TRONDHEIM. For noen år siden leste jeg Tore Strømøys bok Det gjelder livet. Der fant jeg den dramatiske historien om Gitte Skaanes. På 18 års dagen overlevde Gitte Skaanes en av verdens verste flyulykker. 112 mennesker omkom, 171 ble såret og 184 overlevde. Alle på rad 18 overlevde. Gitte var en av dem. Jeg dro umiddelbart til Trondheim for å kunne fortelle hennes helt utrolig historie til ukebladet Familiens lesere.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
Gjennom en minnenes artikkelserie presenterer jeg mennesker som gjennom de siste tiårene har gjort sterkt inntrykk på meg. Gitte Skaanes er en av dem. På 18 års dagen overlevde hun en av verdens verste flyulykker.
Kapteinen på United Airlines flight 232 vurderte å sette flyet ned på motorveien, men våget ikke på grunn av trafikken. Den lille City Gateway Airport var deres eneste sjanse. Dette blir en tøff landing, sa kapteinen. 112 mennesker omkom, 171 ble såret, 184 overlevde. Alle på rad 18 overlevde. Gitte var en av dem.
(Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
Ett år etter kom panikkangsten
Etter vel tyve år møter jeg igjen Gitte Skaanes i VG HELG. Oppslaget viser henne endelig hjemme på norsk jord etter den dramatiske og tragiske flystyrten i USA 19. juli 1989. Hun forteller om en vanskelig tid etter flystyrten. Etter ett år kommer panikkangsten. – Jeg hadde klippekort på legevakten, og i flere år kjempet jeg mange kamper mot meg selv. Etter hvert forsto jeg at det ikke var noe galt med hjertet mitt, men at det var traumet som hadde lagret seg opp i kroppen.
Det skulle gå 17 år før hun satte seg på et fly igjen. Det gjorde hun for sønnen sin. – Jeg syntes han fortjente å få se mer av verden. Hun har alltid med seg en ting på reisen: Smykket med jomfru Maria-figuren. – Jeg flyr aldri uten.
(Faksimile VG Helg 27. juli 2024. Monica Flatabø har skrevet teksten).
- Det var helt stille inne i flyet, fortalte hun. - Jeg satt med hodet mellom knærne. Da sa kapteinen at det ville bli en tøff landing. Så kræsjet flyet. Vi rullet rundt og inne i hodet mitt knaset og knaket det noe aldeles forferdelig. Jeg må ha vært borte et øyeblikk. For jeg våknet opp av at det luktet brent. Da hang jeg opp ned i taket.
Gitte Skaanes fylte 18 år 19. juli 1989. Samme dagen satte hun seg om bord i United Airlines flight 232 for å reise hjem til Norge. Hun hadde vært utvekslingselev og gått på skole i USA, det siste året på High School. Nå ventet foreldrene i Trondheim spent på at eldstedatteren skulle komme hjem igjen.
KLIKKANNONSE SMAKERIET GEILO
- Inne i flyet var det stappfullt, fortalte Gitte videre. – Det fløt bagasje ut av alle hattehyllene. Jeg satte meg ned på rad 18, ved vinduet. En mann satt ved siden av meg. Men jeg var sliten og orket ikke snakke med ham. Jeg tok bare på meg walkmannen og håpet han ikke ville si noe til meg. Jeg lente meg tilbake og slappet av. Om noen få timer ville jeg være hjemme.
- Vi lettet fra byen Cheyenne og satte kurs mot Chicago. Jeg tror jeg sovnet der jeg satt. Solen varmet inn gjennom det lille flyvinduet. Plutselig hørte jeg et enormt smell gjennom musikken. Jeg så at flyvertinnene ble urolige og det ble sagt at det bare var noen ”flygreier”.
KLIKKANNONSE VI OVER 60
Så kom det en kort melding over høytaleren om at den ene motoren hadde eksplodert. Men det var ikke noe problem å lande. Flygeren sa han ikke likevel ikke ville ta noen sjanser og satte kursen mot byen Sioux City i Iowa. Der var det visst en liten flyplass de kunne lande på.
- Jeg kjente på meg at jeg ble smånervøs, fortalte Gitte Skaanes. - Men i kabinen var stemningen overraskende rolig. Jeg spurte mannen ved siden meg om dette ville gå bra. Han svarte: Jeg håper da det. Jeg ble ikke beroliget. Det vi ikke visste var at halen på flyet var knekt og at flygeren forsøkte å styre flyet manuelt.
KLIKKANNONSE BARDØLA FJELLTUN
Inne i cockpiten kjempet flygeren Alfred C. Haynes sitt livs kamp for å få det store flyet ned på bakken. Han hadde rapportert til flytårnet at det hadde vært en eksplosjon i den bakerste motoren og at det var helt umulig å styre flyet. Styresystemet var ødelagt og et stort stykke av halepartiet var brukket av. Uten hydraulikk var det nesten umulig å bevege roret og å bremse flyet. Han meldte fra om at han ikke trodde han ville klare å sette flyet ned i Sioux City og vurderte å sette det ned på motorveien, men våget ikke på grunn av trafikken. Den lille City Gateway Airport var deres eneste sjanse.
I flytårnet skjønte man at dette ville ende i katastrofe.
- Jeg satt og så ut av vinduet og så at vi nærmet oss flyplassen mer og mer, fortalte Gitte Skaanes. - Jeg visste at noe var galt, men var ikke redd for å styrte. Vi fløy lavere og lavere og alle satt og håpet det beste.
- Like før vi nådde bakken sa flygeren at dette ville bli en tøff landing. Og så husker jeg ikke mer. Flyet hadde tippet over og landet på snuten og rullet over på siden. Jeg hadde nok slått hodet bort i et eller annet og besvimt. Da jeg våknet hadde jeg ingen formening om tid eller sted. Jeg blødde fra hodet og flyet lå opp ned. Kabinen så helt ødelagt ut og jeg spurte meg selv: hvor er alle menneskene?
- Da jeg kjente brannlukten fikk jeg panikk. Jeg hang opp ned, med knærne opp mot ansiktet. Heldigvis så jeg en gruppe mennesker som sto i kø for å komme ut gjennom en luke. Luken gikk egentlig ned i lasterommet, men slik flyet lå ble det en luke i taket. Hvordan det ellers så ut rundt meg, vet jeg ikke. Jeg hadde bare en ting i tankene: Gitte, kom deg ut!
- Akkurat der og da tenkte jeg bare på å redde meg selv. De andre ofret jeg ikke en tanke. Alle rundt meg var eldre enn meg, og jeg tenkte at de måtte vel ta hensyn til meg som var ung. Jeg ba til Gud: Kjære Gud, la meg få leve, la meg få se mor og far og søsknene mine igjen.
En mann sto og løftet folk opp gjennom luken og en ny kvinne trakk Gitte ut av vraket og i friluft. - Da jeg sto oppe på restene av flyskroget så jeg flyet var delt i to og vi lå midt ute på en kornåker. Halen og fronten var helt ødelagt. Frem til rad 9 var alt og alle borte. De som satt på rad 9 til 20 overlevde. Bak oss omkom alle. De var de som satt like før og etter vingen som overlevde.
- Jeg skulle gjerne ha truffet mine hjelpere igjen, brøt Gitte stille inn. - Tore på Sporet ringte en dag og spurte om jeg hadde lyst til et gjensyn med kapteinen. Han ville så gjerne møte meg igjen. Nei, jeg hadde ikke lyst til å la denne ulykken bli et underholdningsprogram på TV.
Gitte Skaanes vender tilbake til de dramatiske opplevelsene: Det må ha brent rundt meg, for ti centimeter av håret var svidd vekk. Så hoppet jeg ned på bakken. Der sto det en liten jente på nesten 10 år. Faren tok imot passasjerene som hoppet ned. Han ropte til datteren at hun måtte løpe vekk, men hun torde ikke. Jeg tok henne i hånden sammen sprang vi gjennom åkeren.
- Det lå mennesker rundt meg over alt. Antageligvis hadde flyet brukket oppe i luften og folk var blitt sugd ut. Det eneste jeg var opptatt av, var hvor baggasjen min kunne være og om det var farlige slanger i åkeren? Jeg måtte jo komme meg videre. Foreldrene mine ventet hjemme i Trondheim.
- Det så ut som om vi hadde landet på en eneste stor søppelfylling. Men så var det bare vrakdeler fra flyet som var blitt spredd utover. Rundt meg lå folk og skrek. Noen kom og tok tak i meg og plasserte meg i skyggen bak en bil. Det var forferdelig varmt. Jeg satt der helt alene til noen kom og ga meg vann.
- Jeg satt som i transe og så på det som hendte rundt meg. Jeg var liksom ikke med. Døde kropper ble lagt på rekke og rad og alt var uvirkelig. Jeg kjente jeg ble hysterisk og så begynte jeg å skrike. Jeg tålte ikke å se all grusomheten rundt meg.
Over alt løp det mennesker og lette etter barna eller ektefellen sin. - Jeg er glad jeg reiste alene og hadde bare meg selv å tenke på, sa Gitte Skaanes. - Så ble jeg lagt inn i en ambulanse. Der satt det en annen dame som hadde overlevd. Det eneste hun var opptatt av var å lete etter kredittkortet sitt.
- Det kom både prester, leger og psykologer til ulykkestedet. Det var helt utrolig hvilket engasjement det var i den lille byen. Butikkene ble stengt og alle var opptatt av å ta vare på oss som overlevde.
Gittes vertsfamilie, Elin og Ray Barella, hørte om flykrasjet på radioen. I et avisintervju etterpå fortalte de: Vi kjørte i vill fart hjem til min bror og ringte United Airlines. Vaktesjefen opplyste at det ikke var noen overlevende. Vi var overbevist om at Gitte hadde omkommet. Vi gråt og gråt over vår lille Gitte. Fjernsynet sto på hele tiden. Den viste et intervju med en mann som hadde sittet på rad 20 - og overlevd. Han fortalte at flykroppen hadde brukket på niende rad. Plutselig var det håp. Gitte hadde sittet på rad 18. Herre Gud som vi håpet og ba om at jenta måtte være blant de overlevende.
- Jeg visste at foreldren mine skulle vente på meg på Fornebu, fortalte Gitte Skaanes. - Jeg ringte og sa at hvis foreldrene mine var der, måtte de si at jeg hadde vært med på en flyulykke, men hadde det bra. Senere fikk jeg vite at mor hadde kjøpt VG på flyplassen og lest at ”en nordmann overlevde”. Heldigvis fikk hun samtidig beskjeden fra meg.
De første årene etter ulykken hadde Gitte klippekort på legevakta. En sterk angst hadde satt seg fast. - Jeg fikk stadig vekk problemer med å puste, jeg mistet følelsen i armene, fikk kvelningsfornemmelser og ble ofte veldig redd og oppkavet, forteller hun. - Jeg trodde hver gang jeg skulle dø. Så var det å dra på legevakt for undersøkelse. Gang etter gang. Det var aldri noe galt med meg. Det gikk mange år før jeg taklet hverdagen fullt ut. Jeg fortrengte mye av det vonde jeg opplevde, og snakket ikke om følelsene mine.
- Jeg har gått gjennom flere traumatiske hendelser. Og jeg blir nok aldri ferdig med det. Det positive er at dette har formet mitt syn på andre mennesker. Jeg er aldri negativ, jeg har stor forståelse for andre og jeg tror aldri jeg har snakket stygt om folk. Når noen sier til meg at de lider av angst, vet jeg hva de snakker om. Det jeg ikke orker, er tanken på å fly igjen, og jeg tar helst ikke heis. Jeg kjører heller bil til Roma enn å fly.
- På 30-års dagen ble jeg spurt om jeg ville ha en ny klokke i gave. Nei, sa jeg, gull og glitter er ikke lenger viktig for meg. Nå er det helt andre ting som betyr noe.
TEKST: ØYVIND RISVIK