DRAMMEN: Vel femti tiår tilbake var Drammenselva full av kloakk og dassmort og uggen forurensning fra diverse papirfabrikkene. Ut i denne gjørma skulle den Norgesberømte stuperen Grunde Vegar foreta sine berømte svalestup med akrobatiske innslag. Stuping fra Drammensbrua var datidens dramatiske klippestuping.
SVALESTUP FRA DRAMMENSBRUA. At noen i det hele tatt ville utsette kroppen for denne «påkjenningen», var en gåte og en opplevelse i seg selv. Man var jammen meg ikke sikker på hva som skjulte seg under overflaten til Drammenselva. Mye tømmer hadde seilt nedover elven og mye hadde sunket. Ingen ønsket vel at berømte Gunde Vegar skulle smelle skallen i en haug med tømmer som lurte som krokodiller der ned i det møkkete elvevannet.
Den største høyden på Drammensbrua var på 6-7 meter over vannflaten. På hver siden er det rekkverk, og fra et av disse rekkverkene hadde Grunde Vegar en gang på slutten av 50-tallet eller begynnelsen av 60 stupeoppvisning, var det kanskje. For Grunde Vegar må det ha vært som å stupe fra ordinære 10-metern.
Nåværende 89 år gamle Grunde Johan Schach Vegard er fra Tønsberg og var en av Norges beste stupere helt fram til på 70-tallet en gang.
I årene 1956 til 1972 tok han 14 NM-titler utendørs, 5 i sviktstup, 8 i tårnstup og en i kombinert stup, og 11 NM-titler innendørs,7 i sviktstup og 4 i tårnstup. I tillegg har han vært en respektert stupdommer og har vært trener for blant annet sønnen Jon Grunde som var med i OL i Los Angeles i 1984.
Litt Drammensbru-historie. Den ble innviet i 1936 og revet nå i 2022. I 1934 gikk startskuddet for å bygge en ny bru mellom bydelene Strømsø og Bragernes. Og på sensommeren 1936 hadde Drammen fått en 256 meter lang bjelkebru av jernbetong og betongpilarer, med brede fortau og to kjørebaner, til sammen 15 meter.
Som sagt, jeg er tilbake i den tiden hvor enkle ting kunne samle folk og skape feststemning. Bybrua var full av nysgjerrige stupe-og ikkestupeinteresserte som ville se Grunde Vegar svaklesptupe seg ned i Norges verste kloakkelv.
Denne historien fikk jeg av Grunde Vegars sønn, Jon Grunde: Jeg husker godt jeg hørte om stupeshowet i Drammenselva der strømmen var så sterk at de strakk en vaier over elva som stuperne kunne ta tak i for ikke å ende opp langt nedenfor brua de stupte fra.
Hvis de bommet på vaieren og seilte nedover var det en båt som kjørte etter dem og brakte dem tilbake igjen!
Ryktene sa at drammenserne gikk fornøyde hjem. De hadde opplevd noe få andre hadde opplevd.
Ryktene sa også at dristige drammensere foretok en reprise dagen etter. Og far min påsto at han hørte noen spørre: Det er jo samme stupene som ble foretatt i går. Hvorfor fornyer man seg ikke? Da var det en dumdristig kar som stupte uti med bind for øynene. Det skapte feststemning for de få fremmøtte da han tok magaplask fra bybruas rekkverk.
Hvorfor jeg kom på dette med Grunde Vegars stupeoppvisning i Drammen? Vi krever hele tiden noe nytt hele tiden, noe ekstra og uventet, ellers synes vi det er kjedelig. TV og diverse sosiale medier har lært oss at det alltid skal skje noe nytt. Det ene programopplegget etter det andre, den ene likes på facebook etter den andre, presenteres oss. Det er så vi knapt kan trekke pusten før noe nytt settes i gang.
Vi voksne drar opp avtaleboka som det er et gevær vi kan skyte en lykkefugl i flukt med. Vi må rekke det og det og det og… Senere i livet opplever vi at det for det meste er jag etter vind.
Men det finnes jo så mye gammelt og vant som vi ikke ønsker å forandre. For hvem vil at måltrosten skal synge en ny melodi neste vår? Eller som poeten Andre Bjerke sier det:
Si da, når din levegledes
grønne skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg annerledes.
Intet ønsker jeg forandret.
Eller når barnebarna mine legger armene rundt halsen min og sier: Vi er så glad i deg! Det må de gjerne gjenta mange mange ganger.
Ja, da er det som om tiden står stille. De holder gjerne hardt og lenge. De har tid. Jeg har sjelden hørt barn si at de ikke har tid.
Når vi gir oss tid til å leke og bry oss om hverandre, kommer gleden som oftest på besøk. Lykken er en fugl som er vanskelig å fange. Selv om mange har den sittende på skulderen.
Det er en stor sak å sette pris på de små, nesten usynlige tingene i livet. Tvers gjennom sykdom, økonomiske problemer, arbeidsløshet, rykter om krig, klimautfordringer og høye strømpriser og frykt for fremtiden.
Det er kanskje når det synes mørkest det sitter en lykkefugl på skulderen min. Og synger en enkel melodi jeg kjenner og er glad i.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.