OSLO. Norges mest leste forfatter fyller 90 år 4. september 2025. Gratulerer, Frid. Da datteren Lills sykdom var på det verste, flyktet Frid Ingulstad inn i bøkene sine. Hun satt ved sykesengene til datteren og skrev. - Det var en slags selvterapi, sa hun. - Jeg var liksom ikke meg selv, jeg var en annen person. Det var nok en form for flukt, tror jeg.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
GJENSYN MED FRID INGULSTAD - 90 ÅR. Meningen med livet? Det har jeg aldri skjønt meg på, sa Frid Ingulstad, - jeg tror ikke at det er noe som kommer etterpå. Alt er så komplisert og ufattelig til å forstå det. Det utrolige er at liv kan oppstå av ingen ting. Hvor har Gud vært, har han oppstått av ingen ting? Spør jeg meg ofte. Alt er så uforståelig. Jeg tror det skal bli spennende å dø. For da kan jeg med egne øyne se om det er noe etterpå.
(Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
Jeg elsker å skrive, og mitt dilemma det siste året har vært en stor hjerteoperasjon, fortalte forfatteren Frid Ingulstad da jeg intervjuet henne for magasinet VI OVER 60.
To av mine hjerteklaffer var lekk. Operasjonen var vellykket, men etterpå fikk jeg komplikasjoner og måtte tappe lungene åtte ganger. Jeg hadde en hvilepuls på 120. Til tross for dette ville mine romanpersoner ned på papiret. De levde sitt eget liv uavhengig av hjertelidelsen.
KLIKKANNONSE VI OVER 60
Frid Ingulstad er en av Norges mest leste forfattere, og har skrevet hele 200 bøker – alt fra barnelitteratur, nissebøker, faktabøker og historiske romaner, både serier og enkeltstående verk. I tillegg til Sønnavind, som kanskje er serien hun er mest kjent for, har hun skrevet serier som Ingebjørg Olavsdatter, Ildkorset og Kongsdøtrene. Hun arbeidet som radiotelegrafist og senere som flyvertinne før hun ble forfatter på heltid.
- Jeg har karret meg opp av sofaen og skrevet litt dann og vann, fortalte Frid Ingulstad videre. - Jeg må jo ha alle fantasiene og personene ut av meg, alt det som regjerer inne i meg. Jeg er like spent som leserne på hva som er på gang. Handlingen bare kommer dalende. Hadde jeg ikke hatt denne evnen og muligheten, hadde jeg kanskje blitt enda mer nedfor etter operasjonen.
- For noen år siden ble jeg mor for mitt eget barnebarn, fortalte Frid Ingulstad videre, - det har vært en stor utfordring, men også en berikelse. Han mistet både mor og far for en del år siden. Jeg så det som viktig å skjerme ham for det som er vondt, det å miste sine foreldre.
- Min datter fikk lymfekreft da gutten bare var to år gammel, sa hun, - hun hadde to forferdelige år. Men hun hadde en livsvilje som ikke var sann. Da legene kom og sa at det bare var få dager igjen å leve, så hun på meg og sa: hva skal vi gjøre nå, mor?
- Da hun døde bodde mitt barnebarn hos sin pappa noen år, samtidig som han var hos oss om dagen. Så fikk pappa svulst på hjernen og døde. Jeg gråter like mye i dag som for mange år siden. Det har hjulpet meg til å forstå det å miste et barn. Det har jeg skrevet mye om.
SIDEN SIST
Jeg lever i øyeblikket nå, sier Frid Ingulstad til Norsk Ukeblads Lise Lotte Winther-Bay, og vet at hun nærmer seg slutten sammen med ektemannen Arnulf. Og hun fortsetter med et håp på noe "mer" etterpå. Hun ber til Gud hver dag, og takker, selv om livet tok fra henne det mest dyrebare, en høyt elsket datter. At hun har Parkinson, nevner hun ikke, men innrømmer at hun har dårlig syn, både aldersrelatert og som utfordring etter en mislykket stæroperasjon. - Jeg er jo så heldig å ha Arnulf ved min side, han er mine øyne nå.
-----
Da Lills sykdom var på det verste flyktet Frid Ingulstad inn i bøkene sine. Hun satt ved sykesengene til datteren og skrev. - Det er en slags selvterapi, sa hun. - Jeg var liksom ikke meg selv, jeg var en annen person. Det var nok en form for flukt, tror jeg.
- Jeg ga meg ikke lov til å sørge den gangen Filip mistet sin mamma. Han måtte ikke skjønne hvor vondt jeg hadde det. Jeg fikk derfor aldri gitt uttrykk for min egen sorg. Det å snakke betyr derfor mye, det å tømme seg og få ut alle tanker.
Jeg tror at alt ansvaret jeg tok må meg ga meg dødsangst.
- Tanken på at han skulle miste sine foreldre for annen gang, var nesten ikke til å holde ut. Samtidig ble min mannen kjørt til Ullevål med blålys og hjerteproblemer. I tillegg fikk jeg beskjed om å opereres på nytt, men det er det hittil ikke blitt noe av.
- Det har vært mye.
- Det er en fordel å være gammel og ha mye erfaring når jeg skriver, sa Frid Ingulstad. - Jeg har opplevd mye, jeg har vært gjennom en skilsmisse, jeg har vært alenemor med to barn og hatt lite å leve av. Jeg har vært til sjøs og møtt orkaner og vært flyvertinne hvor lynet har slått ned i flyet. Alt dette har være med på å skape mine fantasien. Det skjer så mye oppe i hodet mitt. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort om jeg ikke kunne skrive det ut.
KLIKKANNONSE BARDØLA FJELLTUN
- Jeg visste ikke at svært mange får psykiske problemer etter enn hjerteoperasjon. Jeg tok kontakt med både psykolog og fysioterapeut og fikk heldigvis satt ting på plass. Det var betryggende å vite at mange andre slet med det samme som meg. Det aller viktigste er å komme ut blant folk, fortelle om hva man sliter med og å oppleve at livet går tross alt videre.
Frid Ingulstad har seks barnebarn, og har mye å leve for. - Jeg er ikke redd for å dø, det er bare å sovne, men jeg tenker mye på hvordan det vil gå alle de andre. Kanskje jeg overvurderer jeg min egen betydning? Dessuten har jeg så mange bøker jeg skulle ha skrevet. Selv om kroppen er på vei til å gi seg, er hodet full av fantasi. Det er nesten så det er for mye fantasi. Det kan nesten være plagsomt til tider.
- Noe av det største jeg opplever er de daglige telefonene, mailene og henvendelser fra leserne, fortsatte Frid Ingulstad. Her om dagen fikk jeg en telefon som fortalte at om jeg slutter å skrive, så hopper leseren ut av vinduet, og hun bodde i niende etasje.
- Noen ganger kan jeg bli bekymret, for mange eldre skriver at de lever for seriene Sønnavind og Ildkorset. Den yngste er i tenårene og den eldste er 103 år.
- Jeg er glad for hver dag jeg selv lever, sa hun, - at jeg kan gå på to ben, at jeg kan nyte våren. I fjor klarte jeg ikke skrive. Da gikk jeg heller ut i haven og fulgte hver markblomst som kom opp av bakken. Jeg gleder meg ikke lenger over de store tingene, til de lange reisene. Jeg gleder meg heller til de små tingene i livet, til å sitte på en stubbe og høre fuglene synge.
Frid Ingulstad er lei seg for at hun har vært lite tilstede i sitt eget liv. - Jeg spør ofte meg selv: hvor var jeg egentlig da jeg skrev mine bøker? Ingen bebreider meg, men mannen min har ofte vært ensom og hva med barna mine? Jeg tror de har levd sine egne liv, og jeg har levd mitt. Samtidig tror jeg nok at jeg jeg har skjemt bort barna en del, også.
- Apropos døden. Da jeg skulle opereres tenkte jeg: tenk om leserne ikke får vite slutten på romanserien Sønnavind om jeg ikke overlever. Derfor har jeg skrevet hvordan det vil gå med personene om det skulle skje meg noe alvorlig. Jeg tror det må passe med å slutte med frigjøringen i 1945. Tror du ikke? Forlaget har for sikkerhets skyld fått denne avslutningen.
- Gleden i livet? Ja hva med den? Familien, den er udiskutabelt, sa Frid Ingulstad. - Samtidig føler jeg meg mer fri enn da jeg var yngre. Jeg er ikke så redd for å dumme meg ut lenger, jeg er ikke så opptatt av meg selv. Om jeg dummer meg ut, hva så?
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK.