OSLO. 17. mai 2023 fyller Finn Schjøll 75 år. Gratulerer, du hedersmann. Jeg er villig til å ta flere år med lidelse, det skal jeg tåle. Ingen ting er gratis. Jeg ser døden hver dag i jobben min. Etter å ha vært gjennom både kreft og hjerneslag, har Finn Schjøll hatt både mot og entusiasme til å komme ut med et prakteksemplar av en blomsterbok, den vakre «Deilige buketter fra egen hage».
KLIKKANNONSE VI OVER 60.
-----
MINNER OG MENNESKER. Blomstene har alltid vært drivkraften i livet mitt, sa Finn Schjøll. - Det er ikke jeg som har vært motoren. Det er blomstene som har vært det. Det er blomstene som har plukket meg, det er de som har gjort meg til den mannen jeg er. Fjerner du blomstene fra meg, er jeg bare en gjennomsnittlig morsom mann.
(Deler av denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
Siden sist gang jeg møtte Finn Schjøll har han kommet ut med flere bøker. Han har vært gjennom både prostatakreft og hjerneslag. Men det tar ikke motet fra ham. Nå har han laget en av årets vakreste bøker, «Deilige buketter fra egen hage», hvor han tar oss med ut i egen hage, og deler sine beste råd og tips fra et langt blomsterliv.
Her får vi oppskrifter, ideer og inspirasjon til vakre, imponerende buketter vi enkelt kan lage selv – av blomster og vekster fra hagen og naturen rundt oss. Vi lærer hvilke blomster, planter og fargekombinasjoner det er smart å ha i hagen – uansett om det er vår, sommer, høst eller vinter
«Du kan lage fine ting med nesten ingenting», er Finns motto. Og i «Deilige buketter fra egen hage» bugner det av inspirasjon til hvordan du kan sette sammen både klassiske og moderne buketter og dekorasjoner på din egen måte, i vår egen hage, i vårt eget hjem og til våre egne bord.
Bokens kapitler er fotografert og skrevet etter årstidene, og er en bok vi vil ta frem og bla i året rundt, år etter år.
Som barn var Finn Schjøll svært astmatisk, og det ble så alvorlig at foreldrene måtte sende ni år gamle Finn til et barnesykehus på Geilo. - Det var rett og slett grusomt, fortalte han meg. - Jeg skrev hjem: Kjære mamma og pappa, jeg liker meg ikke for fem øre. Men etter fjorten dager var det greit. Jeg hadde ikke noe vondt av å være der.
- Etter at jeg hadde vært på sykehuset en stund, skulle jeg få dra hjem til jul. Pappa kom alene for å hente meg. Vi tok toget hjem til Horten. Underlig med sånne opplevelser, man vet aldri når de store øyeblikkene inntreffer. Denne togturen vil jeg aldri glemme, det ble min viktigste, den mest betydningsfulle reisen i livet mitt. På trappen hjemme ventet moren min. Pappa bar meg, og plasserte meg foran henne, med begge føttene rett ned, og så sa han: Her er`n!
- Det var en stor dag i mitt liv. Jeg tror jeg på en måte jeg ble voksen da. Noe i meg hadde lært å bli litt stor, og jeg hadde lært å klare meg selv. Der og da hadde jeg lært å stå og gå. Men det forsto jeg ikke før jeg ble voksen, og etter at jeg mistet pappa. Det viktigste jeg har etter ham er hatten hans og et belte, to ting jeg bruker jevnlig.
- Far kjente meg aldri som voksen mann, og det er litt ergerlig, fortsatte Finn Schjøll. - Han døde da jeg var atten, så jeg ble aldri kjent med ham da jeg ble voksen, og han fikk heller aldri se meg som voksen. Jeg fikk aldri vist ham hvem jeg var. Hvis du kan unngå det, ikke mist foreldre når du er et barn.
Mors flotteste karaktertrekk var at hun aldri sytet og klagde. Hun var alltid glad. Det sterkeste trekket hennes satt mellom ørene. Hun lærte meg om Albert Schweitzer, om det å ha ærefrykt for livet. Hun var svært begeistret for dette synet hans. Hun var selv en kristenkulturell, men hadde ingen religiøse anfektelse. Av henne har jeg lært denne ærefrykten for livet, ikke ærefrykt for mitt eget liv, men for selve livet, for det å leve.
Det var Finn Schjølls mor som også lærte ham til å se det vakre i naturen. Hun så det stemningsskapende, hun tente alltid stearinlys, det måtte alltid være lyst og lett rundt henne.
- Mor var alles venn, sa han. - Hun var en ekte menneskevenn. Jeg kan ikke huske at hun snakket dritt om noen. Mor var så vakker, hun var kjempepen, hun var vakker helt til hun døde i en alder av 83 år.
Selv de ørsmå tingene i livet påkaller Finn Schjølls ærefrykt idag. - Om sommeren lukker jeg alltid opp vinduet for å slippe fluene ut. Mor lærte meg også viktigheten av at en plante ser like pen ut fra alle sider. Hun snudde dem hver dag for at de skulle få lys inn fra alle kanter. Slik ble de runde og fine.
Boken inneholder forfatterens personlige bekjennelser om kjærligheten, sin egen familie og oppvekst, blomstene, valgene, himmelske dyder, dødssynder, og om det å være til stede i sitt eget liv (Kagge forlag).
Finn Schjøll vokste opp med farens familie, tante Maria og onkel Thorleif. - De var med i en misjonsforening i Horten, fortalte han.
- Der var det ville tilstander. Folk sang og vitnet, og det var det beste jeg visste. Det var en tid med mye vekkelse, og jeg var på hvert eneste møte. Det ble snakket mye om «syndens pøl».
- Vi syntes det hørtes veldig spennende ut, og vi ønsket å havne i en slik syndens pøl. Men det var ingen slik pøl som var tilgjengelig for barn i Horten.
Da Finn Schjøll var atten år møtte han sin utkårede. Fem år senere giftet han seg. Syv år etter var de skilt.
- Det jeg har hatt vanskeligst for å bearbeide, var skilsmissen. Det er veldig lite jeg husker fra de årene. Men jeg har tenkt mye på at jeg kunne ha håndtert det på en annen måte. Jeg husker likevel to anledninger, den nye forelskelsen og at det var fint, og så husker jeg skammen. Livet forandret seg da jeg møtte Knut.
- Skilsmisse er en vanskelig greie. Sier noen at de opplever det lett, er det bare å rope hurra. Men det å gjennomgå en skilsmisse har lært meg mye. Den har lært meg at klisjeer ikke alltid er ærlige. Man er to om en skilsmisse, har man lett for å si. Nei, det er nok at èn går.
Finn Schjøll bygger livet på flere ess i kortstokken. - Det viktigste kortet er familien, sa han. - Har du bråk på hjemmebane, rydd opp så fort som mulig. Å vrake familien er et dårlig påfunn. Her har man noen å være sammen med, noen man ikke behøver å gjøre seg til for. Familien gir en enorm trygghet.
- Broren min var det største irritasjonsmoment da jeg var guttunge, nå er han blitt det kjæreste jeg har. Jeg husker jeg irriterte meg grønn over ham da jeg var fjorten. Førti år etter ser jeg at det å ha en bror er en fantastisk ressurs.
- I et godt ekteskap tåler man det meste. Ikke minst at den ene får dårlig helse. Jeg selv er blitt 62 år, og merker at det butter litt. Jeg er ikke så fit for fight som da jeg var ung. Jeg er ikke så sterk som jeg en gang var, jeg blir fortere trøtt. Det er noe jeg må avfinne meg med, det nytter ikke å stritte imot.
- Jeg har et veldig varierende humør, fortsatte Finn Schjøll. - Det var mer belastende disse humørsvingningene før. Nå gjør ikke noe at det går opp og ned. Hva som helst kan få humøret til å synke den ene dag, hva som helst kan få det til å stige neste dag. Selv om Gud vil vi skal være solskinnsbarn, så er det ikke så lett å være det bestandig.
av Finn Schjøll (forfatter) og Svein Brimi (illustratør).
I denne boken viser Finn Schjøll deg hvordan du enkelt kan lage små og store dekorasjoner. Kunnskapsrikt og lettfattelig deler han massevis av gode tips og ideer med deg. Disse er fullt mulige å gjennomføre så vel på lave budsjetter som høye. Utfordringen vil rett og slett ligge i øvelsen. Boken din er brukerveileder og vil lett lede deg til dette punkt som vi alle ønsker å nå: .Ja, jeg har gjort det selv! (Pantagruel).
Jeg har en flott familie, et godt ekteskap, en rimelig god helse og så har jeg en god økonomi, er det noe å klage over, da? Jeg kan få alt jeg ønsker meg. I den situasjonen er det viktig å passe seg for ikke å ønske seg alt mulig.
Om jeg savner noe? – Jeg roter rundt i hjernen, men finner ikke noe, jeg vil ikke være som Polyanna som var glad for alt, svarte Finn Schjøll raskt. - Jeg kunne kanskje reist mye mer, men jeg kan ikke fordra å reise, så hvorfor skulle jeg gjøre det?
Finn Schjøll vrir samtalen over på døden. - Døden er en fabelaktig ting, slår han fast. - En ting er å vasse rundt blant oldinger. Det hadde jeg ikke holdt ut. Å bli 150 år hadde vært utidig og unaturlig. Noen må gå for at andre skal komme. Denne verdenen er ikke noe blivende sted for noen av oss.
