OSLO. De fleste nordmenn har vel en eller annen gang i livet spist på Grand Cafe. En gang var Grand Cafe pompøs og romantisk gammeldags med smørbrød og napoleonskake, og det var Edvard Munch, Henrik Ibsen og Fridtjof Nansens stamsted. Grand Cafe shinet opp restauranten for åtte år siden fordi kundene sviktet. Det ser likevel ut til å forbli et spisested som først og fremst er til for å tilfredsstille hotellgjester og stamkunder.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT
-----
MINE GRAND CAFE-MINNER. Jeg har en til tider plagsom uvane. Jeg har jobbet som journalist i mange mange år. Og vært mye ute og spist sammen med intervjuobjekter, kolleger, kontakter og av ren og skjær nysgjerrighet. Jeg elsker mat. Og har tatt notater nær sagt alle spisestedene jeg har besøkt en eller annen gang, om det var en fisfin restaurant eller ei pølsebu i svingen, det gjorde ikke noe.
Opplevelsen var det viktigste.
Adresse: Karl Johans gate 312.
Tlf + 47 98182000
(NB! Gjennom en minnenes artikkelserie presenterer jeg mennesker og steder som gjennom de siste tiårene har gjort sterkt inntrykk på meg. Grand Cafe i Oslo skulle være en av dem. Der bommet jeg stygt).
For 12 år siden var jeg på Grand Cafe i Oslo sammen med et spennende menneske jeg skulle intervjue, et menneske jeg skulle formidle den dramatiske historien til. Og blant referater og situasjonsbeskrivelser noterte jeg også hva vi spiste, og de mest spennende rettene på menyen.
Noen er såkalte vindusshoppere, jeg er kokebok og meny-nyter.
Dette er derfor en matminneartikkel fra 2014 og 2016 og litt om Grand Cafe i 2026, restauranten som åpnet 5. august 1874. Dvs, jeg har ikke spist her på ti år. Alt for lenge siden, kan du si, men jeg liker å mimre, matmimre.
Stamgjesten Edvard Munch skal ha tilbudt en kelner maleriet Syk pike i betaling for 100 biffer. Tilbudet ble avslått. Fra hjørnet ved inngangen skulte Henrik Ibsen stundesløst på oss, dikterhøvdingen med flosshatt som hadde Grand Cafe som sitt faste vannhull i Oslo, ja, på jorden. Her var han fra 1891 hver dag i ni år fremover.
Jeg husker det var en kald og hustrig dag i hovedstaden. Inne på Grand Cafe var det som på Ibsens tid, varm og høylydt skravling. med superklassiske møbler, i skinn eller imitert skinn, hva vet jeg, ikke som på Theatercafeen, Engebret eller Gamle Raadhus, akkurat, uten sammenligning for øvrig.
Og der på Per Krohgs berømte bilde så jeg Henrik Ibsen på vei inn til sitt faste bord. Og der var fordundre meg Hans Jæger og Edvard Munch, også. Men Skagenmaleren Christian Krohg fikler med skjegget og satt der som om eide hele verden.
Den var den gang det var bohemer til, blakke kunstnere som gikk ett skritt lenger enn de fleste andre i å utfordre borgerligheten. Ut over bordene hørte jeg ikke musikk i Ibsens ånd, det var skikkelig jallamusikk fra høytalerne. En fornærmelse var det, jeg er ikke sikker på om Ibsen og de fornemme gjestene ville ha tilgitt Grand Cafe om de hadde hørt det.
Et lite utdrag fra menyen: Det var varmrøkt andebryst fra Gårsand i Vestfold, fristende, men det var som anda nettopp hadde landet på et jorde et sted, ikke uspiselig akkurat, men litt forloren av seg, det var confitert kyllinglår og stekt kveite fra Slantevika og ost fra Tingvold, medfølgende brød som hadde sett bedre dager, det var Ishavsrøye fra Sigerfjord i Nordland, reinsdyr fra Røros. Vågeval fra Lofoten og steinbit fra havet et sted.Det var reneste Norgeskartet.
Det skal dem ha, napoleonskaka var god, all ære til keiseren, og jeg husker uttalelsen som falt, er ikke dette litt institusjonsmat? Ambisjonsnivået burde med andre ord vært noget høyere.
Egentlig hadde jeg aldri hørt om Napoleonskake som institusjonsmat,
Så stengte Grand Cafe i 2015, etter 141 års drift. Bohemene med diverse andre kjentfolk i hælene som Frdtjof Nansen og Gustav Vigeland ville ha roterte i sine graver om de hadde sett hva som skjedde.
I 2016 hadde Grand Cafe foretatt en skikkelig makeover. Og diskusjonen lot ikke vente på seg. Den gikk i alle retninger, som all norsk diskusjon pleier å gå. Det hele ble nok litt for moderne. Så og så alt var blitt nytt, unntatt Per Krohgs fantastiske maleri av Kristianiabohemen, maleriet fullstappet av selebre 1800-talls gjester og som dekket hele den ene veggen, de samme gjestene som hadde gått ut og inn eller vandret gatelangs på Karl Johan for lenge siden. De hadde ristet oppgitt på sine bustede hoder.
Om resultatet var blitt bedre og mer bydende i løpet av et år? Langt ifra. Nå var Grand Cafe heller blitt en slags forfinet utgave av en kafe på et kjøpesenter.
Der hvor bohemmiljøet skuet ut over lokalet, der hvor bordene var dominert av hvite dukene, der var de fjernet, der sjarmerende kuppelmåner i taket hang som gule oster over oss, ja, de var erstattet med noen kjønnsløse nedfallskuler og båsene med skinnsofaer var ikke mer, nå hadde metallet overtatt.
Folkelig sa noen, mens vi andre sa dønn kjedelig. Menyen var kanskje litt overtrendy, med en kvikkas av en kveitecarpaccio, piggvar og kongekrabbe, andelever, wagyubiff, grillet oksetartar, vaktel, svinekjakeog sjokolade granache og en sorbe basert på jordskokk. Supergodt, og litt snålt, men likevel matchet det ikke helt rørstolene og kafebordene.
Grand Cafe var blitt litt for uformelt og intetsigende, det var heller blitt et sted for å ta en øl med kompisen i stedet for å slå seg løs med en matopplevelse ut over det forventede.
Men servicen, den husker jeg var førsteklasses, og utsikten til de folkevalgt på Stortinget, var trygg og god. Der holdt de som passet på oss til. Men Grand Cafe var ikke lenger Oslos storstue. De klarte ikke helt den hårfine balansen mellom det klassiske og moderne.
Krohgs maleri over kafebordene var plutselig ikke så snasig og bohemsk at det gjorde noe. Grand Cafe var det ihvertfal ikke.
I mars 2026 tok Aftenpostens matanmelder turen til Grand Cafe for å lete etter det nye grande. Men så veldig grand var det ikke. Fremdeles hadde de ikke gjort noe med det store åpne og upersonlige lokalet, slo avisen fast.
Ikke var det intimt, mente ejeg for egen regning, ikke var det stemningsfullt og her ville neppe noen danse på bordene og skrike at vi er den nye vinen.
I følge Aftenposten var skreien det beste kjøpet, som var både innbydende og fargerik. Perfekt stekt, fint krydret, med en asjett som var glovarm og med pent bitt i grønnsakene og honnør til den smaksrik fondanten og at det hele var badet i en umamirik og god kyllingconsomme, og det hele kostet 375. Ikke så ille det...
Ellers spiste Aftenpostens mann potet- og sellerigrateng, mozzarella med ristet brød og tartar til forrett. Ut over skreien ble det entrecote og svinekjake til hovedrett og limemousse til dessert.
Aftenposten-konklusjon: Grand Cafe gjør mye riktig, men ser likevel ut til å forbli et spisested som først og fremst er til for å tilfredsstille hotellgjester og stamkunder. Terningkast 4 og med 22 av 30 poeng der i gården.
Skulle jeg ha tatt meg en bedre lunsj på Grand Cafe i nærmeste fremtid, hadde jeg krysset av for denne varianten:
OKSETARTAR med hasselnøttkrem, kapersbær og gravet eggeplomme.
eller
KREMEDE BLÅSKJELL dampet med hvitløk, cherrytomater og ferske urter, servert med pommes frites og aioli.
Og desserten skal selvfølgelig være NAPOLEONSKAKE, akkurat som de spiste på Henrik Ibsens tid.
TEKST: ØYVIND RISVIK. FOTO: GRAND CAFE ANNO 2026.
.