OSLO. Selv om jeg snakker om veldig alvorlige ting, er meg selv, jeg har det moro, jeg hopper og spretter rundt. Jeg liker å være litt sprø og gal, også. Er jeg på scenen og ser et trommesett, prøver jeg meg på en trommesolo, og er det en sofa der, legger jeg meg gjerne på den og tar litt av foredraget derfra.

MINNER OG MENNESKER. Henrik Syse er sønn av den legendariske høyrepolitikeren og statsministeren Jan P. Syse. Henrik Syse ble i 2015 valgt til medlem av Den Norske Nobelkomite og har deltatt på konferanser knyttet til sitt fredsengasjement.

(Denne artikkelen er mer enn ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon).

Han er forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og har sittet som medlem i Pressens Faglige Utvalg. Han er opptatt av pressespørsmål og tyr gjerne til mottoet til PFU: Ord og bilder er mektige våpen, misbruk dem ikke.

Han har også vært andaktsholder på NRK P1 siden 2010, der han av og til fletter filosofiske og samfunnsmessige spørsmål inn i sine ord for dagen. Han er også jevnlig gjest i Herreavdelingens platesjappe i NRK P1, der han snakker om The Beatles.

I april 2020 ble det gjort kjent at Syse har, over en periode på 11 år, mottatt totalt 1 500 000 NOK for å sitte i styret til Nicolai Tangens selskaper, registrert i Caymanøyene. Det ble det bråk av.

- Jeg har stor respekt for ordet og språket, sa han da jeg intervjuet ham for avisen Dagens Perspektiv. - Jeg er vokst opp med å tenke gjennom hva ordene betyr, og hva ord kan utgjøre av forskjell.

Noe av det som gjorde mest inntrykk på ham ved faren Jan P. Syse, og som han er glad i selv, er evnen til å få mennesker til å samarbeide og få ting til å skje, også ved å bruke ordene riktig.

- Vi trenger mange doers og mange thinkers, sa han med et smil, - men heldigvis trenger vi også noen speakers – noen formidlere. Jeg tenker ofte om meg selv som mer Aron enn Moses, for å ta det bibelske bildet: han som kunne legge frem saken på vegne av dem som har den store oppgaven.

- Jeg kjenner mange som jeg synes er mer originale tenkere enn det jeg er, selv om jeg jo håper jeg har bidratt med originale tanker selv også. Uansett: I den grad jeg kan formidle noe slik at folk kan få aha-øyeblikk, synes jeg det er utrolig givende. Sånn sett har jeg det som plommen i egget.

Holder han foredrag eller skriver en bok, vet han ikke alltid om noe faktisk sitter igjen. - Men så skjer det at jeg får tilbakemelding femten år etter et foredrag: Tenk du, det du snakket om, har vi snakket mye om siden, fortalte han. - Det er et kompliment, det er sterkt når slikt skjer.

- Jeg har opplevd noen ganger at man snakker om Syseforedraget eller Sysevinklingen. Nå skal jeg ikke overdrive, kanskje de bare er høflige, jeg må trekke fra på den kontoen der. Jeg er ydmyk: Det er mange andre som sikkert gjør det like godt som jeg.

- Men jeg tror og håper jeg noen ganger utgjør en forskjell. Jeg tror nok at det er noen studenter hvis liv har fått en litt annen retning, blant annet på grunn av meg – med strek under blant annet, for det er selvsagt mange som er med på å påvirke.

Henrik Syse håper han har endret livene til barna og kona. - Det høres ut som en klisjé, måtte han innrømme, - men jeg er ydmyk over hva en pappa og mann kan gjøre. Og så har de endret mitt liv minst like mye, selvsagt.

- Fars død endret meg, fortsatte han. - Ikke fordi jeg tror det satte meg på et annet spor enn det jeg var på. Poenget er at i tillegg til savnet og sorgen, så blir jeg minnet på hva han representerte. Det å miste en av foreldrene er et memento mori-øyeblikk. Husk du skal dø, du også, Henrik.

- Far sto for det allmennmenneskelige. Jeg har prøvd å bli bevisst hva jeg har lært av ham, hva var det ved ham som har bestemt ting i mitt liv. Jeg har måttet gjøre meg opp en mening på en annen måte idet han ikke var der lenger. Den boken som inkluder de direkte dialogene med ham, er jo lukket.

Henrik Syse trives når han får snakke om faren. - Far var en uavhengig sjel og et morsomt og lekent menneske, sa han. - Det så vi tydelig, vi som ikke bare opplevde ham som politiker. Han hadde nok et formelt ytre, en korrekt form. Med sin elegante replikk, kunne mange tro han var den utilnærmelige replikkunstneren som kunne fremstå suveren. Men alle som kjente ham, visste at han aller mest satte pris på relasjonene. Han var en nær og morsom og uformell far, en fantastisk person å gå på skiturer med og lese eventyr sammen med. Jeg forbinder heldigvis bare godt med oppveksten med mine foreldre.

- Vi lagde en bok av og om ham, min mor, min bror Christian og jeg, fortsatte Henrik Syse. - Han fikk ikke selv skrevet sine memoarer. Selv om han var i gang med ideene, rakk han det ikke. Det ble til at vi samlet hans taler, og tittelen ble: Ta ikke den ironiske tonen. Tittelen kom fra Trond Kirkvaag, som faktisk også bidro litt til boken. Det var en herlig mann, og far tok seg ikke nær av hans karikering. Kirkvaag fortalte at han hørte nøye på debatter og plukket opp enkeltsitater, replikker som de som sa dem, kanskje ikke hadde lagt så nøye merke til.

- Far forsøkte å ta ned spente stemninger, spesielt når de som for eksempel spurte ham ut i en tv-debatt, forsøkte å vri kniven rundt i såret. Da kom han ofte med en kjapp replikk, som «Ta ikke den ironiske tonen der, unge mann».

 - Den replikken bruker jeg noen ganger selv i mine foredrag. Den forbinder mange med faren min, og den fungerer godt om stemningen blir litt for opphetet.

- Jeg er også glad i å bruke kroppsspråk, smil og det som min far var god på for å ta ned et spenningsnivå, den gode historien.

Bedrifter og selskap som har følt litt på spenningen Henrik Syse snakker om, tenker nok medarbeidere ofte at nå kommer han som tror han er en guru, nå kommer filosofen som snakker om uforståelige ting og skal belære oss. - Men så viser det seg at jeg, selv om jeg snakker om veldig alvorlige ting, er meg selv, jeg har det moro, jeg hopper og spretter rundt, sier Henrik Syse og fristes til noen forsiktige dansetrinn på gulvet.

- Jeg liker å være litt gal, også. Er jeg på scenen og ser et trommesett, prøver jeg meg på en trommesolo, og er det en sofa der, legger jeg meg gjerne på den og tar litt av foredraget derfra.

- Ikke bare fordi det er litt tøysete, men fordi det tar ned spenningen. Slikt passer ikke alle, men det passer meg. Når de i salen ser at jeg ikke tar meg selv så veldig høytidelig, kan de også senke skuldrene. Kanskje det ikke er så farlig å snakke om det som skaper konflikt. De ser at ved å være litt uformell, snakker jeg også bedre om det som er alvorlig. Jeg håper jeg ikke tuller med det som er alvorlig. Man må ta alvoret på alvor! Jeg vil jo aldri oppfattes som en som ikke er seriøs.

Hva om tilbakemeldingene ikke når opp til sekseren på terningen?

- Evaluering er alltid en vanskelig ting, sa han. - Oftest får jeg gode evalueringer, men ikke nødvendigvis av meg selv. Jeg gir meg selv dårlige terningkast noen ganger, og jeg har også hørt fra andre at når jeg tuller og tøyser sånn, er det som om jeg ikke tar meg selv alvor. Det er farlig! Heldigvis hører jeg slikt sjelden. Jeg hører det heller inne i hodet mitt. Jeg har alltid en blanding av samvittighet og kommentarer i bakhodet. Og jeg er blitt flinkere til å gjøre det alvorlige alvorlig.

- Jeg er ikke redd for å være i offentligheten, selv om jeg er et sjenert menneske og ikke så veldig utadvendt, fortsatte Henrik Syse. - Får jeg valget mellom et stort selskap og det å være hjemme alene med kona og barna, foretrekker jeg det siste. Jeg liker de små sammenhenger. Å gå på en talerstol, utgi en bok, skrive en kronikk eller ta imot kritikk, er jeg likevel ikke så redd for. Men jeg skal innrømme at jeg noen ganger våkner midt på natten og tenker: Hva har jeg sagt ja til nå? Da jeg sa ja til å sitte i Nobelkomiteen, kom tanken: Hva har du gjort nå, gutten min? Dette er stort – dette er skummelt. Men å overvinne frykten har jeg fra far, tror jeg. Han viste meg at hvis jeg mener at jeg har noe å bidra med, så lik det, vær glad i det.

Hva kan du bidra med?

