OSLO. I løpet av mange hektiske og innholdsrike år har Gino Valente lært oss nordmenn hva pasta, cappuccino og pizza er. Han har også servert duer som var fanget i heissjakten på hotel Nobel som Pigeon de Bresse, duer fra Bresse. Jeg har intervjuet Gino Valente en rekke ganger. Det ble alltid timer med alvor og skjemt. Gjennom 40 år har han vært en av mine favorittkokker. Nå har han relansert sin restaurant Valentes i Oslo sammen med datteren Marisa.
MINNER OG MENNESKER. VG har vært på besøk hos Gino Valente, i hans italienske kjøkken i restauranten Valentes i Vika i Oslo. Og jeg er ikke uenig i konklusjonen deres: her er det velsmakende, enkelt og godt - og gjestene blir ivaretatt på aller beste måte, i ekte Gino Valente-ånd:
"Det trenger ikke være moderne, det må bare være godt laget. På Valentes får du tradisjonell italiensk kost. Det er trygt og godt...
"For på Valentes får du ingen store overraskelser. Du blir bare ønsket velkommen og ivaretatt på godt vis. Det er italiensk mat slik man kan huske italiensk mat var. Tradisjonelt, enkelt og godt".
Kort fortalt bodde Gino Valente med familien sør for Roma før han i 1957 dro til Sveits. Han arbeidet så ved Hotel Richmond i Genève.
Så fikk han i 1962 jobb ved Hotel Nobel i Karl Johans gate. Så fulgte noen år på Hønefoss, der han giftet seg, Nordfjord, Beitostølen, Steinkjer og Tromsø.
I 2020 åpnet Gino Valente restauranten Valentes i Ruseløkkveien 3 i Vikaterrassen i Oslo, hvor han nå driver sammen med sin datter Marisa Valente.
Ruseløkkveien, N-0251 Oslo
Telefon: + 47 22 17 44 44
Epost: valentesvika@gmail.com
Bestill bord HER.
Han var kjøkkensjef på Handelsstanden og serverte etter sigende landets første pizza og osso buco. Hans første spise- og dansested Valentes Osteria i Kirkeveien i Oslo åpnet i 1970 og ble senere supplert med dagstedet Valentes lille cafe. I 1975 startet han spise- og dansestedet La Popina i Haakon VIIs gate i Oslo.
LES MER: Gino Valentes deilige fiskeretter.
Accademia Grand Can ved Franco Buccarelli kåret ham til ridder 1980 av Verona i Valentes nyåpnede Chez Lopez, senere bare kalt Mølla Restaurant. Han etablerte også spise- og teaterstedet Oslo Cabaret 1985 i sammenheng med Mølla og oppførte Beyerbrua med møllehus fra Vestlandet.
Den italienske ambassadør Giuseppe Scaglia overrakte ham ordenstegnet for riddergraden av Republikken Italias fortjenstorden i 1986. I 1987 etablerte han Cafe Bance Rotto i Bergen og Wrightgaarden i Langesund. Drev også impressarioselskapet Box Office, som i 1989 brakte Paul Anka, Julio Iglesias og Frank Sinatra, Sammy Davis og Liza Minelli til Oslo.
I Mølla Restaurant hadde huset åpningen av TVNorge og Valente ledet programmene På kjøkkenet med Gino høsten 1989. I tiden 1993-2000 ledet han 1500 episoder av Ginos Mattips,
Gino Valente vokste opp i en liten landsby i Italia. Mellom Roma og Napoli ligger Tora Presenzano. – Den er så liten at den bare består av to kuer, en kirke, en jernbaneskinne og et hus, sa han og fortalte om en tøff oppvekst etter siste verdenskrig, forteller han.
– Det var harde tider i Norge, men det var ingen ting mot den nøden som var i Italia. Vi måtte utnytte alt som kunne minne om mat. Jeg husker hele familien lå på alle fire ute på jordet for å samle sammen korn som lå igjen på bakken etter at bonden hadde høstet inn. Vi ble kjeppjaget alle sammen.
- Min mor, Rafaella, var en dame med et godt hjertelag. Hun hadde en egen evne til å få god mat ut av ingredienser som en gourmetkokk ville besvimt av i dag. Pappa Guirino var en ekte italiensk arbeidshest. Ved sekstiden om morgenen vekket han lille Gino og vi drakk kruttsterk espressokaffe sammen. Og mens vi drakk kaffen planla vi dagens jakt. Når far hadde skutt de første jerpene, tok jeg dem og løp ned fra fjellet og hjem til mor som ventet ved grytene.
- Vi var fem søsken, men to døde i ung alder. Min bror Umberto og jeg ble kalt ”I piccoli affaristi”, de små forretningsmennene fordi vi allerede som syv-åtteåringer fant nye måter å tjene penger eller skaffe mat på. Vi startet blant annet en kaninfarm hvor vi overtalte rike bondesønner til å bytte en kanin mot to høner, og slik fortsatte det.
Min bror Cesare flyttet til Sveits, til byen Luzern. 14 år gammel flyttet jeg etter. Jeg lurte foreldre ved å si at jeg bare dro ut på en liten tur. Men jeg kom ikke tilbake.
