt spesielt nettverk rundt seg. Jeg skrev en del av tekstene hans og ledet etter hvert støttegruppen, og der var det mange slags folk, Salman Rushdie og Leonard Cohen, Terje Rød Larsen og Thorvald Stoltenberg.

- Vi holdt på så lenge hodet til Axel funket, og det var egentlig mer enn ti år, omtrent helt til han trakk sitt siste pust. Utrolig nok hadde han sine mest produktive år lenket til sykeseng og rullestol, godt hjulpet av venner, pleiere, sekretærer og ikke minst Pratibha som var trofast ved hans side hele veien.

KLIKKANNONSE BARDØLA FJELLTUN

Axel Jensen og Hariton Pushwagner møttes på 60-tallet, det var et kraftfullt møte i gjensidig respekt.

- Man kan vel kanskje si at mens Axel var en intellektuell historieforteller og inspirasjonskilde, tok Pushwagner det ut i det visuelle, sier Erling Johansen. - I de siste tiårene Pushwagner levde, var det vel han som klarte å få Axels univers ut i sin kunst. Axel sa før han døde: Push blir nok kamelen jeg kommer til å ri på!

- Hariton Pushwagner og jeg ble gode venner, og vi møttes på de utroligste steder. De aller fleste har jo etter hvert fått et forhold til kunstneren Pushwagner, rett og slett fordi han har vært så aktiv, dyktig og eksentrisk. Men Terje Brofoss, mannen bak Pushwagner-fasaden, var en veldig reflektert og kvikk fyr, selvfølgelig preget av et tøft liv som rusmisbruker i mange år, og som en svært impulsiv fyr på den ene og andre måten.

- Han var utrolig til stede og han var utrolig smart og omtenksom på sin måte. Vi har hatt mange flotte stunder sammen, og fikk et personlig forhold. Kanskje mer enn det de fleste andre som møtte ham på Kunstnernes hus eller andre steder, fikk. Dessuten var han glad i å danse. Det er vi begge.

Hariton Pushwagner, Hariton etter Hare Krishna og Pushwagner etter supermarkedenes trillevogner. Han ble født Terje Brofos (2. mai 1940, død 24. april 2018). Han var en norsk eksponent for pop art og ble regnet som en av Norges viktigste samtidskunstnere.

Pushwagners kunstneriske løpebane begynte i 1968, da han møtte Axel Jensen på Kunstnernes Hus. Epp, Jensens første science-fiction bok utkom tre år før han møtte Brofos. Jensen ville vekk fra den borgerlige romanformen. Han ville lage billedromaner som kunne appellere til de store massene, og han hadde hørt om Brofos sine tegnekunnskaper.

Bildetekst: Les mer om Hariton pushwagner i Petter Mejlænders bok.

Samarbeidet mellom Brofos og Jensen var kortvarig, men resulterte i løpet av fire måneder i flere halvferdige manuser, blant dem Mannekengen som sprakk og Doktor Fantastisk. Det var i løpet av denne tiden at Brofos utviklet sin kalligrafiske og enkle strek.

I 2008 opplevde Pushwagner et gjennombrudd i sin over 40 år lange karriere, både i Norge og internasjonalt.

Axel Jensen, hvordan har han formet deg?

- Møtet med Axel skjedde parallelt med at jeg hadde noen utfordringer i mitt liv som måtte løses, sier Erling Johansen. - For Axel og Pratibhas vedkommende var livet preget av en livssituasjonens hans som ble vanskelig. ALS er en stygg sykdom. De fleste dør etter relativt kort tid. Han levde faktisk i over ti år med sykdommen, og de siste i respirator.

 - Jeg følte nok kallet til å bidra som best jeg kunne. Jeg fronten kampen for at han skulle få både et rettferdig liv og den pleien som trengtes, og ikke minst at det skulle tilrettelegges for at han skulle kunne fortsette å skrive, selv om han etter hvert ikke kunne bevege annet enn øyne og munnviker.

- Jeg skrev en del en del av hans tekster, spesielt i den tiden han satt i rullestol og tidlig i sykdommen. I perioder var jeg også ansatt av Kristiansand kommune, og var en stund tilknyttet forlaget hans, Cappelen. Men stort sett stilte jeg opp som en frivillige, jeg hentet musikere, arrangerte konserter, samtaler og debatter. Og vi dro i gang Axel Jensen-dagene som ble en helt spesiell festival med musikk, litteratur og samtaler.

- Jeg var nok en viktig del av teamet hans, men for all del, det var også mange andre med. Det ble en veldig fin gjeng som samlet seg rundt ham. For min del har det vært et av de viktigste kapitlene i mitt liv. Det var en dybde i det hele, som inneholdt både tidløse perspektiver, brennende iver for samtiden og vår sivilisasjons utvikling og ikke minst engasjement for mennesker og miljø. Dessuten fikk jeg mange gode venner i kretsen rundt Axel, som fortsatt er noen av mine beste venner.

Bildetekst: Les mer om Axel Jensen i Torgrim Eggens bok.

Vennskapet lærte Erling Johansen noe helt spesielt. Det var sterkt for ham å være så tett på en prosess som på mange måter var åndens seier over kjødet år etter år sammen med et menneske i voldsomt forfall.

 - Jeg så hvordan nysgjerrigheten på livet, livsviljen og livskraften og evnen til tenke på historier, strukturer og formidling, holdt seg gjennom hele sykdomsperioden. Han var samfunnsengasjert og ønsket å bidra med noe, selv i en slik ekstrem situasjon. Det har lært meg å sette pris på livet i all dens skjørhet og underlighet.  Referanserammene mine er blitt større etter dette.

- Også før dette har jeg hatt et avslappet forhold til liv og død, og har ikke vært preget av dødsangst eller sånne ting. Nå fikk jeg en større bevissthet rundt liv og død, noe jeg tror vi alle kan ha godt av.

- Litt interessant er det, når jeg ser tilbake, at møtet med Axel Jensen skjedde midt på 90-tallet, i en tid med livskrise og skilsmisse. Jeg fikk satt mange ting i perspektiv. Jeg fikk fokus på det som var viktig og mindre viktig.

Er Axel Jensen en undervurdert dikter?

 - Ja det synes jeg, han er ikke på pensum i skolen og er ikke så allment kjent blant yngre generasjoner. Det var sikkert også mye som druknet i en kaotisk livsstil. Ja, jeg kan støtte at Axel er undervurdert. Noe som forhåpentligvis blir noe tydeligere når biografien hans kommer til høsten, ført i pennen av Torgrim Eggen.  Og Petter Mejlænders biografi om Pushwagner og tekster om og med Axel Jensen går også mer i detalj på livet til disse to helt spesielle kunstnerne. Sammen skapte de noe som lyser som små lykter i verdenshistorien.

- Som et eksempel på genialiteten, uttalte Salman Rushdie som en kommentar til Axel Jensens roman Gud leser ikke romaner, som er en vandring mellom linjene i Sataniske vers, på en forståelig måte for et vestlig sinn: Er det et menneske på denne jorden som har mer kunnskap om det jeg beskjeftiger meg med, så er det Axel Jensen. Det kom også frem at Axel var en stor inspirasjonskilde for Rushdie som forfatter, da han som ung mann leste Axel Jensens bøker.

Bildetekst: Erling Johansen og Andreas Hall Torgersen.

- For mer enn tretti år siden etablerte noen ildsjeler i Kristiansand et orkester med fem psykisk utviklingshemmede medlemmer, forteller han brennende engasjert. - Nå har Sound of Happiness over tretten band og kor med over hundre medlemmer. De driver et dagsenter med kreative aktiviteter for mennesker med funksjonsnedsettelse, et tilbud som heter Happy Days. I flere år drev de en redaksjon som utga magasinet Happy News. Sound of Happiness er blitt Sørlandsbyens viktigste ambassadører for hva utviklingshemmede har av ressurser for å kunne bidra i fellesskapet så sant forholdene blir lagt til rette for det.

Det var musikken som førte til dette engasjementet i Sound of Happiness.-  Jeg var med som igangsetter, deretter som styreleder for Sound of Happiness Kompetansesenter, og prosjektleder for blant annet en musikkfestival på Cuba for mennesker med særlige behov.

Bildetekst: Andreas Hall Torgersen og Erling Johansen.

- Sound of Happiness ble en hjertesak, sier han. - Det har vært en spennende og helt fantastisk reise som menneske. Jeg ble tidlig venn med to av de andre initiativtakerne, Ester Skreros, som har en funksjonshemmet datter som heter Tone Lise, og Andreas Hall Torgersen, en ung kar som alltid hadde et smil på lur, med slående replikker på lager og et vennskapelig klapp på skulderen. «Humør er det aller beste i livet», sier han. Jeg har lært mye om livet av Andreas.

-  Andreas Hall Torgersen var en kunnskapsrik sjarmør, sier Erling Johansen om det som var hans gode venn. - Han kan holde glitrende taler om både det ene og det andre. Visdomsord har han mange av, og livsklokskap er noe han er godt utrustet med.

- Andreas manglet en bit av sitt syvende kromosom, sier Erling Johansen. - Williams syndrom heter det på legespråket, «Alvesyke» kalles det på godt norsk. Det fødes bare to til fem barn i Norge årlig med dette syndromet, i overkant av hundre mennesker har Williams syndrom i landet. Det bekymret ikke Andreas. Han utnyttet heller egenarten sin. Med å være særdeles glad i mennesker, og hele tiden søke kontakt.

- Han hadde en gudbenådet evne til å snakke, fortsetter Erling Johansen. - Og han benyttet enhver anledning til å ta ordet, på Sound of Happiness-festivaler, i bryllup, på konserter og festivaler eller sammen med meg i Latvia. Han gidder da virkelig ikke være til stede om han måtte holde kjeft, og han hadde sørget for raske og gode konklusjoner i mange forhandlinger, ved hjelp av humor og utålmodighet med byråkrati og dilldall. For mange år siden ble han utnevnt til spesialrådgiver for Latvias konsul i Agder. Jeg planla aldri hva jeg skulle si, har han fortalt meg, - det bare kommer, det er spennende.

Bildetekst: Erling Johansen sammen med tidligere generalsekretær i Dissimilis, Liv Bakke Kvinlog, skuespiller Alfred Maurstad og Dissimilis-gründer Kai Zahl. 

-  Andreas var en utrolig viktig person både for Sound of Happiness og for meg. Han var et klokt menneske, vi hadde samtaler hvor vi gikk under overflaten, så mennesker og utfordringer, gikk inn i det ukjente og kjente på hva substans er og hva kan vi gjorde med det.

Hva med din identifisering med alle disse menneskene som både er eksentriske og annerledes?

- Jeg setter så pris på mangfoldet i tilværelsen, sier Erling Johansen.

- Jeg liker å bryte ut av konformiteten og komfortsonen, som mange på sett og vis mistrives i når ting går inn i faste spor eller går i lås. Jeg tror det har noe med livsfølelsen og livskraften å gjøre, at man er på søken, nysgjerrig og i stadig utvikling.

- Jeg ble nok et annerledes og forhåpentligvis bedre medmenneske i møte med de annerledes og geniale menneskene, de som fungerer på sin egen dysfunksjonelle måte, de som skaper seg et liv mot alle odds, gjerne med hjelp av gode hjelpere.

- Det å være med på å tilrettelegge for slike opplevelser er i seg selv givende, til tider krevende, men først og fremst givende, sier Erling Johansen. - Personlig har dette lært meg mye om respekt og samhandling og humor. Det har selvfølgelig også lært meg mye om viktigheten av å løfte verdibaserte virksomheter hvor aktørene selv ikke er i stand til å gjøre det. Jeg er bare en katalysator og strateg og trykker på de riktige knappene.

- Det skjer noe i dette samspillet med annerledes-mennesker, hvor man kan reflektere over det å være menneske og leder, og om hvordan man til tider kan bli litt overmannet av både følelser og utfordringer.

- Og så ser man hvordan enkelte har evne til å finne veien, som står på og har en utrolig drive. Det har vært smittende for meg, det har rett og slett bidratt til å få mer guts og livsglede og humor inn i tilværelsen.

- Man kan fort bli dratt inn i et tempo og et mønster hvor man mister mye av dybden og klangbunnen i forhold til mennesker og viktige saker. Så jeg tenker av og til at musikken, særlig jazzen og Sound of Happiness faktisk har gitt sjel og sinn den næring som skal til i for å bli et mer helt mennesker.

I en annen del av skalaen har Erling Johansen vært konsul for Latvia. Da kunne han dra på seg smoking eller kjole og hvitt og gå inn i rommene som var mer styrt av protokoll og formaliteter.

Den var også på 90-tallet at han begynte å faste. - De mest ekstreme fasteperiodene, som kunne vare over 6 uker, skjedde i den tiden, sier han. - Siden har han fortsatt med årlig faste, gjerne tre uker i strekk, noe som  bryter med vaner og uvaner og renser opp. Jeg får andre perspektiver på ting og jeg får mye energi.

Hva med dine svake sider?

- I enkelte situasjoner ser jeg nok at jeg i min respekt og ydmykhet for kompleksitet kan strekke ting litt lenger enn jeg burde for å prøve å finne en felles løsning. Det er ikke lett å vite når det er å gå for langt eller ikke, som regel lander det likevel. Retrospektivt kan jeg se at jeg kunne ha spart noen timer og dager, og spart meg for noen utfordringer, ved å ha skåret gjennom tidligere.

- Nå har jeg hatt en periode som har vært veldig krevende på mange plan, og da vet jeg at hvis jeg slipper taket, så går luften litt ut av prosessen. Jeg kan kjøre jeg meg litt vel hardt. Jeg kjører på til vi er i mål. Og da kan det nok skorte litt på søvnen.

Har du opplevd det mange kaller trøkker i livet?

- Naturligvis, sier Erling Johansen. - Det er en fordel å oppleve trøkkene, som du kaller det. Det gir resonans og forståelse. De trøkkene man får kan man lære av, hvis man vil. Jeg tror man blir et mer helstøpt menneske ved motstand.

- Merker jeg stagnasjon, reiser jeg til en annen posisjon mentalt. Jeg er av de som bretter opp armene og ser ting litt annerledes. Jeg liker at ting er krevende og utfordrende og at det er mange elementer som skal samspille.

- Musikken er egentlig det som har forløst det meste, musikalitet og timing. Skal jeg sette ord på noe som kan være en svak side eller en utfordring, er det at jeg over tid merker umusikalitet, ikke bare musikk, men på hvordan folk får til flyten og rytmen. Musikken er universell, den er et annet språk og den har lært meg mye om samspill.

- Når jeg spiller, da kobler jeg virkelig av. Jeg har saksofonene der og så er det didjeridooen min?  Skal du få det å funke på en didjeridoo så må jeg få i gang sirkulasjonspusten. Jeg trente på det i ungdommen, helt til jeg knakk koden. Jeg trente på støvsugeren, en Nilfisk. Det hender at når noe skal feires, så kommer de drassende med en støvsuger. Jeg liker klangen på den didjeridoo, det er en lavfrekvens som treffer. Det er nesten en slags terapi.

Hva sier du om jeg spør deg om meningen med livet?

- Det er et stort og viktig spørsmål. Svar på slike spørsmål blir lett for pompøse eller for enkle, men jeg tenker at meningen med livet er å leve det. Det er ikke ett standardsvar som gjelder for alle, for det er så mange måter å leve livet på. Men jeg mener det er å være i kontakt med seg selv og gjøre det som er riktig. Forutsatt at man også har en tanke om hva det betyr for omgivelsene.

Han oppsummerer sin livsfilosofi slik:

- Jeg tror på Mennesket, at det finnes noe godt, skapende og grunnleggende livskraftig i alle, både biologisk og som sosiale og samhandlende vesener. Og jeg tror at vi er en del av noe større, noe som kan gi oss inspirasjon og energi. Og så tror jeg på å sove under åpen himmel. Det bekrefter og utvider selve Livsfølelsen!

Øyvind Risvik