- Jeg håper å kunne bidra med det jeg har lært av mitt nettverk, kanskje spesielt det jeg har opparbeidet på PRIO. Jeg synes jo det er mye jeg ikke kan nok om, men jeg kan samtidig akkumulere noe av det jeg har lært. Jeg kan være med på å gi noen perspektiver på fred, på fredsløsninger, på konflikter og rettferdighet.

- Og så håper jeg at jeg kan bidra som filosof. At jeg kan være med på å ordne diskusjoner, skille snørr og barter. Når det er sagt, er jo de fire andre som sitter i komiteen og også sekretæren, kjempefine mennesker. Det er et flott felleskap jeg er i. Jeg er mer enn et femte hjul på vogna, jeg håper at jeg er et godt ekstrahjul.

- Og så er jeg flink til å holde tett. Tenk om noen fant en melding på printeren som sier: Den mulige fredsprisvinneren er, sier Henrik Syse og drar opp en smittende, skrallende og hjertelig latter: He-he-he!

- Det beste er uansett å være dønn ærlig, og for eksempel si: Jeg skjønner at du reagerte på noe jeg sa, og jeg beklager oppriktig hvis du oppfattet det sånn. Jeg vil gjerne høre fra deg om hva jeg kan gjøre for å unngå feilen igjen. Det er bedre enn å si ja, ja, jeg kan da si unnskyld dersom du insisterer på det. Det er viktig ikke å være nedlatende.

 Det er noen som sier: jeg angrer aldri på noe. - Enten er det mennesket mye bedre enn jeg er, og har lykkes med noe jeg ikke har lykkes med, eller så ligger det en livsløgn bak, sa Henrik Syse.

- Klart vi mennesker angrer, klart vi gjør feil. Det er flere ting i mitt liv jeg angrer på, særlig det jeg ikke har gjort, men burde ha gjort. Da er det å kunne søke tilgivelse viktig. Og dersom du ikke kan si unnskyld direkte, forsøk i hvert fall å si et unnskyld til deg selv, søk tilgivelse og nåde, lær deg å komme deg videre og legge ting bak deg uten å ta altfor lettvint på det som har skjedd. Det skaper bedre mennesker.

Vi lever i en nådeløs tid?

- En del mennesker kan oppleve et det ikke er filter, at det er ingen ting som tar av for mellommenneskelig støt som blant annet mobbing eller illsinte mailer.

- Det er riktignok ikke sant at det var så mye bedre før. Men før brukte man nok mer tid på å tenke seg om, for man måtte finne frem penn eller skrivemaskin, ark, en konvolutt og frimerker – og så kom selvsagt turen til postkassen. Da fikk man tid til å korrigere underveis. Når en avsenderknapp er like i nærheten, og du sender av sted noen ordentlig saftige uttrykk, kan det gjøre en del mellommenneskelig kommunikasjon unødig brutal.

Henrik Syse er en lidenskapelig leser. Charles Dickens er en av favorittene.

- Som en overskrift for vår tid liker jeg åpningsreplikken i A Tale of Two Cities: It was the best of times, it was the worst of times. Livet har mange muligheter. Jeg er heldig å være far til fire jenter, som jeg følger tett gjennom skoletiden. Jeg ser veldig mye fint. Jeg ser omsorg, bevissthet i kampen mot mobbing, jeg ser at de som er kule, passer på de som ikke er så kule. Og så hører jeg også om eksempler på det motsatte. Vi kan i hvert fall ikke trekke entydige konklusjoner om at samfunnet generelt blir mer brutalt.

Har Henrik Syse noen slemme sider?

- Det har jeg sikkert! Jeg kan bli irritabel, men har dannelse nok til å skjule det overfor mennesker som ikke bør se det, sier han, og forteller en liten historie om familiens reaksjoner på det som noen ganger kan være en uberegnelig pappa.

- Hadde du spurt barna mine, de jeg har jeg nært forhold til, ville de nok si: Pappa kan bli stresset, vi merker det med en gang, vi ser det på ansiktet hans.

- He-he, lo han og fortsatte.

- Det hender at ingen har tatt oppvasken, og jeg må på et møte. Jeg finner ikke nøklene og noen roper: jeg har falt og slått meg! Jeg kjefter og smeller ikke, men… Da ser jeg at de sender hverandre blikk. Min irritabilitet er noe av det jeg er minst stolt over. Men jeg håper ikke den er altfor fremtredende.

- Jeg vil at alle ting skal være bra. Setter jeg ambisjonsnivået for høyt, ergrer jeg meg når det ikke fungerer. Det er en svakhet jeg har. Det står i konflikt med det jeg sa om å senke skuldrene.

Når livet blir for komplisert?

- Jeg prøver å følge kommodeprinsippet. Livet må organiseres mest mulig som en kommode, ikke som et skap. Det betyr å legge ting i skuffer, mentalt sett, én ting av gangen. Da kan man bestemme seg for hva man vil ta ut, og hva som kan vente til i morgen. Det er enkel hverdagspsykologi.

- Forsøk å organisere livet, og tillat deg å legge det vonde, for eksempel sorgen eller skuffelsen, i en skuff og skyve den inn av og til. En skuff behøver ikke være ute hele tiden.

 Hva om skuffen går i lås?

- Enten kan du ha slengt den så hardt igjen at du ikke får den opp, eller så tør du ikke åpne den igjen, sa filosofen Henrik Syse. - Derfor er det viktig å ha sosiale relasjoner, snakke med mennesker du stoler på.

Det er noen skuffer jeg selv tror jeg ikke trenger å åpne igjen. Jeg er nok en som kan bli sittende fast i det som er galt, og kan rippe opp i det for egen del for å se om jeg kan gjøre noe med det. Da er det ofte bedre å si at fortid er fortid. Noen ting må vi la ligge. Det er jo også kristendommens budskap om nåden!

Skal du oppdra barn, så gi dem også noen oppgaver som ikke er for vanskelige, så får de mestringsfølelsen: «Fy søren, jeg klarte det!» Det finnes i så måte en del relativt enkle lederoppgaver. Men i det øyeblikket man skal lede over tid, vil man komme opp i kompliserte situasjoner fordi man har med mange mennesker å gjøre.

- En relativt oversiktlig oppgave som å være søndagsskolelærer, kan jeg avgrense og si at, jo, de oppgavene mestrer jeg sånn noenlunde. Det å klare å «count one’s blessings» på den måten, være glad for de tingene som fungerer, er viktig. Dyrk seirene, det å få ting til. Slike seire er det viktig å få med seg.  Hvis ikke, kan man komme i den sitasjonen at man aldri blir ferdig med en oppgave, at man aldri lykkes, at man alltid er på halvdistanse. Det er mye godt i litt gammeldags smatting på karamellen og hviling på laurbærene. Ikke for mye, selvsagt, men litt må man bare unne seg!

Hva med meningen med livet?

- Å finne én eneste setning som oppsummerer meningen med livet, religiøst eller sekulært, nytter nok ikke. Vi mennesker er på forskjellige steder i livet, og vi lever forskjellige liv. Faren med ekstremismen er å tro at livet er så mye større et annet sted. Den er i Gudsstaten, i Syria eller et sted som er uoppnåelig her på jord. Vi må heller passe på å finne og bygge mening der vi er.

- Jeg siterer ofte en god hverdagsfilosof som heter Cliff Clavin. Han var postmann og en av hovedpersonene i TV-serien Cheers. Han hadde en enkel hverdagsfilosofi. I aller siste episode, i siste scene var spørsmålet: hva er meningen med livet? 

Comfortable shoes, gode sko, sa han. - If you're not wearin' comfortable shoes, life is just chaos. I mean the greatest accomplishments in history have been made by men wearin' accommodating shoes. Uh, Frasier, tell me, who do you think is the greatest thinker in all mankind?   Og Frasier: I don't know, uh... Aristotle.

Cliff fortsatte: There you go: sandals. Perhaps the most comfortable shoe there is. You hardly even know you have them on.

Aristoteles ville aldri tenkt kloke tanker hvis han hadde hatt dårlige sko, sa Cliff Clavin, og Henrik Syse fortsatte: Det er en enkel eleganse i den uttalelsen. Meningen i livet og i hverdagen er kanskje nærmere enn man tror. Det er ikke slik at meningen med livet nødvendigvis er et annet sted. Ofte er den nært inntil, i noe som oppleves meningsfylt der og da. Så kan man kanskje virkeliggjøre den meningen et annet sted – i utlandet eller i en annen jobb. Men når man er kommet dit, er det viktig å konkretisere det man gjør, ikke hige etter det umulige målet.

- Jesus selv var tydelig på å bygge mellommenneskelige relasjoner. Han snakket direkte til folk. Det må ha gjort veldig inntrykk at han var så nært innpå dem, som den samaritanske kvinnen ved brønnen eller Sakkeus, en litt underlige misfit som endret livet sitt, kanskje ikke ved å gjøre noe som utenfra sett synes revolusjonært, men i det nære og konkrete som Jesus viste ham veien til.

TEKST OG FOTO: ØYVIND RISVIK