
OSLO/ DET NORSKE TEATRET. Før hun døde kom den norsk/svenske forfatteren Beate Grimsrud med en sterk og gripende bok som fikk tittelen Jeg foreslår at vi våkner. Det ble et hovedverk i hennes forfatterskap. I romanen dirrer en naken nerve og en vill håpefullhet, kombinert med forfatterens egensindige energi og særegne humor. Nå er boken hennes blitt et gripende – og hardtslående stykke på det Norske Teatret.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT

-----

JEG FORESLÅR AT VI VÅKNER. Beate Grimsruds siste roman blir teater, forteller Det Norske Teatret. - Idet ein konvolutt frå Karolinska Sjukhuset dumpar ned i postkassa til Vilde Berg, tek livet ei heilt ny vending. Ho har fått kreft. Likevel er dette ei historie om livstrong, ikkje om døden, meiner skodespelar Heidi Gjermundsen Broch. Både ho og regissør Charlotte Frogner har lenge ønska å overføre den kritikarroste romanen Jeg foreslår at vi våkner av Beate Grimsrud til teaterscenen.
Eg føreslår at vi vaknar
URPREMIERE FREDAG 11. OKTOBER KL. 19.30
SCENE 2
Siste forestilling: 20. desember.
Billetter HER
Forfatteren, dramatikeren og regissøren Beate Grimsrud døde bare 57 år gammel.
Hun ble født i 1963 i Bærum. Hun døde i 2020. Siden 1984 var hun bosatt på Södermalm i Stockholm. Hun var en prisbelønt forfatter som hadde skrevet sine bøker både på svensk og norsk og hadde utgitt bøker i mange sjangre.

Jeg intervjuet Beate Grimsrud en gang på begynnelsen av 1990-tallet. Før noen ombestemte seg var det å kaste seg på flyet til Stockholm, finne en drosje og banke forsiktig på døren til hennes blokkleilighet.
Til manges store forundring drev ei norsk jente på med boksing på fritiden. Hun tok imot meg med hevet guard og inviterte humoristisk til en boksekamp. Som det heldigvis aldri ble noe av,
Hun hadde debutert med en snål novellesamling, Det fins grenser for hva jeg ikke forstår.
Jeg vi dra og forstå henne, overtalte jeg Norsk Ukeblad-redaksjonen med. Og fikk ja, selv om ingen i redaksjonen hadde hørt om henne.
Jeg møtte ei flott jente med tendens til punker- og hockeysveis, med boksehansker og vennlig stål i blikket. Det ble en historie om en underlig oppvekst og en tøff ungdomstid.
Det ble en intens filosofisk samtale, om ting jeg ikke var i nærheten av å ha peiling på. Det tok tyve år før jeg skjønte hva mye av samtalen gikk ut på.
Først da jeg leste hennes fantastiske roman Jeg foreslår at vi våkner, jeg skjønte at hun nesten 30 år tidligere ville si meg noe jeg ikke fanget.
I ettertid så de som var tett på hennes forfatterskap at hennes siste roman var et hovedverk i Beate Grimsruds forfatterskap. I romanen dirrer en naken nerve og en vill håpefullhet, kombinert med forfatterens egensindige energi og særegne humor.

I et intervju med Aftenposten spurte intervjueren henne om angsten for at kreftsykdom hun hadde fått skulle komme tilbake. Hun svarte: «Den er der. Jeg har opplevd så mye nærhet og omsorg. Ikke at livet er bedre. Bare veldig bra. Det er så fint å være her! Jeg er glad hver dag, selv om hun også er redd. Men det tar ikke kraften fra meg».
Siden første boken hennes kom ut, har jeg lest alt hun har skrevet, og beklager at jeg ikke spilte på samme banehalvdel da jeg møtte henne for vel 30 år siden.
Jeg rakk dessverre ikke å møte henne igjen, selv om jeg så gjerne skulle ha gjort det. Da vet jeg at samtalen ville ha artet seg på en helt annen måte.
Du var en utrolig forfatter, Beate Grimsrud. Jeg vil savne din svært egenartede og personlige "penn". Jeg gleder meg til å møte deg igjen på det Norske Teatret.
Tilbake til det Norske Teatrets presentasjon av romanen Jeg foreslår at vi våkner, eller Eg føreslår at vi vaknar som den heter på Det Norske Teater-språket.

Den personlege og vonde sjukdomshistoria om dramatikaren Vilde (Heidi Gjermundsen Broch), har også tydelege likheitstrekk med Grimsruds eige liv og kreftsjukdom. Jeg foreslår at vi våkner blei hennar siste roman, og ho opplevde aldri at boka blei heidra med Brageprisen i 2020. I teaterversjonen av stykket blir dei fantasirike bilda til forfattaren levandegjort.
Dei to figurane Grimsrud skapte alt som barn, Reven og Rotta, er ikkje lenger berre i fantasien til Vilde, men er lekamleggjort på scenen av Thea Lambrechts Vaulen og Karl Vidar Lende. Og som ein bauta ved hennar side, står kjærasten O fjellstøtt (Ellen Birgitte Winther). Med humor, varme og alvor fortel dei korleis livet plutseleg kan gi deg ein knyttneve som slær deg i bakken.

I Eg føreslår at vi vaknar, får nemleg Vilde Berg den beskjeden ingen vil ha, men som dei fleste av oss på ein eller annan måte blir råka av: Ho har kreft. Ikkje av den typen med gode prognosar og lyse utsikter, men den hissige typen. Likevel er Eg føreslår at vi vaknar inga beksvart historie. Med underfundige skåblikk på det til tider absurde tilveret, vågar denne historia å møte døden med mot og trass, og ein enorm porsjon kjærleik til livet og dei vi deler det med.
Heidi Gjermundsen Broch og Charlotte Frogner hadde begge eit sterkt første møte med boka, og det er med audmjuk ærefrykt dei nærmar seg scenen. Dette er stoff som står begge nære.
Både skodespelaren og regissøren for framsyninga hadde kontakt med forfattaren før ho forlet livet. Heidi Gjermundsen Broch hadde tatt mot til seg og nærma seg henne etter eit bokbad. Charlotte Frogner tok kontakt med henne etter å ha lese inn boka i eit heimestudio under korona-tida, og tora å spørje om lov til å gjere teater av verket:
«Aaa, det tycker jag ni ska göra. Jag tycker ni skal göra en hel Grimsrud-festival!» var svaret ho fekk. Da tok regissøren kontakt med teatersjefen, resten er historie. Og no blir Grimsruds siste roman til teater.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK