
OSLO. I boken «Jeg er Ikaros. Min vei tilbake til livet» forteller Heidi Køhn om den dagen hun mistet mannen Sigurd og den yngste sønnen Simen, i den frådende tsunamibølgen i Khao Lak i Thailand 26. desember 2004. 3. januar 2025 hedres jazzmusikeren Sigurd Køhn med en minnekonsert på Cosmopolite Scene i Oslo.
KLIKKANNONSE VESTLIA RESORT

-----

MINNEKONSERT. Heidi Køhn mistet mannen Sigurd og sønnen Simen i tsunamien i Thailand i 2004. «Hvor er mine? Hva kan ha hendt dem? Er dette virkelig? Skjer det? Eller er det bare en drøm?» 3. januar 2025, 20 år etter tragedien, hedres jazzmusikeren Sigurd Køhn med en minnekonsert på Cosmopolite Scene i Oslo.

En hyllest til Sigurd Køhn
3. januar 2025 kl 19.00.
Sigurd Køhn gikk bort i tsunamien for 20 år siden og vi vil hedre ham med en konsert med utelukkende hans musikk, fremført av Køhn/Johansen med gjester, The Real Thing og Sigurds jazzkvartett. Sigurd skrev utrolig mye fin musikk (ofte med tekst av Heidi Køhn) og var en umistelig musikalsk gründer og nytenker. Det er ufattelig at det er gått 20 år siden katastrofen, der også Sigurds sønn Simen døde.
Sigurd Køhn kvartett: Kasper Værnes – sax, Anders Aarum – piano, Jens Fossum – bass, Jarle Vespestad – trommer.
The Real Thing: Paul Wagnberg - hammondorgel, Staffan William-Olsson - gitar, Dave Edge - sax, Hermund Nygård - trommer
Køhn/Johansen: Nils-Olav Johansen - vokal og gitar, Roy Powell – keys, Jarle Vespestad – trommer, Jens Fossum – bass, Bendik Brænne - sax og vokal, Kasper Værnes – sax, Ole Jørn Myklebust – trompet, Jørgen Gjerde – trombone, Torun Eriksen – vokal. Ev. gjester

I boken t» "Jeg er Ikaros. Min vei tilbake til livet¨" fortalte Heidi meg om den tragiske dagen da hun mistet mannen, jazzmusikeren Sigurd og den yngste sønnen Simen, i den frådende tsunamibølgen i Khao Lak i Thailand 26. desember 2004. 84 norske statsborgere omkom, antatt omkomne kom opp i 350.000. Det første og kraftigste av jordskjelvene ble målt til hele 9,3 i styrke.
Heidi Køhn berget livet ved å løpe innover land før hun ble innhentet av bølgen. Hun klamret hun seg fast til en palme mens det sto på som verst. Timene som fulgte, er brent fast i minnet.
Hun forteller i boken: «Jeg er under vann. Jeg holder pusten under vann. Jeg flyter opp til overflaten. Jeg ser en eldre mann på høyre side slite med denne buldrende massen. Jeg ser at alle de andre menneskene er borte. Den eldre mannen til høyre for meg blir dratt foran meg og oppover noe som syntes som en elv, han får tak i en palmegren. Jeg ser han henge i treet mens jeg blir dratt videre. Jeg tenker at det samme bildet har jeg sett før på nyhetene. Hvor er mine? Hva kan ha hendt dem? Er dette virkelig? Skjer det? Eller er det bare en drøm?»
- Jeg skjønte der og da ikke hva som skjedde, fortalte Heidi Køhn meg. - Havet trakk seg tilbake og det reiste seg en enorm bølge. Jeg fikk en sterk skrekkfølelse. Dyret i meg reagerte, jeg tenkte ikke rasjonelt, erfaringsbiten slo ikke inn, alt handlet om instinkt, et instinkt som fortalte meg at måtte løpe.
- Jeg aner ikke hvorfor jeg overlevde, men jeg kom meg bak en bygning som tok av for bølgen. Her ble den seksten meter høye vannmassen roligere.
- Om det var en mening i at jeg overlevde? Da må jeg i så fall gjøre det til en mening, at det er selve livet som er meningsfullt. Eller kanskje jeg har sette det inn innimellom?

Heidi Køhn hadde et vakkert lite kors rundt halsen. - Jeg er ikke kristen på den ordinære måten, sa hun, - selv jeg følte meg korsfestet i den situasjonen, uten at jeg blir Jesus av den grunn. Jeg har lest Jobs bok, og opplevde hans mareritt. Det å miste alt, det å orke og tro på livet etterpå.
- Jeg kan bli lei av å prate om det som skjedde, men jeg tror det hjelper, jeg kan ikke bære alt alene, fortsatte Heidi Køhn. - Mange av mine venner bidro til at jeg skulle komme meg gjennom. De vågde å bevege seg inn i mine rom. Venner og hele det miljøet jeg var en del av, bar meg gjennom. Jeg åpnet dørene og lot dem komme inn. Huset mitt var fullt i to måneder etter ulykken. Det var nesten som en fest hver eneste dag. Mens jeg lå i fosterstilling i annen etasje, koste folk seg nede i første etasje. Jeg gikk ned av og til.
- Jeg var åpen som en bok, med et sterkt behov for å bygge meg selv opp igjen, og ikke bare være en del av flokken. Jeg ville ikke være et offer. Livet er ikke for amatører sier min venninne, og det er sant.
Om tiden leger alle sår? - Jeg var i begravelse for ikke lenge siden, da så jeg barnebarn som var på samme alder som min sønn Simen, svarte Heidi Køhn. - Jeg klarer ikke helt å se ham for meg i dag.
- Såret vil alltid være der, kanskje jeg også kjæler litt med det, selv om jeg har glemte mye og lagt det meste bak meg. Såret er trassen i meg, det er det som kjemper min kamp.
- Jeg er blitt mer glad i havet. Det er bare havet som kan bære den smerten jeg bærer på. Her kan jeg hyle og gråte. Det gir meg energi.
- Det gir mening i å reise seg og kjempe videre, jeg har to barn til å kjempe for.
TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK