JEVNAKER: "14 dager gammelt guttebarn ber om pleieforeldre. Bill.merk Snarest", sto det i avisen for 73 år siden. Annonsen sto plassert mellom salg av bildekk og bygging av gjødselkjeller. Finn Reinhardsen delte sin historie med Bjørg så fort han fridde. Etter tyve år tok han kontakt med mor. - Det er viktig å ligne på noen. Da jeg oppdaget at mor og jeg var like, både i øyne og ansikt, ble jeg lettet.
MINNER OG MENNESKER. Jeg fortalte Bjørg min historie allerede første kvelden, sammen med det første kysset. Jeg ville at hun så fort som mulig skulle kjenne min bakgrunn, at hun ikke skulle oppdage det selv.
(Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
- At Finn var adoptert? Nei, jeg tenkte ikke på det i det hele tatt, svarte kona Bjørg Reinhardsen tilbake. - Var det så viktig? Det er jo mange som er det? Men vi kommer jo ikke fra at adopsjonen har vært en viktig del av livet vårt. Det er blitt mange samlepermer og mange møter med andre adopterte.
Finn Reinhardsen var ikke gamle gutten da det sto en annonse i avisen Akershus blad, plassert mellom annonser for bildekk og bygging av en gjødselkjeller: ”14 dager gammelt guttebarn ber om pleieforeldre. Bill. mrk. ”Snarest”, i bladets ekspedisjon”.
Svaret kom raskt. Jordmor Lydia la den lille gutten i en kurv, satte seg på bussen i Rømskog og endte til slutt i Sandvika utenfor Oslo. - Etter at hun hadde levert meg hos mine adoptivforeldre, reiste hun tilbake, viss på at hun hadde møtt ”ordentlige” mennesker, og at guttungen ville få en god oppvekst, sa Finn Reinhardtsen.
Finn Reinhardsen fikk en fin oppvekst. Han var enebarn, og hadde nye foreldre som elsket ham. Men fortiden gnagde likevel i ham, hele tiden.
Ungdommen hadde gått i bølgedaler, fortsatte Finn Reinhardtsen. - For det meste var det rock`n roll og damer. Men det var også mange spørsmålstegn i denne oppveksten. Da jeg var 18 år gammel tok min adoptivmor meg til side og sa alvorlig: Finn, jeg vil du få svar på alle de spørsmålene du sliter med. Hun oppfordret meg til å oppsøke min biologiske mor. Hun var som mammaer flest, hun ville mitt aller beste. Mutter`n sjøl var fosterbarn og visste hvilke tanker og følelser jeg slet med.
19 år gammel startet Finn Reinhardsen opp den gode gamle Amazonen, og satte kursen mot Hamar. Han var fast bestemt på å treffe sin biologiske mor. - Jeg ville vite mer om henne og min egen bakgrunn. Jeg ville at livssekken skulle bli lettere å bære. Jeg ønsket fred og ro i sjelen.
Min biologiske mor var atten år da hun fikk meg, så hun var nok 37 år da jeg tok første kontakten. Jeg var blitt avvist to ganger før jeg fikk lov til å besøke henne. Jeg banket forsiktig på døra. Hun sto med åpne armer og gråt og sa ”gutten min, gutten min”. Det var sterkt, nesten litt for sterkt. Men jeg var tøff, og la gråten til side. Tårene og de åpne armene kom nok noen år for seint.
Finn Reinhardsten er ikke sint på sin biologiske mor. Det som var viktigst for ham var å få vite mer, og å finne ut om det var en viss likhet mellom mor og barn. - Det er viktig å ligne på noen. Da jeg oppdaget at vi var like, både i øyne og ansikt, ble jeg lettet.
Finn har aldri sagt: stakkars meg, jeg er adoptert, brøt Bjørg Reinhardsen inn. - Han har en stolthet over dette som er misunnelsesverdig. Men så er det jo greit at du har en forståelsesfull kone, sa hun og smilte.
Bjørg har betydd alt for meg. Vi er ofte uenige og diskuterer mye, men vi er aldri uvenner. Selv når tankene svirrer rundt, og jeg kan bli frustrert. Da gir hun meg bare en kort kommando: slapp av, Finn. Sett deg ned og tenk deg om, gutten min.
- Heldigvis har jeg en kone som fungerer som en bremsekloss når det tar helt av, sa han og var raskt frempå med en varm klem. - Men hun vet også viktigheten av å være åpen. Fortielse fører aldri noe godt med seg. Jeg råder alle adopterte til å søke etter sine biologiske foreldre.
- Svarene kan ofte være tøffe, man kan møte både likegyldighet og avisning. Men det er viktigere det enn usikkerheten og alle spørsmålene du ikke har fått svar på. Når svarene kommer, da blir børen så mye lettere å bære...
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.