RISØR. Hvorfor skulle akkurat jeg oppleve å miste et barn som jeg elsket så høyt? Syv år gamle Marianne Rugaas Knutsen kom aldri hjem etter å ha vært på butikken for å kjøpe is. Hennes forsvinning er en av tidenes norske mysterier. Marianne har vært savnet i 43 år: – Noen vet noe, sier moren og mener hun ikke lenger får hjelp fra politiet til å lete etter datteren. Nå ber hun justisministeren om å se på Marianne-saken om igjen. Møt mamma Torunn, som aldri gir opp håpet.
7 ÅR GAMLE MARIANNE FORSVANT FOR 43 ÅR SIDEN. I et nytt Facebook-innlegg skriver Torunn Rugaas: Min datter Marianne, forsvant fra Risør, ved Frydendal varehandel, 28. august i 1981, hun var 7 år den gangen, mørkt hår og grønne øyne. Hun var på butikken og kjøpte is og godteri, hun ble sist sett på trappa til butikken, hun skulle hjem, 150 meter unna. Vi vet ikke hva som skjedde med henne, politiet henla saken, som mord, for mange år siden. Vi, hennes familie, håper, selv om håpet er lite, at hun lever, et sted i verden. Hun er i dag 50 år! Vi ønsker å prøve denne måten å komme i kontakt med noen som kanskje kan vite noe om hva som skjedde den gangen, og ønsker at alle vennene våre, skal dele denne etterlysningen, og be deres venner dele, og dele igjen og igjen. Noen MÅ sitte inne med noen opplysninger!
Del gjerne i inn og utlandet, sier Torunn Rugaas. - Jeg tar imot tips, men seriøse tips, på messenger! Facebookinnlegget hennes er til nå delt mer enn 12.000 ganger.
(Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).
28. august var det 43 år siden Marianne forsvant. Hun vill ha fylt 50 år i år. En av Norgeshistoriens mest omtalte forsvinningsgåter fant sted i Risør. Seks år gamle Marianne Rugaas kom aldri hjem etter å ha vært på butikken for å kjøpe is. Hvordan har mamma Torunn Rugaas klarte å leve med at datteren forsvant?
Politiet gjennomførte over 2000 avhør og fikk inn over 700 tips. Flere mennesker var mistenkt og siktet i saken, men ingen ble dømt. Sture Bergwall, kjent som Thomas Quick tilsto å ha drept henne, men politiet fant aldri noe som kunne knytte ham til forsvinningsmysteriet.
- Hvorfor skulle akkurat jeg oppleve å miste et barn som jeg elsket så høyt, sa Torunn Rugaas. - Livet var urettferdig der og da, og det er en følelse jeg fremdeles har, selv om jeg har lært å leve med den.
Hun hadde grønne øyne, oppstoppernese og halvlangt mørkeblondt hår. Sommeren 1981 gikk seks år gamle Marianne ut døren på Frydendal Varehandel i Risør, en bygning som ligger like ved hovedveien inn til den lille sørlandsbyen. Hun hadde kjøpt to Kronesis og to poser med smågodt. Det var ikke mange dagene siden hun hadde begynt på skolen, og hun hadde på seg den fine kjolen hun hadde brukt første skoledag.
Det var ikke mer enn tre hundre meter fra kjøpmannen til hjemmet hvor mamma Torunn Rugaas ventet på veslejenta si. Lille Marianne kom aldri hjem.
Den såkalte Marianne-saken ble en av Norgeshistoriens mest omtalte og mystiske forsvinningsgåter. Moren Torunn Rugaas nekter fremdeles helt å godta at datteren er død. - Så lenge ingen vet hva som skjedde, er det et ørlite håp om at hun lever. Det er alt for mange ubesvarte spørsmål til at datteren min skal gå i glemmeboken, sa hun stille da jeg intervjuet henne i anledning av at Marianne ville ha fylt 40 år om hun ikke hadde forsvunnet...
- Jeg glemmer aldri denne ettermiddagen 28. august 1981, fortsatte hun. - Panikken og redselen var på vei til å lamme meg. De første dagene var jeg bare opptatt av å lete etter henne.