- Jeg må venne meg til tanken på å bli en gammel mann. Jeg kan mange gode år til igjen å leve. Det er ikke noe å bli redd for. Jeg kan ikke frykte noe jeg ikke vet noe om. Skulle jeg tilfeldigvis få en murstein i hue i morgen, så sier jeg bare takk for livet.
- Det gjenstår å se hvordan det blir på den andre siden. Der får vi kanskje helt andre svar på evighetsspørsmålet enn vi kan vente. Jeg vet ikke om jeg tror på Gud, men det er noe guddommelig i oss alle. Det er det også i meg.
Finn Schjøll er ikke redd for smerte eller lidelse. - Det er en naturlig del av livet, det å bli gammel og syk. Jeg er villig til å ta flere år med lidelse, det skal jeg tåle. For ingen ting er gratis. Jeg ser døden hver dag i jobben min. Jeg vet også hva det vil si å forsvinne fra jordens overflate før man får sukk for seg. Det er ikke å anbefale. Summen av det livet jeg har levd gjør at jeg gjerne vil sette en ordentlig sluttstrek. Jeg vil ikke at mine barn skal oppleve det jeg opplevde med pappa`n min. Jeg rakk ikke å si farvel, selv om jeg var der da han døde. Det skjedde bare på noen få timer.
- Et kort liv, ja. Blomstene har lært meg at et kort liv også er et levd liv, fortsatte han. - Jeg snakker med blomstene mine i vinduskarmen, det er ren terapi. Det å følge en plante er som å følge selve livet. Det betyr noe for deg at blomsten lever og trives. Det levende livet er undervurdert. Den omtalte ærefrykten for livet er noe som er kjempeviktig. Det er rett og slett å ha respekt for alt som lever. Det å lære seg noe om blomster, og å forstå noe om de forskjellige blomstene og deres trivsel i ulike vekstforhold, det er betydningsfullt. De fleste blomster, i likhet med mennesker, kan tilpasse seg det meste. Vi kan alle overleve, men det å utvikle seg, det er noe helt annet. Slik sett er det vel ikke så stor forskjell på mennesker og blomster.
Blomstene har alltid vært en drivkraft i livet mitt. Det er ikke jeg som har vært motoren. Det er blomstene som har vært det. Det er blomstene som har plukket meg, det er de som har gjort meg til den mannen jeg er. Fjerner du blomstene fra meg, er jeg bare en gjennomsnittlig, morsom mann. Hvem er det som synes det er så gøyalt, da? En fjerdedels mann som er litt gøyal, men som ikke kan en dritt, og som ikke skjønner seg på blomster en gang? Det er jo blomstene som har gitt meg et særpreg. Derfor skiller jeg meg ut fra de fleste.
- Vi har alle våre sære drag, noen skal ha kaldt vann, noen skal ha varmt vann. Vi skiller oss alle ut, men det viktige er at vi kan stå sammen. Jeg har vært i Jerusalem. I Norge blir man skremt når man hører ordet muslim. Jeg ble avskremt i Jerusalem. Muslimene er mennesker som oss, de kjemper som oss for det daglige brød. Vi har de samme bekymringene alle sammen. Det er fanatikerne som gjør det hele så vanskelig.
Det er bare å kaste ut et stikkord. Finn Schjøll reflekterer rundt det meste. Plikt for eksempel. - Plikten er vidunderlig, den er som en bruksanvisning, sa han. - Det er som budene, de hjelper oss å leve riktig. Derfor liker jeg den kristne kulturen, som sier at man ikke skal stjele, ikke lyve eller hoppe opp i sengen til kameratens kone. Det er jo så enkle ting å forholde seg til. Jeg elsker denne plikten. Vi lever alt for uforpliktende i dagens samfunn.
Gjerrige folk er noe Finn Schjøll hisser seg opp over. – Gjerrighet er det tristest av alle egenskaper, sa han, - den rommer så mange dårlige ting. At folk er gjerrig med penger kan jeg leve med. Men gjerrig på latter og smil og tid, er en uting. Et smil er smittsomt, et surt grin er like smittsomt. Det koster ikke noe å gi hverandre et smil, det er noe ingen burde spare på.
Hva jeg har sløst bort i livet, spør du? Muligheter, penger og tiden og at jeg har holdt meg for lite for munnen, svarer han.
- Jeg sier ofte hold kjeft til meg selv. Hadde jeg klart å holde meg for munnen, hadde jeg spart meg for mye tull. Av og til går kjeften foran hjernen.
- Det såre og ensomme mennesket har jeg begravd. Jeg har dårlig talent for å være alene. Jeg elsker mennesker. Og jeg liker alle de som ingen andre liker. Det er mye morsomt å hente frem hos mennesker som er annerledes. Vi er alle perfekte mennesker, selv vi som er full av både feil og mangler.
TEKST: ØYVIND RISVIK. KILDER: FINN SCHJØLLS BØKER "PÅ LIVET LØS" OG "STOR STEMNING".