- Den første tiden levde jeg av å vaske på et restaurantkjøkken, men måtte slutte på grunn av at en hund som gjorde fra seg på buksebeinet mitt. Jeg sparket den veggimellom. Og fikk selv sparken. Det var min lykke. Jeg reiste til Geneve og søkte jobb på restauranten Parc d`eux vives som fremdeles har to stjerner hos Michelin. Her startet mitt nye liv.
- Jeg fortalte dem min historie. Da klemte den styrtrike eieren, monsieur Schildt, meg og sa: begynn med en gang, men du skulle drept den. Jeg begynte som hjelpegutt på kjøkken. Innehaveren var mester i curling og spilte ofte sammen med internasjonale kjendiser. En kveld kom den italienske hovmester løpende og skrek: Hvor er kokken! Skuespilleren Jean Gabin og prins Rainier kom for å spise og så var ikke kokken der. Jeg skal lage maten, sa jeg og anrettet et pent sølvfat med skinke og sylteagurk formet som roser. Og sendte det opp til kjendisenes hotelrom. Gabin roste maten og ga meg 50 franc i driks. Det var samme summen jeg fikk som månedslønn.
- Jeg ble kalt opp på kontoret dagen etter. Du er ikke født som oppvasker, du skal bli kokk, var beskjeden. Jeg gikk på skolen om formiddagen og jeg lagde mat om kvelden. Det gikk ikke lenge før sjefen sendte meg til Nobel hotel i Oslo. Jeg bestilte billett og brukte mine siste penger på å kjøpe tykke gensere og en foret frakk. Jeg skulle være i Norge bare tre måneder.
I løpet av disse hektiske og innholdsrike årene har Gino Valente lært oss hva pasta, cappuccino og pizza er. Og opplevelsene har vært mange. Han serverte duer som var fanget i heissjakten på hotel Nobel som Pigeon de Bresse, duer fra Bresse. Arne Hestnes i Dagbladet anbefalte denne nydelige ”franske” retten på det varmeste.
Opp gjennom årene er det knapt et lite hotell eller en liten bygd i Norge som ikke har hatt den kortvokste italienske kokken på lønningslisten. For mange herrens år siden åpnet han sin egen restaurant i Oslo, Valentes i Kirkeveien. Skuespillerne begynte å vanke hos ham fordi han var den eneste som hadde åpent etter at forestillingene var ferdige. Dessuten avskaffet han slipstvang. Han ble restaurantkongen i hovedstaden.
Men det er ikke alt som har gått på skinner.
- Jeg satset mye penger som ikke var mine egne, fortalte han. - Til slutt jobbet jeg natt og dag. Valentes var på alles lepper. Jeg begynte å kikke på flere lokaliteter og startet Mølla i Oslo og Bancorotto i Bergen. Til slutt ble det alt for mye. Jeg fikk mitt første hjerteinfarkt, så kom nummer to og tre og så gikk jeg konkurs. Til slutt mistet jeg alt jeg eide for at kreditorene skulle få sitt.
Etter hvert gikk han lei av store restauranter, krevende kjendiser, dårlig økonomi og flere hjerteinfarkt. - Jeg fant ut av jeg ville back to basic, som en liten restaurantør. Jeg er ikke opptatt av penger lenger, men av det å skape kultur. Det er noe som jeg kan. Det er riktig for meg.
- Jeg har funnet ut at når man har suksess, er man populær. Da var alle mine venner. Når alt gikk til helvete kunne jeg telle mine venner på en hånd. Da fikk jeg virkelig se hvem som var mine venner. Jeg sammenligner det med å kjøre drosje. En vakker sommerdag er det lett å få tak i drosje, en regnværsdag er det helt umulig.
Om dette har gjort ham til et bedre menneske? – Jeg holdt på å bli bitter, sa han. – Jeg syntes jeg var angrepet urettferdig. Men jeg har hatt mest glede av mine år i Norge. Jeg har satt spor etter meg. Nå har jeg lært å sette pris på de små tingene i livet. Jeg stresser mindre, jeg avsetter mer tid til å snakke med venner og familie.
Gino Valente er oppvokst i en klosterskole og har bevart sin katolske tro. - Men jeg går ikke i kirken hver dag. Jeg har den samme livsfilosofi som min mor: Den beste kristendom er slik; når du gjor noe vondt så glem det aldri, når du gjør godt så glem med en gang. Sleng aldri døren i ansikten på noen. Gjør godt, ikke bare for deg selv, men også for andre. Budskapet til kristendommen er at vi alle er like, sa min bestemor. Og det hadde hun rett i. Når vi ser noen som har det vondt må vi lytte. De er skjebner på godt og vondt. Ta vare på dine nærmeste og dine venner. Vennskap er det viktigste i vårt daglige liv. Strekk en hånd ut til barna. Barna er vår fremtid og vår identitet.
Hva sier du til de som spør om meningen med livet?
- Vi lever i en verden full av egoisme. Vi er for opptatt av det materialistiske. Se rundt deg, på barna som sulter i Afrika. I Italia dumper de tomater for å opprettholde priser. Samtidig sulter barn over hele verden. Hva er meningen med dette? Bruk matoverskuddet på de som trenger det, sier jeg.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK. PRIVATE BILDER.