Torunn Rugaas hadde også fire måneder gamle Elsebeth å ta vare på hjemme. Hun måtte passes, stelles og gis mat. - I tiden etter at Marianne forsvant, levde jeg ene og alene for henne, sa hun. - Uten henne hadde jeg ikke vært her i dag. Det var henne som gjorde at jeg overlevde mentalt. Dag etter dag kjempet jeg en intens kamp for å holde meg oppe. Samtidig erfarte jeg at man ikke dør så fort av sorg.
Etter som Elsebeth ble eldre, var Torunn Rugaas alltid redd når datteren ikke kom hjem fra skolen innen avtalt tid. - Kom hun bare en halv time for sent, ble jeg hysterisk, men jeg viste henne det aldri. Jeg har det slik fremdeles, redselen kommer når noen jeg venter på, blir forsinket uten at jeg har fått beskjed. Engstelsen har aldri sluppet taket i meg.
De første årene etter at Marianne forsvant, måtte Torunn Rugaas ha psykiaterhjelp for å tørre slippe Elsebeth alene ut av huset. - En psykiater som jeg måtte skaffe meg selv, sa hun. - Det var ikke krisehjelp å få på den tiden. Denne psykiateren var flink. Etter som tiden gikk, ble jeg mer avslappet.
Torunn Rugaas har ofte spurt seg selv hva Mariannes forsvinning har gjort med henne. - Jeg var bare 25 år, og hadde ikke vært voksen i mer enn fem år da hun forsvant, sa hun. - Ser jeg det positive i det, har dette gjort meg veldig nysgjerrig på livet. Jeg vil oppleve så mye som mulig. Jeg er nesten som et menneske som har fått diagnosen kreft og fått beskjed om at jeg skal dø. Plutselig er jeg blitt erklært frisk, og fått mulighet til leve livet på nytt igjen.
Jo eldre jeg blir, jo mer positivt klarer jeg å se på Mariannes forsvinning. Jeg kan si høyt og tydelig til meg selv: Torunn, du har lært så enormt mye i løpet av disse årene.
- Om Marianne hadde hørt meg, ville jeg ha sagt til henne: takk for hjelpen, for alle de årene du har holdt meg over vannet. Du er en del av styrken min.
- Det viktigste er at Marianne har gitt meg kunnskap om meg selv. Jeg er blitt en sterk person, jeg er blitt en åpen og hjelpsom person. Jeg er blitt mer selvsikker. Eller kanskje alt dette ganske enkelt har med alder og visdom å gjøre? Jeg kan ikke henge alt på Marianne, kan jeg vel?
De mange årene siden Marianne forsvant, har preget Torunn Rugaas` forhold til barnebarnet Natalie. - Jeg har fått en slags form for seinreaksjon, sa hun. - Jeg er konstant engstelig for dem, noe jeg burde ha grepet mer tak i, det at jeg er redd for at noe hele tiden skal skje. Jeg har også fått litt panikkangst, og det irriterer meg forferdelig. Jeg ser ulykkene før de kommer. Jeg er også blitt redd for å dø, redd for å få en alvorlig sykdom.
Om Torunn Rugaas har ønske om gang å se Marianne igjen? - Hvis dette er det eneste livet, så er det forferdelig, sa hun. - Jeg går ikke så drastisk til verks at jeg tror jeg vil møte Marianne igjen. Men jeg tror på regresjon. Har jeg levd et komplisert liv til nå, vil jeg kanskje vil få det bedre i det neste livet.
Det er vanskelig å bli ferdig med det at Marianne forsvant. – Jeg har sagt mange ganger at jeg ikke vil stille opp til intervju, sa hun. - Men det er god terapi i å snakke om henne. Jeg blir sliten av det, men det er en god måte å være sliten på.
- Kanskje noen vet noe, kanskje det går an å finne nye spor? Om jeg bare har en prosent håp tilbake, holder jeg ved den ene prosenten. Det har skjedd mirakler før. Jeg er sikker på at det er noen som etter tretti år ønsker å lette på samvittigheten, eller vet noe de ikke har fortalt. Jeg har en jobb å gjøre, det er å stille opp for Marianne. Etter at saken ble foreldet er det bare meg hun kan stole på.
- Alle sørger over sine barn på forskjellige måter, det finnes ingen gode råd for hvordan man skal gjøre det. Jeg selv går ofte og surrer og prater med Marianne. Helt godt vil jeg ikke få det før jeg får svar på hva som skjedde med henne.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK. PRIVATE BILDER.