OSLO. Wenche Andersen slutter som kjøkkenglade Wenche i God Morgen, Norge. Nå er hun blitt pensjonist. Da hun fylte 60 intervjuet jeg henne. Vi snakket lite om mat. Det ble heller en prat om det utfordrende livet, sårbarheten, ensomheten, urealiserte drømmer og om hva hun gjerne ville gjøre når Wenches kjøkken på TV 2 var over. Nå er den tiden kommet.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT.
WENCHE ANDERSENS SISTE SENDING PÅ TV 2. – Det er en tid for alt, sier hun. Nyheten om at hun skrur av komfyren i God Morgen, Norge i TV 2 kom mandag morgen på direkten.
– Jeg har gruet meg litt, men nå, når det er så nært, er det greit. Jeg har jobbet i såpass mange år, og det blir greit å slippe å stå opp klokken 04 om morgenen, sier hun til TV 2.
Det siste året har hun jobbet to dager i uken, og nylig trappet hun ned til én dag.
Og nå står pensjonisttilværelsen for tur.
Jeg har snakket med Wenche Andersen en rekke ganger. I magasinet Vi over tok jeg en 60-års prat med henne. Nå fyller hun snart 71 og er blitt pensjonist.
Som regel snakket vi om mat og ernæring, sauser og grilling, pasta og poteter. Denne gangen tok samtalen en helt annen retning. Jeg møtte en dønn ærlig og ettertenksom Wenche, i en prat om noe så komplisert som sårbarhet, ensomhet, skilsmisse, å gjemme seg som et såret dyr, bråsinnet, takknemligheten, de urealiserte drømmene, i det hele tatt om det utfordrende livet. - Jeg håper de rundt meg vil huske meg som en god datter, en god mor og en søster som levde her og nå og alltid var til stede i livet, sa hun.
Og så fortsatte vi med en samlivsprat.
Det hadde vært hyggelig å finne en å dele livet med, ja så absolutt, sa Wenche Andersen. - Men jeg har ikke ønske om å leve i samboerskap, der er ikke meg. Jeg tar nok litt for stor plass. Det handler om måten jeg jobber på, jeg står opp klokken halv fem om morgenen for å rekke God Morgen, Norge på TV 2. Det er ikke lett å forene dette med noe annen. Jeg er vant til å leve alene, og trives med det, fortalte hun den gang.
Wenche Andersen kunne godt tenke seg å ha en kjæreste, en venn som hun kunne dra på ferie med, gå på kino med, en som kunne overraske henne midt i uken, som kunne måke snø, hjelpe til på hytta eller som kunne stikke innom fordi hun er den hun er. - Den biten savner jeg. Jeg drømmer nok ofte om at noen kunne komme og skjemme meg bort.
Wenche Andersen har vært huskokk i God Morgen, Norge i over tyve år. Hun er den trygge, den alltid trofaste, smilende, forutsigbare og overbevisende. Mat er noe vi alle skal glede oss over, er hennes budskap. Selv har hun gledet seg over mat siden hun som jentunge løp rundt på et småbruk oppe i Lommedalen utenfor Oslo
- Mor var en kløpper til å bake, og gjester fikk alltid nybakte kaker og velduftende kaffe når de kom på besøk. Vi var de første som fikk TV i vår «krok» i Lommedalen, så stuen var alltid full av folk under de første sendingene i 1960. Ingen skulle gå sultne fra en TV-kveld hos familien Andersen.
- I Lommedalen var det mange eldre i nabolaget som fikk glede av det mor og bestemor forberedte av mat mot juletider, fortsetter hun. - Vi tre søstrene Andersen fylte kurven med saft, hermetiserte medisterkaker og hjemmelagd sylte som vi tok med til naboene. Ikke fordi vi skulle føle oss vel, ikke for at vi skulle bli bedre mennesker, vi skulle bare lære å dele.
- Når jeg tenker mat, har det med omsorg å gjøre, sa Wenche Andersen. - Jeg bruker mat når jeg bryr meg om folk. Istedenfor å gi bort en blomsterbukett, baker jeg en kake, noen brød eller lager noe jeg vet de er glade i. Mat er ikke noe jeg spiser for å overleve, det er noe jeg deler.
Wenche Andersen er en person som venner og familie setter stor pris på, og som er veldig til stede for menneskene rundt henne. - Men jeg er ikke flink til å se det når jeg ikke har det bra selv, for jeg er så opptatt av å gi til andre.
Når hun ikke har det så bra, tar hun seg en tur på hytta i Tuddal i Telemark. - Det er mitt andre hjem, sier hun, - der får jeg satt ting på plass. Jeg går turer i fjellet og setter meg ofte ned for å meditere. Her kommer jeg meg gjennom det kompliserte, helt alene. Jeg er ikke så flink til å be om hjelp,
- Jeg ønsker at de skal se den Wenche som er sårbar, sa Wenche Andersen stille. - Det er ikke så mange som ser meg sårbar, og det er min egen skyld. Hadde jeg bedt om hjelp, vet jeg det hadde stått folk der med en gang.
- Jeg har en klok mor, fortsatte hun. - Da jeg var liten, gjemte jeg meg ofte bort, jeg var ikke en som kom skrikende hjem. Jeg er nok slik nå, også, at om jeg slår meg i sjelen eller på annen måte, så gjemmer jeg meg bort. Jeg er som et såret dyr som kryper i skjul.
- Jeg er ganske hardfør når det gjelder ord og blir ikke lett såret. Det er de som er tett på meg som kan såre meg mest. Spesielt når de sier at jeg viser alt for mye omsorg, det er nemlig noe som er grunnleggende hos meg, omsorgen. Hvis noen kritiserer det som er noe av det viktigste for meg, blir jeg lei meg.
KLIKKANNONSE BARDØLA FJELLTUN.
Det viktige er å være til stede for andre, og gi av seg selv, det er noe av det viktigste innholdet i Wenche Andersens liv. Ordene Hvorfor styrer du så mye, misliker hun. - Jeg styrer ikke, for alt jeg gjør er gjort med glede. Akkurat som om jeg skulle vise omsorg av egeninteresse, for å opphøye meg selv? Nei, jeg tenker ikke slik i det hele tatt.
Kan du blitt for intens og nærgående?
- Jeg blir aldri nærgående, sa Wenche Andersen kontant. - Hit og ikke lenger, er min leveregel. Når folk har det vondt, kan jeg spørre: hvordan går det med deg? Får jeg svaret: takk bare bra, vet jeg ofte at alt ikke er bra, og at de ikke vil snakke der og da. Da fortsetter jeg ikke på det temaet, men viser at jeg er jeg til stede når de vil prate. Jeg kan også sende en tekstmelding som sier at jeg tenker på deg, si fra hvis du trenger hjelp, skal vi ta en kopp kaffe, du og jeg? Kommer det ikke svar, pusher jeg ikke det videre.
Hvordan oppfører den negative Wenche Andersen seg?
- Jeg kan være bråsint, sa hun og smilte avvæpnende. - Noen ganger, spesielt når noen sårer meg, kan jeg skrive eller buse ut før jeg får tenkt meg om. Jeg burde lære meg å trekke pusten fire ganger hvis jeg er sint.
Hva gjør deg sint?
- At folk er uærlige. Urettferdighet og uærlighet er det verste jeg vet. Jeg kan ikke akseptere en eneste løgn. Det å bevisst lyve skal ingen gjøre. Har du ikke noe pent å si, så la være å si noe. Har du ikke en sannhet å fortelle, så får du heller holde munn.
Takknemlighet er noe av det viktigste i Wenche Andersens liv.
- Når verden blir litt vanskelig rundt meg, og jeg selv slite med saker og ting, er det bagateller i forhold til hva mange andre mennesker sliter med.
- Trøkkene i livet har gjort meg til et helt menneske, fortsetter hun, - og det fine ved å være voksen, er at jeg har fått de trøkkene som skal til for å gjøre meg modigere og trygger på den jeg er. Jeg er ikke så opptatt av hva folk mener om meg. Jeg er ikke så lett å såre, for jeg har en trygghet i meg.
- Men jeg vet at trøkkene kommer, fortsetter hun etter en tenkepause. - At jeg med sikkerhet vil miste noen jeg er glad i, at noen blir alvorlig syke. Da må jeg ta disse trøkkene der og da, når de kommer. Ingen kan gjemme seg vekk fra det som kommer, enten i dag, i morgen eller i tiden foran oss. Ingen av oss har garanti for et ukomplisert liv.
- Mange sier at de ikke vil overleve om det eller det skjer. Men vi mennesker er noe av det sterkeste som finnes. Søsteren min fikk kreft, og det var tøft, men hun overlevde. Både hun og vi andre rundt henne fikk styrke, og vi taklet det.
Wenche Andersen har opplevd det kompliserte livet. For noen år siden ble hun skilt.
- Kjærligheten kommer og går, sa hun, - og skilsmissen var en helt grei sak, vi vokste gradvis fra hverandre. Når man gifter seg, håper man at det vil vare livet ut. Men noen ganger gjør det ikke det, det funker rett og slett ikke. Det er som å skrive en bok, når du ikke klarer å skrive den ferdig, føler du deg mislykket.
- Vi vokste fra hverandre, fortsatte hun. - Vi har en sønn sammen, og det er alltid vondt for barn når mor og far går fra hverandre. Men jeg kjøpte hus i nærheten, slik at vi kunne omgås. Sønnen vår skulle ikke være den lidende part. Vi er mennesker som tåler å omgås hverandre, men mer enn det, er det ikke.
Er du redd for å runde de magiske seksti årene? Jeg kunne sikkert spørre det samme ti år senere.
- Yrkesmessig er jeg mest redd for å bli seksti, sa Wenche Andersen, - arbeidslivet tar slutt, og jeg må begynne å tenke nytt. Jeg må finne på noe annet enn å være TV-kokk i God Morgen, Norge.
- Jeg er litt treg av meg, derfor har jeg noen drømmer jeg aldri får gjort noe med. Og jeg vet ikke om jeg får gjort det når jeg fyller seksti, heller.
- Når man passer seksti øker sjansen for sykdom, også. Jeg har vært utrolig heldig som har fått lov til å være frisk et langt liv. Det er mer tankene rundt det å fylle seksti som plager meg. Jeg har levd over halvparten av livet, og jeg kan jo ikke gå rundt og tro at jeg er tretti fremdeles, med de samme drømmene og tankene jeg hadde som tretti-åring. Som realist vet jeg at jeg har passert middagshøyden i livet.
- En uoppnådd drøm er å drive på med noe helt for meg selv, fortsatte Wenche Andersen ivrig, - som å starte et lite spisested, et lite pensjonat eller hotell hvor jeg kan dele gode opplevelser, god mat og en passe dose nærhet og omsorg. Den drømmen har alltid vært der. Helt siden jeg var liten.
- Eller kanskje søke jobb som vertinne på en turisthytte på fjellet, hvor jeg kan lage mat for folk som kommer forbi.
- Jeg vil være den ujålete Wenche, og ikke den tv-sminkete.
- Inni meg er jeg en «ujålete jente». Er det behov for en matglad voksen jente over seksti på en fjellstue som er åpen om sommeren, så bare si fra.
- Når jeg får vasket av meg sminken, bustet meg til på håret og tatt på hverdagstøyet, trives jeg best, smilte hun. - På hytta er jeg den som ikke tenker på hvordan jeg ser ut.
Fjellgeita Wenche bruker mye av livet sitt i barndommens Tuddal. - Der lærte jeg å gå sommeren 1955, og der vil jeg vil jeg bli gammel. Når jeg kommer på hytta, kjenner jeg en inderlig fred, spesielt når jeg tenner i ovnen og heiser vimpelen. Da tar en akevitt og skåler for meg selv.
- Jeg er flink til å ta vare på meg selv, fortsatte Wenche Andersen, - og jeg er snill mot meg selv i forhold til hva jeg tilfører kroppen. Jeg ønsker å ha en god og sunn helse. Derfor må jeg spise riktig, komme meg ut i naturen, og ha mye tid for meg selv. Jeg kan være ganske lat, jeg slapper av og nyter livet. Jeg tror nok jeg er ganske grei mot meg selv.
Sønnen Anders er overordnet i Wenche Andersens liv. - Vi har kontakt nesten daglig og prater sammen om alt, sier hun. - Skulle jeg bli alvorlig, syk, er det nok han jeg ville si det til først. Men når det kommer til de daglige skuffelsene oppstår, belemrer jeg ikke ham med det. Da snakker jeg med meg selv, og får litt forskjellig svar tilbake, sier hun med et smil, og det er gjerne svar jeg ikke ønsker. Det er viktig å være ærlig mot seg selv.
Wenche Andersen er ikke redd for å snakke om døden. - Jeg har ikke så mye ugjort, i hvert fall ikke på det mellommenneskelige planet, sa hun. - Men jeg skulle gjerne vært en tur i Venezia og enda flere turer til Roma, og sett midtnattsolen og nordlyset.
- Hadde jeg fått beskjed om at jeg bare hadde en måned igjen å leve, så vet jeg ikke om jeg ville takle det så greit, selv om jeg tror det nå. Kanskje jeg hadde tatt det helt rolig, eller blitt hysterisk, kanskje likeglad, kanskje helt hyper, jeg vet ikke.
- Hadde jeg hatt noe uoppgjort med noen, ville jeg fått orden på det. Kanskje jeg ville at vi skulle ha gjort en reise sammen, eller kanskje jeg bare ville vært på hytta og latt folk komme og gå. Da ville snakket om de gode minnene. Og så ville jeg ha bedt om unnskyldning om jeg hadde behandlet noen dårlig.
- Går jeg rundt i livet og tenker på hva jeg ville ha gjort annerledes, hadde jeg ikke kommet meg videre. Jeg har gjort det jeg har gjort, spist er spist. Livet har tilført meg mye glede, det har lært meg så mye. Jeg har ikke ønske om å starte livet på nytt.
- Jeg tror heller ikke det er noe som venter meg etter døden, fortsatte hun, - Jeg tror likevel på Gud. Jeg har barnetroen i behold, og tror det finnes en omsorgsfull gud der oppe, at det er en mening med det jeg gjør.
- Jeg er ikke flink til å gå i kirken. Jeg kan be mitt Fader vår om jeg baler med ting og har behov for å sende en tanke oppover. Noen kunne nok finne på å kalle meg en skapkristen, og jeg kunne sikkert gått mer i kirken, men det gjør jeg ikke. Jeg vet ikke hvorfor, for jeg har jo tid til det. Men jeg tror, og tror at det er en mening i livet, at noen har et mål med oss. Når noe vondt skjer, tror jeg nok at jeg vil søke trøst hos Gud.
- Jeg håper menneskene rundt meg vil huske meg som et menneske med mye glede og humor, at jeg har vært en god datter en god mor og en søstrer som var snill, blid, sosial, en som hadde det gøy, som levde her og nå og alltid var til stede i livet.
Hva skal det stå i nekrologen din?
- Hun levde!
TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: ØYVIND RISVIK OG TV 2.