DRAMMEN. Den svenske trubaduren og norgesvennen Göran Fristorp, fyller 75 år 26. mai. Gratulerer, Göran. - Kjærlighet og sorg er to følelser som henger nøye sammen. Heldigvis har jeg kunnet kanalisere disse følelsene inn i musikken. For meg er en mollstemt ballade en gledesytring.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
-----
MINNER OG MENNESKER. Cafe a Porta i København, en restaurant på Kongens Nytorv som dessverre er blitt til en MacDonalds, for vel 10 år siden. Klokken var rundet midnatt, vi var samlet en vennegjeng, og det begynte å bli liv rundt restaurantbordet.
Da kom tiden for allsang. Og når Göran Fristorp, varm i trøya, klokken tre på morgenen, spratt opp på bordet og tok en uforglemmelig svensk/dansk/norsk versjon av Men går jag över ängorna, mens en annen av gjestene lå på gulvet og strigråter fordi det var sangen de hadde i morens begravelse. Da var det en stemning som var elektrisk, og Fristorp ringte kona mi klokken fire på morgenen og fortalte at ektemannen hadde det bra, og hun ikke skjønte bæret, ja, da kunne ikke Københavnoppholdet være bedre...
For noen år siden møtte jeg Göran Fristorp igjen, til en lang prat om livet, det kompliserte livet. Magasinet Vi over 60s lesere fikk møte artisten med den gylne stemmen, svensken med den store sjarmen og det enda større hjertet, 74-åringen som fremdeles får kvinnene til å bli helt henført. Göran Fristorp sukker likevel: jeg forstår at jeg blir eldre når jeg ser meg selv i speilet. - Heldigvis kjenner jeg meg ikke som en 74-åring.
Hva var mer nærliggende enn å spørre om nettopp det viktigste i livet. Hva betyr denne kjærligheten til Norge?
- Enormt mye, svarer han og nipper forsiktig til sitt rødvinsglass, en Montepulciano, med futt og lidenskap i, og kommer med en ørliten innrømmelse. - Kjærlighet kan ofte dessverre være ulykkelig kjærlighet. Som regel er det jeg selv som gjør feilene som fører til at det blir ulykkelig kjærlighet ut av det. Jeg oppholder meg aldri tilstrekkelig lenge på et sted for at kvinner skal kunne holde ut med meg.
HØR HER: Sissel Kyrkjebø og Göran Fristorp synger Men går jag över ängarna i 1989
- Se på mine kollegaer, det er få som har klarte å holde sine ekteskap intakte. Skuespillere som jobber på scenen hver kveld, og som går i månedsvis til samme jobben, har det mye enklere enn oss artister som drar på turne i flere uker av gangen. Jeg har aldri fått til det med kjærligheten. Det burde jeg snakke med noen om, tror jeg.
Göran Fristorp vet hva ekte kjærlighet er, og han vet hva brutt kjærlighet er. - Kjærligheten har betydd enormt mye for meg, sier han. - Ikke minst for inspirasjonen. Jeg traff min kjærlighet sent i livet, jeg var hele 48 år. Når man er såpass voksen når man møter Frøken Riktig, tar man det hardt når forholdet tar slutt. Jeg kommer ikke til treffe en slik som henne igjen. Det var en lammende opplevelse. Men jeg har akseptert det. Det tok mange mange år å akseptere det.
HØR HER: Göran Fristorp synger Så skimrande var aldrig havet.
- Kjærlighet og sorg, fortsetter han, - det er to følelser som henger nøye sammen. Heldigvis har jeg kunnet kanalisere disse følelsene inn i musikken. For meg er en mollstemt ballade en gledesytring. Jeg synes en glad låt i dur blir litt for banal. Jeg kjenner derfor stor glede og lykke i langsomme låter. De gir meg ro.
Hvorfor han appellerer han så sterkt til kvinnene? Javel, han er flott, stilig, sjarmerende og en svenske full av lun humor. Samtidig sier han: Vet ikke, men interessen er jo veldig smigrende og veldig kult, men ikke så bra, kanskje. En gang i kunne jeg treffe mange kvinner, og gjorde det. Det kan være som å gå seg vill i godteriforretningen. Sånn var livet mitt.
HØR HER: Göran Fristorp med Kringkastingsorkesteret og Klassisk Fristorp.
De fleste kvinnene har kanskje ikke betydd så mye for ham, men tre av dem har pekt seg ut. - Litt forenklet kan jeg si at det var for enkelt å fange dem opp, og for lett å gå fra dem. Det var ikke så bra. For ordens skyld, jeg lever ikke med en kvinne nå.
Har du hatt et rikt liv?
- Ja, det har jeg virkelig hatt, svarer Göran Fristorp kontant. - Jeg har gjort alt man både kan og skal gjøre. Jeg har vært gift, jeg har fått barn og barnebarn. Jeg har treffet mange mennesker, reist mye og fått mye skryt. Jeg skulle gjerne hatt flere barn, det ble bare en datter og et barnebarn. Men det rekker egentlig. Det er alltid lett å finne ting å klage på, men det vil jeg ikke, nei, det vil jeg ikke.
Göran Fristorp virker som tryggheten selv, men skinnet bedrar ørlite. - Før var jeg veldig nervøs, sier han, - spilte jeg feil, var kvelden ødelagt. For meg finnes det bare en vei, den hundre prosent riktige, samtidig som jeg må ha en god teknikk. Min tsjekkiske gitarlærer sa: uten teknikk blir det ingen musikk. Og det har han vel rett i. Jeg har prøvd så godt jeg kan å leve etter det.
Nervøsiteten har heldigvis begynt å vike. - I dag er jeg løsere i kanten, sier han. - Om noe går feil kan jeg skjule det slik at det ikke synes, jeg kan til og med gjøre meg bruk av den.
- Jeg blir lett skuffet over meg selv, fortsetter han. - Tidligere prøvde jeg å overprestere. Det er noe som er blitt mindre viktig med årene. Det er en flott egenskap for oss som er over seksti, det å ikke skulle prestere hele tiden. Det er ikke så nøye med det vi trodde var så livsviktig før. Jeg har fått mye livserfaring, og den innsikten og erfaringen bruker jeg i jobben i dag. Jeg har spilt mye sammen med den svenske klarinettisten Putte Wickmann. Han sa at det tar tid å bli bra. Og det tror jeg på.
Hva er bra med livet?
- Det som gleder meg mest i dette livet, er at jeg er frisk, at jeg har det mentale på stell - og ikke super ned meg, ler Göran Fristorp med et lurt glimt i øynene.
Nå for tiden kommer de fleste artister tilbake etter flere års opphold, og jo eldre de er, jo bedre er de. Hva skyldes det?
- Dødsskrekk, kanskje, smiler Göran Fristorp, - Jeg tror publikum beundrer de som klarer å komme tilbake, som kan gå opp på en scene og fremdeles beholde stilen, som er like god som for tyve år siden, som er still going strong. I dag kan jeg si, uten å skjemmes og uten å fremheve meg selv, jeg er bedre nå enn før når det gjelder musikken. Alt det andre behøver jeg ikke nevne...
Er du blitt et bedre menneske?
- Det våger jeg ikke svare på. Men jeg kan i hvert fall si at jeg forvalter det jeg har lært meg på en bedre måte. Jeg gjorde flere konserter med Sven Bertil Taube sist sommer. Han er snart åtti år, og har aldri sunget bedre. Aldri har han vært en bedre kunstner. Både teknisk og sjelelig. I tillegg er han jo nesten blind og halvt døv, men det er det ingen som merker.
Hva med din egen sjel?
- Jeg er ingen religiøs person. Jeg er ingen troende. Min tro er ikke definert. Jeg er ikke ateist, jeg fornekter ingen ting, men jeg tror at det blir kullsvart når vi dør. Det finnes bare en slutt.
Likevel har Göran Fristorp sunget mange salmer. - Det er inderligheten og lengselen i både melodier og tekster som gjør det til interessant materiale, sier han. - Jeg lengter etter de vanlige tingene som alle andre, jeg har ingen spesielle drømmer, men får håpe jeg kan være frisk, og at jeg kan se sitt mitt barnebarn Viggo vokse opp. Jeg har veldig god kontakt med barnebarnet mitt.
Göran Fristorp bodde i mange år i Skillinge i Skåne, før han solgte huset, betalte ned alle lån, og kjøpte en ny leilighet i Bangkok. - Det var utrolig sterkt å komme til denne byen og dette landet, sier han. - Klimaet og menneskene er fantastisk. Jeg bare elsker Bangkok. Her er det ikke snø, is eller kulde, min tålmodighet for sånt blir bare mindre og mindre. Jeg bor midt i stormens øye, bare tre hundre fra den store demonstrasjonen i 2010. Jeg føler jeg er midt i livet, både geografisk og personlig.
Og så fortsetter han å filosofere over forholdet mellom svensker og nordmenn. - Vi er to ulike nasjoner, og jeg er vel i sinnet mitt mer lik nordmenn. Lik dere er jeg ikke redd for følelser. I dette landet leter man etter dybdene og det som er interessant. Mine sanger finner veien rett inn i hjertene, dere lytter etter det jeg forsøker å få frem. Sverige er mer overfladisk, selv om at jeg nok må innrømme at Norge etter hvert kommer etter. Du må jo innrømmet at det er blitt alt for mange dumme dokusåper på TV, ikke sant?
Göran Fristorps barndom var en lykkelig barndom. – I hvert fall så langt jeg kan forstå og minnes, sier han. - Det har ikke vært spesielle trøkker i livet mitt, ikke mer enn de vanlige tenåringsskuffelsene, som jo alle har. Jeg vokste opp på landet på femti-tallet, blant hester og kuer og kuer og gammeldags landbruk, et landbruk som er moderne i dag.
Karrieren startet i det små. - Jeg fant en gitar bak sofaen da jeg var en fem-seks år, den begynte jeg å klimpre på. Etter hvert lærte jeg å spille på mandolin. Det var det nærmeste en gitar vi kunne komme i min verden. Vi var 10-12 barn som lærte og spille. Når de andre satt og tittet i notene, hadde jeg allerede lært å spille av mamma.
- Det morsomme er at Viggo, mitt barnebarn på to og et halvt år, er like interessert i musikk som jeg var. Han sitter med sin lekegitar og spiller. Og når det klinger bra, lukker han øynene og nyter det.
Hva med det kompliserte livet?
- Jeg forsøker å styre unna det som smaker av kompliserte ting, sier Gøran Fristorp. - Jeg er en person som er dårlig på konflikthåndtering. Jeg forsøker å takle dem, men liker aller best å unnvike dem. Konflikter har lett for å forminske livskvaliteten. Jeg er en person som vil gå riktig langt for at ting skal være hyggelig rundt meg, sånn rent sosialt. Kan jeg unnvike konflikt ved å ta et steg tilbake, så gjør jeg det.
Hvordan er du som menneske?
- Noen av det viktigste som har skjedd i mitt liv, er da datter og barnebarnet mitt ble født. Livet skal være kult og sjenerøst, og det skal være fullt av interessante diskusjoner, med en viss stil. Man kan godt drikke vin og bli full, men man må bli full med stil.
Hva hadde du gjort om du fikk beskjed om at du hadde bare noen få måneder igjen å leve?
- Jeg ville vært mye sammen med familien min, med barnebarnet mitt. Jeg ville reist mye, og sitte i varmen og skrive en bok. Og jeg ville ha drukket de dyreste vinene jeg kunne finne. Hva som skulle stå i boken vet jeg ikke. Noen minner fra opplevde ting i live, kanskje?
Ditt mest lykkelige øyeblikk?
- Kanskje den gangen jeg gikk gjennom Hyde Park, sammen med henne jeg elsket. Jeg var aldri så lykkelig som da. Tror jeg.
Hvorfor holdt det ikke?
- Jeg har forbannet meg mange ganger over at vi ikke lyktes, at jeg måtte la henne gå. Det handler vel mest om at det var feil for henne å være sammen med meg. Det hele er en kilde til selvforakt. Din jævel, tenkte jeg, du klarte ikke dette, Göran? Da kommer kjærligheten til barnebarnet inn i bildet, som en av mine sterkeste opplevelse.
Hva skal det stå på din gravsten?
- Der håper jeg det står at han gjorde så godt han kunne. Min nekrolog skal ha samme ordlyd som gravstedet til forfatteren Fritiof Nilsson Piraten på Ravlunda kirkegård: Här under är askan av en man som hade vanan att skjuta allt till morgondagen. Dock bättrades han på sitt yttersta och dog verkligen den 31 jan. 1972, bare med min egen dødsdato. Og så håper jeg folk vil mene at jeg har gjort mye fint, at det ikke bare er sangene Men går jag över ängorna og Syner i lövsprickningen av Nils Ferlin som huskes….
TEKST: ØYVIND RISVIK.